Beskytte hvem fra hva?

BÆRUM
Henie Onstad Kunstsenter
Hvert øyeblikk teller – Følelser av aids
60 internasjonale kunstnere og mer enn 200 verk
Står frem til 22. mai

Utstillingsbenker laget av gamle toalettdører med gloryholes, bekledd i fluorescerende grønt pleksiglass, må kunne kalles en genistrek. Og det er ikke bare en gimmick. Benkene – et verk av Piotr Nathan, Interpretation of Dreams (2004) – poengterer forestillingen om skeivhet som skadelig, som ble forsterket under aidskrisen. Benkenes grønne hinne kan tenkes å skulle beskytte den sittende fra å kontamineres, men i den museale konteksten er det jo verket under som beskyttelsen egentlig gjelder.

Berøring og anti-sex
Før man visste stort om aids, ble mye misinformasjon spredd. Særlig homofile menn var uglesett som smittebærere; kroppen deres ble en no-go-sone. Berøring, som allerede i ung (og spesielt skeiv) seksualitet har noe forbudt over seg, ble ytterligere risikofylt. I den aktuelle utstillingen sirkulerer mange av verkene rundt nettopp dette: den potensielt dødbringende intimiteten. Her er det mye sitrende sensualitet, mye vanskeliggjort ømhet.

Flere verk handler om hvordan den eneste presenterte forebyggingen var å fullstendig avstå fra sex. Slik ble aids-trusselen en unnskyldning for å fremme en seksualmoral med sterk pietistisk, og ikke minst anti-homofil, valør. Promiskuitet var nå direkte knyttet til død. Den symbolske (og feilaktige) koblingen mellom homofili og sykdom fikk en reell komponent, noe som legitimerte videre undertrykking av en allerede utsatt samfunnsgruppe.  

Døden i ytterkantene
Dette er ikke første gang Henie Onstad Kunstsenter bringer aids på banen. I 1993 presenterte de utstillingen Tema: AIDS. Flere verk fra dagens utstilling ble vist også den gang, og et av de mest slående er bestillingsverket av kunstneren Fin Serck-Hanssen. 14 nærportretter av norske, hivsmittede personer dekker en hel vegg. Bildenes brutale lyssetting avslører alle menneskelige skavanker; rødheten i huden, blikket som borer i betrakteren. Konfrontasjonen oppleves ikke aggressivt, ei som et rop om hjelp. Heller er det en poetisk avbildning, ufattelig sår og punkterende. Spesielt når man får vite at alle de avbildede, bortsett fra én, døde av sykdommen de bar på.

En politisk krise
Som en prolog, eller reklame for utstillingen, vises et av verkene i det offentlige rom: Aids is Good, Business for Some (Michael Elmgreen og Ingar Dragset) glir over skjermene i Oslos T-banestasjoner. Verket hinter til hvordan den farmasøytiske industrien utnyttet epidemien for egen profitt, men er også en referanse til datidens aktivistiske bruk av informative tv-innslag. I utstillingen forteller en MTV-video at kyssing ikke dreper – trolig for å lette på den bokstavelige berøringsangsten. 

Slike offentlige opplysninger var den gang et angrep mot den amerikanske regjeringens likegyldighet, som bunnet i misoppfatningen om at aids kun rammet enkeltgrupper i samfunnet – grupper som allerede var tilsidesatt: svarte, homofile, rusmisbrukere. Etter sigende skal Ronald Reagan ikke ha uttalt ordet aids før det hadde gått syv (!) år.

Mer historie enn samtid
Et likhetstrekk ved flere utstillinger fra Skeivt Kulturår, er at de bevisst (og uttalt) unngår en normert kuratering. Publikum må selv orientere seg rundt i rommet. Denne motsetningen av tvang er viktig å påpeke, fordi den uttrykker et sterkt ønske om å åpne opp snarere enn å definere – noe jeg mener er toneangivende for neste generasjon LHBTQI+-bevegelse.

I utstillingen på Henie Onstad har ikke alle verkene en åpenbar kobling til hiv/aids, eller aktivisme. Museumsdirektøren forteller at disse bidragene er inkludert for å hedre kunstnerne som ikke var komfortable med å stå frem i offentligheten, men som likevel forsøkte å formulere de vanskelige følelsene.

I dag er det lett å anse hiv/aids-epidemien som et lukket kapittel, men flere aspekter ved den har fortsatt relevans. Politiseringen av kropper og smittevern som skalkeskjul for befolkningskontroll er for tiden ekstremt aktuelt, men forblir en undertone i utstillingen. Mesteparten av utstillingen dreier seg om epidemien slik den så ut på 80- og 90-tallet, som var en helt unik situasjon. I stedet for å rette fokus mot brennende problemstillinger i samtiden, står utstillingen som et betydningsfullt monument over en avgjørende periode i skeiv (kunst)historie.