Midt i blinken! – Og, både – og

Boken fungerer som en visuell katalog over variasjonene i kunstnerskapet, for jeg vil ikke bruke ordet «utvikling» om det. Sørensen har en betydelig tegne- og malebegavelse, som til tider fremviser en teknisk virtuositet, så det er ikke snakk om at han har «gjort fremskritt».

Kunsthistorikerne Maaretta Jaukkuri og Simen K. Nielsen har skrevet tekstene. Jaukkuris bidrag er et intervju med Sørensen som viser ham som en reflektert og selvbevisst kunstner. Simen K. Nielsen leverer et grundig og velskrevet essay om bl.a. den innarbeidede fellesforståelsen for maleriets muligheter etter «kunstens avslutning» en gang på 1960-tallet. I tillegg til den internasjonale diskursen om maleriet i denne «kriseperioden», trekker Nielsen inn mange referanser til verk i kunsthistorien fra renessansen og frem til Sørensens norske samtidige. Alle referansene er relevante og kan utvides. Nielsen skriver godt om forholdet maleri og fotografi, om pop og geometriske stripebilder og sirkelbilder. Det er godt å se en ung kunsthistoriker som står midt i det klassiske kunsthistoriefaget og elegant trekker linjer mellom ulike perioder.

Men når hovedteksten er så god som her, åpner den for nyanseringer og problematiserende lesemåter. Nielsen skriver Sørensen inn i den postmoderne fragmentering og frigjøring fra en historistisk forståelse av malerihistorien. Men han er samtidig klar over at Sørensen er en moderne maler. Og her ligger det et kategoriseringsproblem, for er ikke det Sørensen utfører egentlig bare en strategi fra den tidlige litterære modernismen (tapet av Selvet, og de mange fortellerstemmer hos bl.a. Woolf og Eliot)?

Nielsens språk er fortettet og tidvis begrepslig og dialektisk tungt. Det må til når et kunstnerskap som Sørensens skal analyseres. Men det er alltid en fare for at retorikken kan forføre forfatteren og begynne å leve sitt eget liv styrt av innlærte tankemodeller. Da kan ting bli forvirrende. For eksempel blir forholdet mellom begrepene «historization» og «art-historical» uklart. Dette når landskapsutsnittet i maleriene Man with plastic bag I og II (2009) beskrives både som «a sort of nature which lacks historization and framework» (s. 129) og at «Sørensen’s landscape trembles with art-historical concentration». (s. 129). Landskapsutsnittet er et rent sitat av et Constablemaleri (1817), som til og med er reprodusert på side 131 i boken! Dette kulturlandskapet er historisert, og var allerede for Constable fylt av den tunge symbolverdien som bærer påskriften Pre-industrial, rural and pastoral England (Blake 1804, deretter Pugin 1836 og Morris 1890). Og dermed snubler også Nielsens tankemodell når disse maleriene sies å ha en binær struktur, med en kulturell venstreside og en naturlig høyreside. Nei, begge sider er gjennomkodede kulturprodukter, uansett hva tankemodellen krever.

Nielsen lykkes langt på vei i å ri flere hester, men i analysen av akvarellene av planter og fugler blir sprikene vel store. Disse nydelige arbeidene sies å utrykke naturen som «sufficiently miraculous» (s. 135). Det er som å høre Ludwig Wittgenstein. Nielsen skriver at disse bildene motsetter seg «the ideal and the systematic». Men disse akvarellene er jo, som Nielsen selv skriver, kodet etter botanikkens og biologiens klassifikasjonsgrammatikk og visuelle taxonomi. Og ved at disse to lesningene står i motstrid, faller det som kanskje er det mest komplekse ved forståelsen av akvarellene, bort. For hva slags empiri er det vi har som referanse for akvarellene? For mitt syn (som ikke er tilstrekkelig i seg selv, men alltid prosessert med mitt visuelle minne) er dette eksempler formidlet ikke bare direkte fra naturen, men middelbart fra reproduksjoner av Dürers studier fra tidlig 1500-tallet og fra hyllemeterne med vakre, håndillustrerte floraer og faunaer som fremdeles produseres. Slik blir disse arbeidene unike eksemplarer etter en genre, men fjernet fra sine boksider og latinske betegnelser, akkurat som Richard Princes cowboy er skilt fra sin Marlborough-logo.