Alle gode ting

Oslo
Atelier Nord
Infinitesimal Gradations
Utstillingen står til 3. april

Medvirkende:
Magdalená Manderlová
Straw Bales, 2022,
Tekst, musikk og feltopptak fra Kozmické louky (2021), Dolní Benešov (2021), Løkken Verk (2020), og Sulaymaniyah (2019). 
Voiceover recorded at ØRA studio, Trondheim.
Mixed by Kristoffer Lislegaard. 
Mastered by Lasse Marhaug.

Hasan Darghmeh 
Time scape No. 7: (Wide Eyes), 2022
Videoinstallasjon
3-kanals, synkronisert

Kaia Hugin
Motholic Mobble part 11, 2022
Trestubber, HD Video
Fotograf: Tor Willy Ingebrigtsen
Komponist: Jan Inge Berentsen Anvik

Fuglelyder som trigger minner
Madelenekaken har gjennom første bind av Marcel Prousts romanserie På sporet av den tapte tid (1913) blitt en allment kjent metafor for hendelser som vekker til live minner fra barndommen. For mange er det en selvfølge at både lukt og smak kan trigge følelser og stemninger fra tidligere tider, men også lyder og musikk, kan, som kjent, ha en slik effekt. I den tsjekkiske, Trondheim-bosatte kunstneren og komponisten Magdalená Manderlová (f. 1991) sitt lydverk Straw Bales (2022), fremført under åpningen av utstillingen Infinitesimal Gradations [red. ørsmå bevegelser] på Atelier Nord sammen med musiker Kristoffer Lislegaard, er det nettopp lyden, og ikke en hvilken som helst lyd, men lyden av tårnsvaler, som fremkaller klare minner fra et besøk hos slektninger i gamle Tsjekkoslovakia på 1970/80-tallet. Først med den karakteristiske lyden av kvitrende tårnsvaler i flokk høyt mot himmelhvelvet åpnes fortiden fullstendig opp.
Den innvendige, rolige stemmen til Manderlová resiterer vekselsvis hviskende og syngende en poetisk fortelling, på engelsk og tsjekkisk, om hvordan jeg-personen forsøker å skrive et dikt om en opplevelse som fant sted for flere tiår siden på balkongen ut fra besteforeldrenes blokkleilighet. Men, det er som om ordene kommer i veien, de blokkerer minnene som er av en mer flyktig, kortvarig og skjelvende karakter. Det er først når hovedpersonen klarer å identifisere lyden av tårnsvaler, blant mange andre mulige fuglelyder, at det stengte rommet åpnes opp: [lavmælt] «When I found out and heard the voice a whole set of memories unfolded, unwrapped, with such immediacy». Komposisjonen innledes med lyden av et lyst, intenst fuglekvitter, og den blanke, skinnende, vibrerende klangen går igjen her og der gjennom den drøyt 30 minutter lange komposisjonen. Lydstrømmen brytes opp av innskutte partier med søtladen, lun visesang (sangen Sarajevo av Jaromír Nohavica, Warner Music Czech Republic s.r.o.), en lydcollage av flere stemmer – alle hovedpersonens – oppå, under og ved siden av hverandre og en haltende sangøvelse foran pianoet. Hovedpersonen kommer brått ut av den musikalske flyten og punkterer forløpet idet hun vil artikulere sine minner i ord og setninger. 

Konsert/performance på Atelier Nord i forbindelse med åpningen av utstillingen Infinitesimal Gradations. I forgrunnen Kristoffer Lislegaard og Magdalená Manderlová.

Manderlová fletter i Straw Bales sammen diverse feltopptak, allerede eksisterende musikk og interessante flak av bearbeidet lyd med klangen av sin egen stemme. For mitt vedkommende er det vanskelig å utsi noe om det var poesien eller musikken som var viktigst for helhets-opplevelsen av Manderlovás verk. Det paradoksale i Magdalená Manderlovás Straw Bales er jo at verbalspråket som i den aktuelle komposisjonen ikke evner å fremkalle minner eller til og med oppleves å blokke tilgangen til fortiden, faktisk utgjør et bærende element for at vi som publikum skal få kjennskap til det jeg-personen forsøker å formidle.

I et uhyggelig vakuum
Hasan Daraghmeh (f. 1983, Palestina) utforsker relasjonene mellom individ og sted gjennom digitalt fotografi og video. I den aktuelle utstillingen på Atelier Nord viser han videoinstallasjonen Timescape No.7 (Wide Eyes).  Videoen er strukket over flere flatskjermer på en vegg og det dveles i over tre timer ved forskjellige plasser og bygninger. Videoen går i loop – uten en eneste lyd. Hele sekvensen er filmet ut gjennom vinduet fra en trikketur i Trondheim. Bildene av stedene trikken passerer er helt uvirkelige i sin sterkt bearbeidete, utstrakte og vridde form, og det absolutte fraværet av lyd forsterker følelsen av uvirkelighet. Videoen, som dominerer det største rommet i utstillingen Infinitesimal Gradations der Magdalená Manderlovás konsert sammen med Kristoffer Lislegaard fant sted på åpningskvelden, utgjorde definitivt et virkningsfullt bakgrunnstableau for konserten/performancen. Likevel er det først når man ser videoen uten lyd at den fungerer best.

Ingenting åpenbarer seg i høyden
Kaia Hugin (f. 1975) spiller selv hovedrollen i videoen Motholic Mobble part 11(2022), noe hun gjør i stort sett alle performancene i serien med samme navn, påbegynt allerede i 2008. Hugin har bakgrunn i klatring og moderne dans. Arve Rød beskrev henne både humoristisk og treffende i forbindelse med utstillingen Pica Pica på Entrée i Bergen, 2011, som «en blanding av slapstick-mystiker og en gymnastisk utgave av den avantgardistiske filmpioneren Maya Deren, som rundt midten av forrige århundre eksperimenterte fritt med å kombinere film, koreografi og bevegelse i et surrealistisk og høyst personlig uttrykk».

Sittende på gulvet i den ene salen på Atelier Nord omgitt av flere brune trestubber med avrevne røtter, blir jeg først og fremst mektig imponert over den smidige og åpenbart sterke kvinnefiguren som klatrer stadig høyere oppover i et gammelt grantre, midt ute i en skog av tilsvarende høye trær. Oppover og oppover, ikke uten hindringer, men figuren ender mot slutten av filmen som varer ca. 15 minutter, nesten i toppen, der hun blir sittende. I filmens siste sekvens ser hun affektløst utover trekronene rundt henne, og det er det hele. Det zoomes deretter ut og publikum skimter nærmest kun en hvit flekk høyt oppe i et tre. Lydbildet og musikken komponert av Jan Inge Berentsen Anvik (Ginge) til Motholic Mobble part 11 er definitivt medvirkende til at videoen oppleves som sterkt fascinerende: det veksler fra rolig ambient til bluegrass til klisjefylte, gammeldagse skrekkfilmeffekter og det tyvende århundres avantgardemusikk (var vi innom Arnold Schönbergs monodrama som delvis utspiller seg i en mørk skog, Erwartung ?). I tillegg til artig bruk av musikk, forekommer også en del Mickey Mousing; synkronisert lyd på bevegelse. Dyp, eksistensiell problematikk vevd sammen med det underholdningspregede og muntre, gir et virkelig godt resultat.

Vel verdt å ta med videre
Et stort antall bilder, lyder, ord og flak av musikk fremkalles lett i hukommelsen over en uke etter opplevelsen av den aktuelle utstillingen Infinitesimal Gradations  på Olaf Ryes Plass. Forhåpentligvis sitter de lenge i.