En dans på tynn is

Thorvald Hellesen 1888-1937
Dag Blakkisrud og Matthew Drutt, red.
Forfattere: Dag Blakkisrud, Hilde Mørch og Matthew Drutt.
Grafisk design: Silke Nalbach
arnoldsche Art Publishers i samarbeid med Eckbos Legat, 2022

Av Åsmund Thorkildsen

Det er alltid en begivenhet når det foreligger en ny monografi om en norsk kunstner. Boken Thorvald Hellesen 1888-1937 er rikt illustrert og første større publikasjon om Hellesen på flere tiår. Boken består av tre hovedkapitler og to mindre spesialkapitler. Det er tre forfattere, Dag Blakkisrud, Hilde Mørch og Matthew Drutt. Rekkefølgen på hovedkapitlene kommer i nevnte rekkefølge og det har vært en klok redaktøravgjørelse. For denne boken viser et mangfold i tilnærmingsmåter, selv om temaet er det samme, den betydelige norske modernisten Thorvald Hellesen. Hellesen har lenge vært kjent av fagfolk takket være kunsthistoriker Steinar Gjessings pionerarbeid på 1970-tallet. Forfatterne tilkjennegir Gjessings betydning. Alle bidragene er velskrevne, og basert på grundige undersøkelser av materialet. Noen kilder er nye og det virkelig verdifulle er at det har lyktes forfatterne å finne frem til bilder som ikke har vært presentert i gode illustrasjoner i en slik mengde før.

Hellesen hadde sin store støttespiller i Norge i den velstående Eivind Eckbo. Men, det spesielle med ham var at han var plassert midt i det internasjonale avantgarde-miljøet i Paris. Han hadde et spesielt nært forhold til Fernand Léger. Hellesen arbeidet hovedsakelig i kubistisk stil, med trekk av art deco-stilen og den stakkato rytmen i futurismen. Alt dette redegjøres det for i boken, med relevante illustrasjoner som viser parallelle eksempler hos andre kunstnere.

Perioden det er snakk om her er tiden rett før og under første verdenskrig, og det 1920-tallet som fulgte i kjølvannet av den store krigens ødeleggelser. Alle verdier ble vendt om på. Kubismen, futurismen, surrealismen, Neue Sachklichkeit og nyklassisimen. I den moderne poesien og romankunsten lanseres «multiple voice»-teknikker i forsøket på å samle fragmenter til meningsfull form. Dansen foregikk på svært tynn is. 1910- og 1920-tallet var tiden for store sosiale brytninger, jubel og avsky for teknologi og urbanitet. Det var hygienisme, råkost, gymnastikk, mekanisk ballet, maskespill… Det var rikdom og luksus, og fallitt, armod, vold og moralsk oppløsning. Noe av dette berøres av forfatterne, men det er akkurat her jeg savner en mer generell og systematisk refleksjon over hvorfor akkurat denne tiden frembrakte de ideene, holdningene og nye kunstuttrykk som den gjorde. Det savnet henger sammen med at forfatterne, med unntak av Matthew Drutt, i liten grad foretar presise nærlesninger av bildenes form, struktur og ikonografi.

Hellesen litt borte i all elegansen
Blakkisrud er klar over at han skriver en allegori og må forsøke å samle biter i et knust speil. For å samle dette lever han seg dag og natt dypt inn i overklassens kosmopolitiske liv. Det er nesten så man strekker seg etter sigarettmunnstykket, monokkelen og den tørre martinien når man leser. Linjene flyter lett. Blakkisrud serverer en sosialhistorie fra de øverste kulturelle og økonomiske lag. Noen ganger nærmer han seg stilen i helgemagasinenes portrettintervjuer. Fascinasjonen for de rikes livsstil og de beundrede beskrivelser av flotte overkropper og svulmende overarmmuskler hos staselige atletiske menn, bryter igjennom i prosaen. Men det er nesten som om kunstneren Thorvald Hellesen, sin flotte overkropp til tross, blir litt borte i all elegansen. Thorvald Hellesens kunst blir nærmest å forstå som et nødvendig resultat ut av en historisisime næret av velstand og gode, nedarvede egenskaper. (Men, kanskje det er sånn det hele henger sammen …?)

Hilde Mørch er mer nøktern kunsthistorisk i sin tilnærmelse. Hun kommer med gode henvisninger til brytningene i tiden, men hun følger det i liten grad opp med en mer samlende refleksjon over forholdet mellom oppløsning, ødeleggelse på den ene siden og formiver, forsøket på å gjenopprette en harmonisk orden på den andre. Det er dette som skjer i den syntetiske kubismen.

De gode nærlesningene
Det blir opp til Matthew Drutt å foreta de gode nærlesninger som søker riktig datering, proveniens og faktiske motiv (viser bilder dansere eller brytere?) Drutts formalanalyser nærmer seg en ikonografisk lesning. Han skriver godt om kroppskultur, boksing og den maskulinitet som var én del av 1920-årens kulturhistorie; den feminint elegante dansen den andre. Men når det gjelder motiver som instrumenter, aviser etc. savner jeg en liten tur innom den del av Picasso-litteraturen som knytter disse motivene til en sympati med den rotløse, fremmedgjorte, hverdagslige livsformen mange i mellomkrigstiden var henvist til.

NB Kunstavisen har denne gangen benyttet en ekstern anmelder, da Hilde Mørch i Kunstavisens redaksjon er en av bidragsyterne i boken.