Arkitektenes egen historie

Deichman Bjørvika. Lundhagem og Atelier Oslo arkitekter
Tekster av: Elif Shafak, Liv Sæteren og Niklas Maak
Fotoessays av: Iwan Baan, Einar Aslaksen og Hélène Binet
Pax Forlag, Oslo 2022
Lars Müller Publishers, Zürich 2022 (engelsk versjon)

Tekster av forfatter Elif Shafak og mangeårig biblioteksjef Liv Sæteren tematiserer viktigheten biblioteket har som en sosial kraft i vårt samfunn. Fotoessays av fotografene Einar Aslaksen, Iwan Baan og Hélène Binet fanger ulike stemninger av arkitekturen og folks møte med det nye biblioteket. Deichman Bjørvika blir i en avsluttende tekst satt inn i sin arkitekturhistoriske kontekst av Niklas Maak, professor i arkitekturhistorie.

Bok i boka
Deichman Bjørvika er en hyllest til biblioteket og tiden det har tatt i å utvikle et nytt sosialt og kulturelt knutepunkt i Oslo. Boken er delt opp i fem deler der hovedbolken er en rikt illustrert skissebok som viser arkitektenes prosjektutvikling fra de første skisser til et ferdig innflyttet bibliotek. Boken starter med tekst av forfatter Elif Shafak; Biblioteket – et hjem blant bøkene, en vakker tekst om hva et bibliotek er på et personlig plan og hva et bibliotek kan bety for oss som samfunn.

Hvorfor et nytt hus?
Det er i 1992 det hele starter med konseptutviklingen av et helt nytt biblioteksrom. Ideen ble født med beslutningen om å flytte hovedbiblioteket fra et tungvint og utdatert monumentalbygg på Hammersborg og ned til Galleri Oslo. Fortellingen om fremtidens bibliotek ble entusiastisk mottatt og ga grunnlaget for politiske vedtak om nye fremtidsrettede lokaler. Det er spennende bibliotekshistorie mangeårig biblioteksjef Liv Sæteren løfter frem i teksten; Folkebibliotekene. En suksesshistorie eller en tristesse på vei mot historiens skraphaug? Her kommer det dessuten viktig kritikk av at deler av biblioteket er leid ut til kommersielle formål. Det er nemlig kun trist at den øverste etasjen som er tiltenkt kontemplasjon er utleid til et privat designbyrå, plassert direkte over bibliotekets grunnsten og samlingen til Carl Deichmann. Heldigvis er det mulighet for å endre dette, slik at hele bygget en dag står 100 % disponibelt for byens befolkning.

Arkitektenes beskrivelse
Hoveddelen av boken er viet arkitektenes egen historiefortelling. Her følges prossessen fra konkurranse-seier til den første boka kunne lånes ut 11 år seinere. Grafisk endrer boken seg. Det skal ikke være noe tvil for leseren at dette er arkitektenes bekrivelse – prosess og gjennomføring; det står på annenhver side.

Å tegne et bibliotek er en langsom prosess, og arkitektene definerte i utgangspunktet noen temaer som spesielt viktige; varige kvaliteter, natur og by. Disse tre temaene blir dermed essensielle for forståelsen av det nye biblioteket. Beskrivelsen fremstår imidlertid grafisk noe rotete og utvalget av prosessrelaterte bilder kunne med fordel blitt redusert og organisert på en annen måte. Det forekommer imidlertid også vakre oppslag der detaljtegninger eller aksonometrier av for eksempel foldedekket, en betongbrystning eller et overlys, blir supplert med et helsides fotografi av samme detalj. Denne sammenføyningen av tegning og fotografi er særs vellykket.

Et fotografi over en dobbeltside, tatt fra luften av Iwan Baan plasserer biblioteket inn i sin by og samtid. Fotoessayene er en viktig og essensiell del av boken og gir kanskje leseren en forståelse av bygget. Der Hélène Binets fotoessay er tydelig og samlet presentert og flankerer Elif Shafaks tekst i starten av boken, er det tilsvarende utydelig hvilke fotografier som tilhører Einar Aslaksen og hvilke som er tatt av Iwan Baan. Det er ikke intuitivt hvem som har tatt hvilke bilder. Boken ville blitt rikere om de fotografiske essayene hadde stått tydligere frem som selvstendige fortellinger.

Biblioteket som en maskin
Der det er mengder av bilder og fortellinger om arkitektenes prosess med bygget, er det viet liten plass til den tekniske infrastrukturen og samarbeidet på tvers av de ulike fagdisipliner og bibliotekets egne ansatte. Det hadde vært interessant å få belyst hvilke prosesser de andre faggruppene har stått i. Boken Deichman Bjørvika er og forblir arkitektenes egen historie, der samspillet med andre fag,  bibliotekets ansatte og et fremtidig publikum er underkommunisert.