Nasjonalmuseet: et museum fylt av latter, lek og malingssøl

Audun Vinger (red.)
Det nye Nasjonalmuseet
Orfeus forlag, 2022
Grafisk design: Kørner & Ludvigsen

Nasjonalmuseets første publikasjon knyttet til åpningen av det nye bygget på den gamle Vestbanetomta har stor symbolsk tyngde, uansett hvor lett den for øvrig måtte være. Hva sitter jeg igjen med som et hovedinntrykk?

Et museum på leit
Jeg hadde ventet at museet ved denne anledningen hadde mobilisert sitt korps av dyktige ansatte til å reflektere over museets rolle i et samfunn i endring. Museet har valgt å gi oppgaven til den profilerte kulturskribenten og fagprosaforfatteren Audun Vinger. Han intervjuer et knippe ansatte i ulike posisjoner. De gir oss et glimt bak kulissene av arbeidet med å forberede det nye museet, men gir også et inntrykk av et museum som ikke har funnet sin form, men søker i mange retninger.

Samlingen utgjør ryggraden i museet og legitimerer nybygget. Det gamle Nasjonalgalleriet presenterte høydepunkter fra samlingen kronologisk og inndelt etter teknikk og stil. Skal vi tro boken, er den tid over. Foruten å vise eksempler fra samlingen mer og mindre løst forbundet med tekstene, avslutter den med bildesekvenser samlet under overskrifter som «En nasjon med fjordgløtt», «Stråler», «En stor, grå steinblokk» og «Livets tre». Det åpner for overraskende sammenstillinger, som når Balkes dramatiske Stetind i tåke, 1864, konfronteres med Hode av Hermes, fra år 40 – 50, tilskrevet Polikleitos. Balkes maleri viser stein og Polikleitos skulptur er av stein – tankevekkende, morsomt eller corny? I bokens ånd er det opp til betrakteren å dømme. Det er forbudt med belærende pekefingre og forutinntatte oppfatninger. Det blir spennende å se om samlingspresentasjonen vi får se i museet avspeiler dette kuratoriske grepet.

Et sted for hva?
Når museet ikke lenger er et sted for kontemplasjon, kunnskap og visdom, skal det da være et sted for kritisk tenkning, åndskamper og et laboratorium for nytenkning? Boken gir tydelige signaler om at man vil bort fra enetale og vise et mangfold av perspektiver på hva som kan være kunst og hva kunsten kan bety for ulike grupperinger. Tolkninger som fremstår som relevante i forhold til aktuelle problemstillinger tillegges større tyngde, enn forsøk på nøytrale beskrivelser og formidling av saksopplysninger og informasjon. Det er en tendens blant både yngre kuratorer og kunstnere å arbeide innenfor en slik forståelse av museet ved å forankre sine prosjekter i ideologi – enten den er knyttet til en samfunnskritisk posisjon eller egen identitet. Boken møter forandringene som er på gang gjennom intervjuer med fire unge kunstnere, ansatte ved museet og gjennom en tekst av Bjørn Hatterud.

Hatterud fremmer et syn der ekskludering er et ubetinget onde. Han ser en fare når fellesskapet definerer hvem som skal med. Han ønsker hverken at akademiske tekster eller den gamle kanon av kunst skal ryddes bort, men spør om ikke det skal være plass til både Aune Sand, selvlærte kunstnere, folkelige håndverkere og unge kunstnere i kretsen rundt Odd Nerdrum. Standpunktet kan nok oppfattes som åpning for subjektivistisk forankret synsing; selv vil jeg heller se rosemaling og barnekunst fremfor Memorosa - gruppen. Jeg oppfatter også at Stina Högkvist, avdelingsdirektør for samling, gir signaler i samme retning når det verste hun kan forestille seg for kunstverdenen er «dum konsensus».

Påfallende mangel på selvkritikk
Jeg har stor sympati for at alle skal med, og mer av alt, fremfor en trangsynt elitisme som først og fremst er opptatt av å ekskludere. Tiden er inne for en erkjennelse av at kunst skapes ikke ut fra fasttømrede kriterier, men kriterier som settes under debatt. I et demokratisk samfunn innebærer det at vi må bli enig om normer og premisser for hvordan debatten skal føres. Uten en slik grunnleggende enighet om normer og premisser for hvordan debatten skal føres, blir det den som roper høyest som blir hørt og det hele ender i rå maktkamp.

Jeg savner sterkt et maktkritisk perspektiv, der de ulike aktørenes interesser må fremkomme og stå under kontinuerlig evaluering. Nasjonalmuseet viser på dette punktet en påfallende mangel på selvkritikk. Det avspeiles i bokens presentasjon av to deponier fra henholdsvis DNB Sparebankstiftelsen og Fredriksen Family Art Company Limited. Det er forskjell på å inngå et samarbeid med parter som flagger sitt verdigrunnlag åpent på sine hjemmesider og en part som det er vanskelig å få informasjon ut om og som det er reist skarpt kritikk mot. Denne type diskusjoner finnes det ikke antydning til i boken. Det holder ikke å henfalle til at det noen ganger er nok å «dyrke kicket». Slappe formuleringer som at kunstverk kan sammenliknes med «energidrikker for det indre øyet» og museet som et sted «å gjenvinne energi», passer bedre i omtalen av et luksuriøst velvære-spa med kunst på veggene, enn et nytt nasjonalmuseum.