Hvor viktig er Odd Nerdrums kunst?

Fineart Oslo åpnet i forrige uke utstillingen Odd Nerdrum. You see we are blind. Informasjonen i helsidesannonsen i Aftenposten onsdag 16. mars sprer imidlertid desinformasjon når det hevdes at det dreier seg om Nerdrums første retrospektive maleriutstilling siden 1998.

Nerdrum hadde, slik mange husker, en permanent og retrospektiv utstilling av malerier i hele 1. etasje på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg fra juni 1999 til og med september 2002.
Til sammen ble det holdt fem åpningsarrangementer på museet og den omfattende utstillingen rommet over hundre malerier fra perioden 1964 til og med 2002.
I tillegg ble alle nye verk som Odd Nerdrum skapte i disse tre årene også vist på Haugar før de ble sendt til hans galleri i New York. Den retrospektive delen besto av en lang rekke arbeider lånt inn fra ulike offentlige og private samlinger i Norge.

Alltid omgitt av en flokk*
Fredag 11. mars presenterte Dagens Næringsliv, D2, et portrettintervju med Odd Nerdrum der flere av Odd Nerdrums ikoniske verker, slik som «Mordet på Andreas Bader», (1978), «Mann mot natur»(1985) og «Morgengry» (best kjent som Dawn, 1989) inngikk. Kunstneren Odd Nerdrum har opp gjennom årene blitt viet adskillig oppmerksomhet i pressen, han har hatt og har en stor krets av folk som anerkjenner hans kunstnerskap og hans plass i norsk kunsthistorie og kunstoffentlighet – og han er definitivt berømt. Nerdrum har ikke bare en lang fartstid i offentligheten, men har også inngått i diverse konstellasjoner med familie, venner, kollegaer og, ikke minst, elever, gjennom hele sin karriere. Dette fremgår delvis, gjennom en rekke fotografier, av det nevnte 10 sider lange intervjuet i D2. Det hører med til historien at Nerdrum har undervist samtlige elever opp gjennom årene uten å ha tatt betalt for det.

Uklare oppfatninger rundt kunst, politikk og samfunn
Nerdrums offentlige uttalelser knyttet til forståelsen av verden omkring han og kunstens plass i denne, har det siste året vært noe besynderlige og i forbindelse med utstillingen av maleriet som ble refusert av høstutstillingen 2021, «Tre menn i en båt» ble det, ifølge Klassekampen 16. september, 2021, ytret ubegripelige setninger som «Det er en religion som har overtatt verden for første gang. Det vil si, erobret hele verden» og «I dag er universitetene blendet av propaganda». Spesielt uklart er følgende, dersom det er gjengitt riktig i Klassekampen: «Hegel har forakt for den greske kroppsoppfatningen og mente at den romantiske kunst skulle fjerne seg fra den stinkende kroppen, og at ånden skulle klare seg med deg selv. I dag kalles dette modernismen. Eller rettere: hvit primitivisme – en slags sopp». Det står også gjengitt i Klassekampens oppslag at Nerdrum skal ha påstått at arkitekter, kunsthistorikere og professorer er selve kjernen i denne hvite soppens forgreininger, og at «soppen er overalt – og den er hvit «som toalettskåla». Og videre: Europeisk kultur skal avsluttes i hvit stillhet. Men det klassiske ... er oss selv, alt det beste ved oss kommer fra Grekenland». Slike uklart formulerte utsagn krever en oppfølging, for hva er det egentlig som formidles?

Disse spørsmålene fremsatt i Kunstavisen 16.september 2021, er foreløpig ikke besvart.

Kunstnerskapet
Så kommer vi endelig til vårt anliggende i denne omgang; å forsøke å få noen svar på spørsmål om Nerdrums kunst er viktig og om kunstnerskapet står seg den dag i dag. Vi har gjort et utplukk av folk som har kjennskap til Odd Nerdrums kunst gjennom flere tiår: kunsthistorieprofessor Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker og tidligere direktør ved Haugar Kunstmuseum, Jan Åke Petterson, museumsleder Åsmund Thorkildsen og kunsthistoriker og tidligere professor ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer.

Redaksjonens to spørsmål til alle:
1. Er Odd Nerdrums kunst viktig?
2. Hvordan står kunstnerskapet seg i dag?

Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo.

Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo

For de som var unge på 1970 – 80 -tallet var Nerdrums kunst viktig. Han var en lederskikkelse i sin generasjon for en ny figurasjon med forankring i barokkens maleri. På 1980 – tallet åpnet postmodernismen for en fortellende og teatral kunst. Da var øyeblikket inne for Nerdrum og hans vending i retning av et kritisk brudd med den formalistiske tradisjon i modernismen. Nerdrum burde vært norsk representant på biennalen i Venezia i 1984. Det kunne vært noe å lage bølger med. Hva som kunne vært Nerdrums historiske øyeblikk innfant seg ikke. Nerdrums temaer, kunne frem til midten av 1990-tallet settes i forbindelse med viktige problemstillinger i tiden, som forholdet mellom menneskets overgrep mot naturen, vold og aggresjon i hva som forekom å være en dystopisk visjon om et postindustrielt samfunn etter en katastrofe. Denne delen av hans kunstnerskap har beholdt sin tematiske aktualitet. Det siste tiåret har kunstneren i sine ytringer fremstått med en usmakelig og reaksjonær retorikk vi forbinder med paranoide, autoritære og antidemokratiske miljøer i sin blanding av patetisk selvhevdelse, forakt for alle som ikke deler hans bilde av seg selv og med Arbeiderpartiet som hatobjekt. I hvilken grad disse holdningene også har farget hans seneste arbeider, som jeg dessverre ikke har hatt anledning til å se, fremstår som uklart. 

I bakspeilet ser vi hvor innsnevrende Nerdrums kunstforståelse var. Dagens begrep om kunst åpner for et mangfold, som også har plass for Nerdrum. De siste tretti årene har interessen for det fortellende bilde og det teatrale blitt en dominerende trend i en variert og livfull billedkunst i alle genre og teknikker, i tegneserier og i spill. I det perspektiv fremstår Nerdrums maleri gjennom sitt forsøk på å male like godt som de klassiske mestre, som ett av mange bud på hvordan figurativ kunst kan se ut i dag. Og her ligger problemet. Dette mangfoldet er provoserende for alle som klamrer seg til en forestilling om at kunsten skal måles etter en mal som ble utformet i den greske kunsten, og skal vi dømme etter Nerdrums kunst, nådde sin kulminasjon med Rembrandt - og ham selv. Der den unge Nerdrum kunne bli oppfattet som en frihetlig anarkist og normbryter, fremstår han nå som yppersteprest for en kult med ham selv som sitt omdreiningspunkt. En posisjon som fremstår som desto mer anakronistisk i et kunstnerisk regime, der nye kunstformer som installasjon, performance og utforsking av alle typer materialer, er like relevante for dagens kunstnere som maleri. Og skal man først male, har det abstrakte maleri blitt beriket og utfolder seg i nye og interessante retninger, som peker nese til alle forsøk på å legge maleriet i lenker. 
 

Jan Åke Pettersson, kunsthistoriker og tidligere direktør ved Haugar Kunstmuseum

Jan Åke Petterson, kunsthistoriker og tidligere direktør ved Haugar Kunstmuseum.

Ja, den er viktig av to grunner. Den ene er at hans arbeider har tjent, og fortsatt vil tjene som en inspirasjon for unge malertalenter over hele verden som søker et alternativt visuelt språk til det som tilbys i samtidens mainstream figurasjon. Å basere sitt uttrykk på teknikkene til gamle mestere som Caravaggio, Tizian og Rembrandt, er i grunnen et av de mest radikale prosjektene i det sene 1900-tallets kunst. Ikke bare fordi det er så krevende rent teknisk, men også fordi mange fortsatt oppfatter et slikt valg som et angrep på modernismens status som selve kjerneuttrykket for vår tids kultur og menneskesyn. 

Den andre grunnen til at Nerdrum er en viktig maler er at han siden tidlig i 1980-årene har vist at akkurat dette jordnære og rent av fysisk påtrengende formspråket, med sitt fokus på kropper sett av ett menneskelig øye istedenfor gjennom en kameralinse, også har vært en meget effektiv måte å fortelle historier som gir inntrykk av å ha en universell karakter. Nå har det lenge vært kjent at hans fortellinger har vært av en klart selvbiografisk natur, noe som gjør det kunstneriske prosjekt han utviklet fra 1983 inntil han flyttet til Island i 2002, til noe som i hvert fall her i Norge ikke har vært sett siden Edvard Munch begynte å gi uttrykk for sine personlige opplevelser av kjærlighet og angst i 1890-årene. I likhet med Munch har også Nerdrum hatt behov for stadig å vende tilbake til disse motivgruppene opp gjennom karrieren.

Nettopp dette selvbiografiske i Nerdrums narrativer er også et element som kan risikere å true kvaliteten ved hans komposisjoner. Noen ganger blir det så om å gjøre å få fortalt en kompleks historie at de mange og spredte visuelle elementene som skal betegne ulike hendelser eller emosjoner, kan komme til å kvele litt av kraften i motivet. Det blir en sorts tegnmessig overbelastning som står i kontrast til mange av løsningene i hans hovedverk, der han til tross for en rekke repetitive former synes å arbeide etter det minimalistiske påbudet «Less is more». Det kan også virke som om han har en utfordring med å finne nye og interessante løsninger på sine større komposisjoner, slik at han ofte tyr til gjentagelser av tidligere oppskrifter. Kanskje også hans mangeårige stilistiske idealer hentet fra Tizians og Rembrandts aller siste arbeider iblant kan ha tillatt han å slurve litt istedenfor å arbeide frem en rik og substansiell overflatestruktur i alle bildets deler, slik han ofte gjør i mindre arbeider.

Når det er sagt, må man jo betenke hvem Nerdrum egentlig konkurrerer med etter at Freud gikk bort for ti år siden - og det er jo i stor grad han selv. Etter at han i 1980- og 90-årene skrev seg inn i kunsthistorien som umulig å imitere, er det ikke bare hans egne elever som har fått erfare vanskelighetene med å komme på høyde med mesteren, også han selv. Det er jo bare å håpe på at han gjenvinner den visuelle kraft som skal til for å skape nye mesterverk. Han vet jo godt hvordan man gjør. Se bare på «Dawn» som han malte i 1990.

Note: Siden høsten 2002 har jeg bare snakket med Nerdrum en eneste gang og det var på Haugar for snart to år siden i et kort møte som han selv hadde tatt initiativet til. Jeg kjenner derfor ikke lenger hans kunstneriske strategier og intensjoner, heller ikke hans ideologiske holdninger på andre områder.

Åsmund Thorkildsen, kunsthistoriker og museumsdirektør ved Drammens Museum. 

Åsmund Thorkildsen, kunsthistoriker og museumsdirektør ved Drammens Museum.

Odd Nerdrums kunst er viktig. Han er en betydelig maler som har utviklet et komplisert, tradisjonstungt formspråk til mesterskap. Det står det respekt av og det er en av grunnene til at jeg fortsatt gleder meg over verk av Odd Nerdrum. Han er også en viktig kunstner fordi han har vært vedvarende tilstede som kunstner i mange tiår. Også temaene han tar opp interesser et menneske på 1900- og tidlig 2000-tallet. Han startet med politiske og dagsaktuelle temaer og har gått over til forsøket på å skape evige, alltid gyldige gestalter, situasjoner, kroppsgestalter, ansiktsuttrykk. Store deler av produksjonen hans har gitt uttrykk for hvordan det er i det golde landet, de utsatte utposter etter et sivilisasjonssammenbrudd.  Det eneste håpet er mor, far og barn-trekanten, som er et samlende og håpefullt symbol i bildene. Dette er skildret med stor innlevelse og ømhet.

Kunstnerskapet står støtt i dag, siden det rommer et vell av kritiske og kunsthistoriske innfallsvinkler som ikke er utnyttet i tilstrekkelig grad. Han er delvis skyld i dette selv, at tolkningspotensialet er lite utnyttet. Odd Nerdrums medierolle, ut og inn av fokus med stor teatralsk effekt, fungerer som en dekkoperasjon. Det er som om han ikke vil at hans kunst skal tolkes og gjøres relevant som et stort kunstnerskap som står i en dialektisk spenning med store deler av den moderne kunsten, fra Gustave Courbet fra 1840-tallet av, helt frem til 1960- og 70-tallets performancekunstnere. Nerdrum snakker mye om Grekenland, men jeg har selv skrevet om hans kunst som typisk romantisk. Og det er klare paralleller til symbolismen og jugendkunsten. Kunstnere som Maurice Denis, Paul Sérusier og Puvis de Chavannes, for bare på nevne noen. Det er en stor del å hente i å tolke hans maleriske metode og undersøkelse av grunnleggende menneskelige følelser og uttrykk i forhold til Courbets realisme. Og selvportrettene: ikke bare Rembrandt, men Frans Hals og Courbet.

Odd Nerdum er en romantisk maler: se bare de buede horisontene, den evige skumring eller morgengry, den stille, varme og luftmettede stemningen i bildene. Hestebildene kan ses i forhold til både Henry Fuseli/Johan Heinrich Füssli (1741-1825) og hestebildene og 1980-tallslandskapene til Christopher Le Brun (f. 1951). Og bare tenk på film og romankunst, The Road og Mad Max-filmene. Det er lett å peke på interessante forbindelseslinjer til performancekunstnere som Stuart Brisley og Rudolf Schwarzkogler, som gjorde furore akkurat i den perioden Odd Nerdrum modnet som ung kunstner. Og symbolisten: det rituelle, tranceaktige, iscenesatte og drømmende, uttrykket hos mennesker som ikke er tilstede i historien, men bare i sameksistens med den ytterste, nakne natur. Han har rett i å kritisere Hegel.

Også de blonde sommerbildene er en malerisk velsignelse vi må vite å verdsette. Og det er godt å bli minnet om Grekenland. Det er fremdeles veldig coolt og viktig å lese Ovids Metamorfoser.

Siri Meyer, professor emerita i kunsthistorie, Universitetet i Bergen. Foto: Jan E. Lillebø

Siri Meyer, professor emerita i kunsthistorie, Universitetet i Bergen.

Å se, og bli sett. Dette er vår tids credo. Vi kaller samtidskulturen vår visuell, og tror at alt kan bli synlig. Tittelen på Odd Nerdrums retrospektive utstilling er derfor uhyre interessant: You see we are blind.

Den unge Odd Nerdrum var også midt i tiden. Kunsten hans var en del av de politiske og estetiske debattene. På 1970-tallet laget han malerier som Mordet på Andreas Baader, Flyktninger på havet og andre med en outsider- og offertematikk. Uteliggere, straffedømte og sosiale avvikere ble avbildet i de store mesteres stil. Formspråket ga dem verdighet og skrev dem inn i menneskehetens historie. Enten man diskuterte terrorisme eller undervisningen på akademiet, var man nødt til å forholde seg til bildene hans.

Navnet er fremdeles kjent, men ikke kunsten. Det er de færreste forunt å være så berømt som Nerdrum. Men i dag er det ikke mange som vet hva bildene handler om. Det gjelder også kunstakademiets studenter. Nerdrums kunst fremstår som en lukket verden, uten at jeg helt forstår grunnen. Men jeg har et forslag: hvorfor ikke invitere andre kunstnere og teoretikere til en debatt om blindhet? Det kunne gi oss nye perspektiver på Nerdrums kunst og gjøre den relevant for å forstå vår egen tid.

*Det gjøres oppmerksom på at ansvarlig redaktør Mona Gjessing selv har vært modell for og langvarig venn med Odd Nerdrum (frem til 2010-11) og erklærer seg inhabil i forhold til enqueten.