Fra hagekunst til norsk landskapsarkitektur

Fra NMBUs monumentale steinbygninger og parkanlegg i Ås. Foto: NMBU.

Landskapsarkitektur har lange tradisjoner - fra hagekunst i det gamle Egypt til de første europeiske tilløpene i middelalderen. Begrepet hagearkitektur/hagekunst ble lenge brukt for å beskrive kjernen i arbeidet. Selv om det var etablert eventyrlig store parkanlegg med lange linjer ut i landskapet under barokken på 1600-tallet og den engelske «landskapsstilen» på 1700-tallet, var det ikke før i 1828 at begrepet «landskapsarkitektur» ble introdusert av Gilbert Laing Meason (1769-1832).

Professor i hagekunsthistorie, Annegreth Dietze-Schirdewahn, prodekan forskning, NMBU, Fakultet for landskap og samfunn.

Ikke uventet for denne tiden relaterte Meason begrepet til en spesiell type bygninger i tidens italienske landskapsmalerier. Først med hageteoretikerne John Claudius Loudon (1783-1843) og Andrew Jackson Downing (1815-1852) ble «landskapsarkitekt» i relasjon til hagekunsten introdusert. Og Frederick Law Olmsted (1822-1903) og Calvert Vaux (1824-1895), vinnerne av konkurransen om anlegget Central Park i New York, brukte yrkestittelen «landskapsarkitekter» for første gang i 1863 for å beskrive sitt arbeid med urbane parkstrukturer i de store amerikanske byene. 

Historien til de siste 150 år innen norsk hagekunst og landskapsarkitektur kan følges i et unikt arkiv eiet av Institutt for landskapsarkitektur, NMBU, i Ås. Foto: NMBU.

I Norge tenker vi ofte at det ikke er lange linjer og store tradisjoner vi kan vise til. Men forskningen i de siste 25 år har vist at det er et større mangfold enn tidligere formidlet. Det er særlig langs kysten vi ser dette – med kort vei til kontinentet og samarbeidspartnere hvor stor og ansett hagearkitektur ble etablert. Påvirket av moten i andre land ble det oppført både små og mellomstore parkanlegg, selv om landet manglet de mer pompøse kongelige og adelige anlegg. I middelalderen var det kirken og munkene som hadde størst innflytelse på norsk hagekunst og ikke minst hagekultur. Senere, under renessansen, barokken, og den engelske landskapsstilen kjennetegnes de fleste store hager og parker av at det var embedsmenn eller velstående handelsmenn som anla dem. Hagekunsten ble tatt imot, tilpasset og videreutviklet etter norske forhold og klima. Frem til midten av 1800-tallet var det utelukkende utenlandske gartnere som sto ansvarlig for arbeidet. I noen tilfeller tegnet en arkitekt de store linjene, men de kom ikke langt uten gartnerkunnskap, særlig ikke så langt nord i Europa.

Professor i hagekunsthistorie, Annegreth Dietze-Schirdewahn, prodekan forskning, NMBU, Fakultet for landskap og samfunn.

Overraskende nok er det Norge som etablerer Europas første utdanning i hagearkitektur i 1919. Etableringen henger sammen med at Norge som ung nasjon skulle konsolideres. Samfunnets behov for kompetanse i å planlegge parker og byrom var stor. Norges landbrukshøgskole (NLH) på Ås, som ble grunnlagt i 1859, skulle bli utgangspunktet for hagearkitektur i Norge. Allerede i 1887 startet en hagebrukslinje, og som del av denne utdanningen tok kandidatene kurs i hagekunst. Med videre praksis og spesialisering kunne man bli hagearkitekt. Flere hagebrukskandidater påvirket hagearkitekturens utvikling i Norge allerede før utdanningen ble etablert i 1919. Dette viser seg i disiplinens utvikling, og ikke minst i hage- og parkanleggene som ble anlagt i regi av såkalt «bygartnere». En av pionerene er Marius Røhne (1883–1966), hagebrukskandidat fra 1911. Han ble ansatt som Oslos første bygartner og hadde stillingen fra 1916 til 1948. Røhne jobbet sammen med byarkitekt Harald Hals (1876–1956) i forbindelse med generalplanen for Oslo fra 1929. Det fantes altså en oppegående stand av hagearkitekter som deltok i samfunnsdebatten allerede før 1900. Med bakgrunn i hagebruksutdanningen banet de veien for en selvstendig utdanning i hagearkitektur.

Olav Moens forslag til universitetsparken i Ås i 1924. Foto: Historisk arkiv for Norsk Landskapsarkitektur, NMBU.

Også den første professoren i hagekunst, Olav Leif Moen (1887-1951), var hagebrukskandidat fra Ås. Etter utdanning i Berlin-Dahlem ved Die Königliche Gärtnerlehranstalt, ble han dosent i hagekunst i 1921 før han ble professor i 1939. Fra 1921 planla han store deler av universitetsparken på Ås. Han var aktiv i faglige debatter, blant annet med Gustav Vigeland (1869-1943) om hvilket parkdesign som passet best for den nye Frognerparken i Oslo. Moen, i likhet med flere hagearkitekter på denne tiden, syntes at det Vigeland produserte, i alle fall når det gjaldt parkdesign, ikke holdt mål. Moen var inspirert av nyklassisismen, som tar utgangspunkt i elementer fra renessansen og barokken. Senere ble han også påvirket av funksjonalistiske ideer som utviklet seg fra 1930-årene.

Olav Moens forslag til staudehagen i universitetsparken i Ås i 1927. Foto: Historisk arkiv for Norsk Landskapsarkitektur, NMBU.

Hagearkitektur gjennomgikk en spennende utvikling på 1900-tallet. Denne utviklingen kan følges gjennom prosjektene til disse første pionerene i faget. Man jobbet primært med private hageanlegg, med velstående familier som oppdragsgivere. Fra 1930-tallet skjedde en endring i hele oppfatningen av hvilket samfunnsansvar som lå i disiplinen. Sosial boligbygging, store parker, kirkegårder og idrettsanlegg ble nye tema. Denne endringen har åpenbart sammenheng med etablering av hagearkitektutdanningen på Ås.

 

Karen Reistads forslag for krigskirkegården Tjøtta i 1953 er et typisk eksempel på hennes «poetisk funksjonalismen». Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet.

De første kvinnelige hagearkitekter i Norge var ikke utdannet i landet. Karen Reistad (1900-1994) valgte mellom 1923-25 å dra til Höhere Lehranstalt für Gartenkunst i Berlin slik som Moen noen år tidligere. Tilbake i Norge jobbet hun først i Aker kommune før hun i 1942 startet sitt eget kontor. Reistad var spesielt opptatt av kirkegårdsplanlegging, både som konsulent og med egne forslag til utforming av nye kirkegårder eller utvidelser av eldre anlegg. Hun var en av grunnleggere av Norsk hagearkitektlag i 1929 (i dag Norske Landskapsarkitekters forening, NLA). Reistads stil kan beskrives som en lett, poetisk, naturlig versjon av funksjonalismen. Hagene hennes var enkle å vedlikeholde og ment for aktiv bruk, ikke pretensiøse, men praktiske og harmoniske, i samsvar med naturens egne prinsipper.

Karen Reistads forslag for krigskirkegården Tjøtta i 1953 er et typisk eksempel på hennes «poetisk funksjonalismen». Foto: Historisk arkiv for Norsk Landskapsarkitektur, NMBU.

En annen interessant kvinnelig pioner i norsk hagearkitektur er Torborg Zimmer (1911-2001) fra Bergen. Som 17 åring dro hun til England på Swanley horticultural College. Tilbake i Norge jobbet hun som gartnerassistent ved Bergen botaniske hage. I 1933-35 var hun assistent på professor C. Th. Sørensens (1893-1979) tegnekontor i København. Sørensen var en sin tids ledende danske landskapsarkitekt. Bare 25 år gammel startet Zimmer et eget kontor i Bergen, men jobbet innimellom i flere gartnerier på Vestlandet, eller for kontoret til Karen Reistad (mellom 1948-49). Hennes bakgrunn og mer enn fem års erfaring som gartner bidro til at hun utviklet en kompetanse spesielt innen plantebruk. Torborg Zimmer giftet seg med arkitekten Kåre Frölich (1918-2004), og i 1948 begynte de å samarbeide i egen praksis.

Pionertiden for norsk hagearkitektur slutter omtrent på 1960-tallet. Da fikk fagfeltet et nytt fokus. Gjennom kraftutbyggingen og nye utfordringer knyttet til planlegging av store landskapsinngrep, utviklet behovet seg for landskapsarkitekter fremfor hagearkitekter. Flere kandidater fra Ås fikk i oppdrag å anlegge store veganlegg og boligområder, eller de ble bedt om å dempe konsekvensene av kraftanlegg i landskapet. To nøkkelpersoner fra denne tiden er Knut Ove Hillestad (1924-2005) og Toralf Lønrusten (1936-2014), begge kandidater fra Ås i henholdsvis 1953 og 1963. Samtidig var Norge inne i en økonomisk blomstringstid, og flere store administrasjons- og næringsbygg ble oppført. De skulle få funksjonelle og representative uterom. Et av de største kontorene som bidro her, var Grindaker & Gabrielsen fra 1960. Landskapsarkitektene Morten Grindaker (1925-2017) og Egil Gabrielsen (1933-1998) i samarbeid med arkitekt Erling Viksjø (1910-1971) og kunstner Odd Tandberg (1924-2017) tegnet flere parkanlegg i Oslo, som for eksempel anlegget foran Høyblokka i regjeringskvartalet, Hydroparken ved Solli Plass, NVEs og ELKEMs (i dag NHO) hovedkontor i Middelthuns gate. 

Hagearkitektur og senere landskapsarkitektur, med fagfolk fra Ås, bidro til å forme mange norske byer og tettsteder i en tid hvor samfunnet var i rask utvikling. Det var et stort utbyggingspress allerede for hundre år tilbake. Man ville gjerne bruke «ledige» arealer til fortetting og utbygging. Men nyutdannete og etablerte hagearkitekter over hele Norge holdt igjen og påvirket prosjekter og politiske instanser. Fagfolk utdannet på Ås sørget for eksempel for at Oslo kunne pynte seg med tittelen Miljøhovedstad i 2019. «Den grønne byen» var et slagord som allerede Røhne i sin tid proklamerte som bygartner i Oslo. I tillegg til en mer strategisk grøntstrukturtenkning ser man en tydelig endring i hagekunststilen på 1900-tallet. Det startet med formale barokke og nyklassisistiske innslag før en mer funksjonalistisk stil nådde frem. Arven i dag ses direkte i de gjenværende hage- og parkanleggene fra 1900-tallet. Denne historien av norsk landskapsarkitektur kan også følges i et unikt arkiv som finnes ved Institutt for landskapsarkitektur i Ås.

Litteratur
Magne Bruun. Norske Hager gjennon Tusen År. Andresen & Butenschøn 2007.

Annegreth Dietze. Garden Art and the Bourgeoisie 1750-1850: social, political and economic aspects of garden art in the south of Norway with a focus on plant import. PhD-thesis UMB (NMBU) 2006.

Gilbert Laing Meason (1828) On The Landscape Architecture of the Great Painters of Italy

Available online https://archive.org/details/onlandscapearchi00meas

Carl Wille Schnitler. Norske Haver i Gammel og Ny Tid. 1916.

Historical Archive of Norwegian Landscape Architecture: https://blogg.nmbu.no/ila-samling/

Teksten om landskapsarkitektur er muliggjort ved støtte fra Bergesenstiftelsen.

    Stikkord