Nødvendigheten av den kompliserte teksten

Av Åsmund Thorkildsen

Historien skrider av sted og menneskenes livsvilkår endres. Det som skapes og det som skrives øker. Jeg skriver ikke om nødvendigheten av den kompliserte teksten for å være vanskelig, men fordi det i våre dager er avgjørende viktig å innse at komplekse saksforhold – som kan opptre i billedkunsten i dag - krever et komplekst språk.

Jeg skriver kunstkritikk og kunsthistorie. Men tilfanget av litteratur er omfattende, og noen av Siegfried Kracauers essays – som nå foreligger i god norsk oversettelse, signert Arild Linneberg og Janne Sund - er relevante for meg. I Kracauers kritikk av Martin Bubers og Franz Rosenzweigs nye oversettelse av Det gamle testamentet til tysk (Berlin 1925), sammenlignes den nye oversettelsen med Luthers oversettelse, til sistnevntes fordel. Kracauers innvending mot Buber og Rosenzweig er at de ikke tar tilstrekkelig hensyn til den sosiale, materielle, sekulære virkelighet deres oversettelse skal leses i. Det gjorde derimot Luther, han gikk ikke som dem ut av, og bortenfor, sin tid.

I et annet essay under kapitlet «Film og kino», omtaler Kracauer filmkulissenes arkitektur slik: «Arkitekturer rager i høyden som om de skulle være beboelige. Men de fremstiller bare yttersiden av det de forestiller, slik språket bevarer fasader av ord etter at de har mistet sin opprinnelige mening.» Denne advarselen og eksistensen av et forblommet, ornamentalt og estetiserende språk, ble også gjenstand for wienermodernistenes kritikk av ornamenter i journalistikk (Karl Kraus), bygningskunst (Adolf Loos) og filosofi (Ludwig Wittgenstein). Men dette var ikke noe nytt i 1910 og 1920-årene. For David Hume var effekten av prydelig overflatevirkning så merkbar at han tok det opp helt i begynnelsen av A Treatise of Human Nature (1739-1740). Om tidens filosofiske disputter skriver han: «Admist all this bustle ´tis not reason, which carries the prize, but eloquence; (…).» - Og er vi ikke der igjen, med politisk retorikk, der de samme ordbildene og påstandene gjentas gang etter gang og det hentes inn spinndoktorer for å instruere at ansiktene må gis en entusiastisk glød og et smil på leppene for at det meningstømte budskapet fremdeles skal kunne virke?

Livet i dag er mer sammensatt enn noen gang. Man skulle tro at vi nettopp derfor trenger kompliserte tekster. Men medieutviklingen går i en annen retning. Lange, resonnerende tekster blir marginalisert og etter hvert uønsket. For lange, kompliserte tekster må også finne lesere, et publikum – som også utgjør et marked. Og dette markedet krymper. Vi hører fra erfarne universitetsprofessorer at studentens oppmerksomhetsspenn krymper. Snap, tweet, insta, face, skjekk in boxen – hiv deg på og la deg føres med av the flow. Vær oppdatert, relevant for din nye tid.

Det er den offentlige samtalen om kunsten og arkitekturen som bekymrer meg. For kunst kan også være komplisert, og dersom vi skal snakke om kunstverk som historiske uttrykk, og dette skal skje i et enkelt, kort, overfladisk markedsspråk, hva skjer da? Jo, et enkelt kunstspråk kan gjøre kunsten enkel, ved at betydningen i - og av - kunstverkene og deres samspill, blir krympet for å tilpasses språket. For kunst krever språk, selv om ikke instabilder gjør det. Markedet kan mettes av bilder malt av kunstig intelligens og kunstsurrogatene passer bra over sofaen. Er det virkelig slik at kunstens skjebne nå endelig blir å gå under i den digitale oppløsning?

Kunstspråket og språket om kunst kan være komplisert, og det bør være dialektisk. Tidslinjen må tenkes inn i språkføringen. Det som gjør nødvendige, viktige tekster om billedkunst og litteratur kompliserte, er at det må tas mange hensyn og de hoper seg opp. For mye henger igjen av fortidens tolkninger og synsmåter og vi må ta hensyn til forsinkelser i menneskers erkjennelse og følsomhet. Et eksempel på en komplisert tekst om moderne arkitektur er basert på Theodor Adornos foredrag «Funksjonalisme i dag» fra 1965. Han vurderer form og idégrunnlag i den nye, nakne, abstrakte byggekunsten utfra menneskers livssituasjon ca. 40 år etter den internasjonale stilens gjennombrudd. Han forutsetter kjennskap til den sosiale virkelighet som drev en velutdannet livsstils-avantgarde til å skape boliger renset for gjenkjennelige elementer. Men hvordan blir dette opplevet av dem som fremdeles ville ha det koselig i hjemmet, og som fremdeles trenger å kunne trekke seg tilbake til sine hyggelige «krinkler og kroker»? Teksten er komplisert fordi den bl.a. forutsetter kjennskapen til den marxistiske fortellingen om menneskenes liv før og – lovet etter - industrikapitalismen. Adorno forutsetter en forsinkelse, som nevnt ovenfor, og at ikke alle har en bakgrunn som gjør at de er ferdige med søyleganger, orientalske tepper og forgylte gesimser. Kompleksiteten i teksten gjør at vi må bruke lang tid på den. Tid nok til å forstå at når man tar stilling til funksjonalistisk arkitektur og moderne design, kan den vurderes som både et gode og et onde. Det ligger utfra en dialektisk tankegang ingen selvmotsigelse i dette. Vurderingen vil måtte splitte seg. Vurderingen i enhver samtid kan ikke være generell og gyldig én gang for alle.

Det kan være like komplisert å tenke og skrive om billedkunst nå, for billedkunsten er alltid, allerede splittet i uttrykk og mening. Kunstbilder gir sansene et uttrykk gjennom den visuelle formen og den gir tanken og erkjennelsen de betydninger vi tolker ut av det billedtegnene viser til i verden, den ytre og den indre verden, den eksisterende verden og den mulige … I tråd med Siegfried Kracauer kan vi si at billedkunst både har en fasade og en mening, og disse bør høre sammen. - Og den forbindelsen er jo ganske komplisert.