Når blir det helt vanlige noe uvanlig?

Kunstnerbok 
Ingrid Book & Carina Héden 
Hotelnotater 1982-2023 
Hotel Notes 
Forlaget Hong Kong Press, Rolfstorp, Sverige 2025 

Ved første øyekast kan bildene som er satt opp på boksidene ligne på et dårlig, helt vanlig, fotoalbum. Mange av bildene er preget av gråværsstemning, selv der himmelen er blå, og lys og skygge får spille mot hverandre. Grunnen til denne gjennomgående tristessen er at kunstnerne har hatt en dokumentarisk tilnærming slik at lite er gjort for å fange hotellromsutsikten som pittoresk eller naturskjønn. Enkelte av utsiktsbildene viser at rommet er vendt mot bakgård og nabotak, altså helt vanlige, men i seg selv ganske uinteressante, motiver. Også dekoren er gjennomgående generell, trist og et uttrykk for en almen, lett omgjengelig smak. Det kunstkjennere vil si er helt betyndigsløs, gemen kitsch. 

Hvor kommer denne kunstneriske holdningen fra? 
Man skulle kanskje tro at det omreisende kunstnerparet bare har sopt sammen en haug med bilder og latt tilfeldighetene råde når utvalget er gjort og vegg- og vinduskombinasjonen er etablert, og titulert etter sted og år for hotelloppholdet. Men dette er et prosjekt som følger en bred og innflytelsesrik strømning i den postmoderne kunsten. Etter popkunstens triumf der det «commonplace», som amerikaneren kaller det alminnelige, ble feiret, og konseptkunsten allerede rundt 1970 hadde forlatt interessen for god form («skjønnhet») og begynt å arbeide som antropologer i egen kultur, endret store deler av samtidskunsten seg. Dette skjedde i en motkulturell strømning der filosofen ved eliteuniversitetene for lengst hadde begynt å interessere seg for analysen av «ordinary language», og kritikken mot hierarkier på alle samfunnsområder slo et slag for «utjamning» og «common sense». «Kateteret» ble fjernet fra universitetene; kunstneren selv tok ansvar for formidlingen av egen kunst, og smakshierarkier som ble oppfattet som en klassebestemt «habitus» (sosialt tilvennet kulturbruk), ble dekonstruert og smaksvanene plassert side om side. 1980 og 1990-tallet var en idémessig rik brytningstid der også norske kunstere og kuratorer leste tung internasjonal teori for å kunne følge med i timen.  Og Book & Hedén fulgte med i timen. 

Er det noen forskjell på gresstrå? 
Book & Hedéns kunstprosjekt som nå er samlet mellom to permer er en antropologisk undersøkelse av estetikken på og rundt billige hoteller, det de kaller «budsjetthoteller», og en fremvisning av kunsterlivet som delvis nomadisk, i dette tilfellet gjennom 40 år. Ordet «undersøkelse» er typisk for å beskrive den konseptuelle kunstens metode, og i dette tilfellet består den i en nøktern registrering av hvordan rommene faktisk er dekorert med bilder og en og annen skulptur. Boken gir ingen refleksjon eller konklusjon utover den blotte fremvisning. Det gjør at jeg setter ordet «undersøkelse» i anførselstegn, for konklusjonen må leseren/tilskueren trekke selv. Dyrkingen av en pragmatisk likestilling som skjærer horisontalt gjennom tradisjonelle hierarkier har bl.a. sin bakgrunn i amerikansk pragmatisme, 1960-tallets New Left ideologi og oppramsingene og feiringen av mangfold i Walt Whitmans (1819-1892) berømte diktverk Leaves of Grass  fra1855. 

Hvilke andre kunstnere har prøvd å lage gull av gråstein? 
I billedkunsten kunne vi tidlig på 1970-tallet se Joseph Beuys feie gaten som en performance og Mierle Laderman Ukeles vaske trapper som et kunstprosjekt. Det å finne et nullstilt, helt interesseløst uttrykk for omverden kunne John Miller oppnå ved å fotografere steder han tilfeldigvis befant seg mellom kl.1200 og 1400 i Middle of the Day-prosjektet han påbegynte i 1994. John Baldessari fotograferte på 1970-tallet programmer på TV og Allan McCollum fotograferte bilder han så på veggene i filminteriører på sort-hvitt TV og isolerte og forstørret dem til grovkornede felt vist i stort format. Interessen for gamle, helt vanlige og nedslitte hus og deres veggpryd fant sine kunstnere i fotografene Rune Johansen og Kåre Johansen her hjemme, mens finske Esko Männikkö viste mennesker i slitne omgivelser i nedslitte hus i grisgrente strøk. Hotelltilværelslen som medbestemmende for kunstnerisk prakis ses bl.a. i Martin Kippenberger og Michael McGregors tegninger på hotellenes brevpapipr, der headingen ble en viktig markør i tegningens utttykk. Book & Hedeéns prosjekt rammes inn og gis retning for tolkning av kunstnerpraksiser som de som kort er nevnt her. 

Den forklarede omformning til noe høyverdig 
Hvordan kan vi forstå dette med at det vanlige stadig blir båret frem som kunst? Det ble tidlig påpekt at popkunsten var dobbel-kodet, at motivet var kjent av alle, men at det krevdes kunstnerisk og / eller kunsthistorisk kompetanse for å kunne forstå denne type formater og maleriske koder. Kritikeren Arthur Danto publiserte i 1981 boken The Transfiguration of the Commonplace. Ordet «Transfigurasjon» har  bibelske og litterære overtoner. Noe som er helt vanlig («commonplace» som en suppeboks eller et takflate og en murvegg i en europeisk by) kan forvandles til kunst. I Matteausevangeliet kan vi lese om Jesu transfigurasjon på berget: «Og han blev forklaret for deres øine, og hans åsyn skinte som solen, og hans klær blev hvite som lyset.» (Matteus, 17:2, revidert utgave av 1930 oversettelsen, 1973). I Shakespeares Stormen (1611) var det havet som utførte en «sea change» som forvandlet den druknedes øyne til perler og hans ben til koraller.  

Oppleves denne boken som en «sea change»? 
Skjer det en «sea change» der det vanlige blir omformet til noe «rikt og rart» (Shakespeares «rich and strange») i Book & Hedéns hotellnotater? For denne leseren og kritikeren skjer det, men på en nøktern, subtil måte som står godt til bokens rene og elegante – helt vanlige – design, utført av Book & Hedén selv. For i sammenstillingene kan det oppstå en finstemt form- og fargemessig samklang. Fargeflekker i et bilde og et punkt i utsikten kan se til hverandre og vise at det kan oppstå fine visuelle forbindelser også der tilfeldighetene råder. Leseren tilskyndes å se etter slike relasjoner, slik at vi blir fristet til å søke mening i prosjektet. Det ligger også en sympatisk påminnelse i at kunstnerne oppfordrer oss til å se nærmere på den faktiske virkeligheten som hele tiden møter oss, og at vi ofte finner et plutselg glimt i detaljer i det ellers så vanlige utsyn vi som regel ikke stopper ved. Det lønner seg å bruke tid til å se nøye, særlig på det vanlige.