Fremragende om de ukjente kreftene i tilværelsen

OSLO
MUNCH – Munchmuseet
I Villskapens øye
Står frem til 8. mai 2022

Omdreiningspunktet i denne utstillingen er øyeeplet, og hvordan dét kan reformuleres som motiv og tankeredskap. Den første figuren som møter oss er Marcel Duchamps film av en roterende disk, som ganske riktig kan betraktes som et øye, men dens sirkulerende og dragende bevegelse destabiliserer den standardiserte øyeformen og tilfører et ekstra nivå av bevisstgjøring rundt forenklende distinksjoner, som foregriper det som kommer.

Øyet er ikke bare et organ for synet, men grensesnittet mellom verdens orden og vår identitet; stedet hvor det indre og det ytre speiler og justerer hverandre.

Andre syn
Dernest stifter vi bekjentskap med noen forunderlige verk av Munch som dokumenterer øyesykdommen som plaget ham mot slutten av 1920-tallet. De små skissene er ikke eksakte, anatomiske gjengivelser av øyet, men snarere det han så fra innsiden av den han var, da sykdommen preget ham.

Motivene knytter an til mange andre verk i utstillingen, hvor øyet blir et bilde på at vår identitet kan forstyrres, forskyves og gjenoppfinnes gjennom krefter utenfor vår bevisste kontroll: det ubevisste og drømmene, begjæret, naturens krefter, kroppens egne prosesser som knirker i vei enten vi vil det eller ei. Og det er nettopp en emosjonell og kognitiv omfavnelse av krefter vi ikke kan holde helt styr på som surrealismen og symbolismen – de to retningene som står i sentrum i denne utstillingen – bekjenner seg til.

Slik sett er det når vi angriper eller snur ryggen til den normaliteten disse andre realitetsimpulsene griper tak i oss, som vi ser kontant formulert i den definerende scenen i regissøren Luis Bunuel og Salvador Dalis Den andalusiske hund (1929), Scenen som er med her, viser en mann som deler en kvinnes øye i to med en barberkniv mens han, som i transe, betrakter månen der opp på himmelen; et sinnbilde på en annen virkelighet.

Romlig essay
Vi presenteres også for Salvador Dalis distinkte formulering av drømmens og begjærets symbolspråk, Max Ernsts gåtefulle studier i grenseområder for naturformer og menneskelig begjær (som vokser sammen til noe organisk og malerisk mettet), til symbolistene August Strindberg og Odileon Redons mer lyriske filosoferinger rundt det virkelige, slik det kan se ut gjennom drømmens linse.

Utstillingen er delt opp i avdelinger for slike alternative optikker, hvor hver del kan betraktes som selvstendige refleksjonslinjer i utstillingen, som samlet sett er et svært overbevisende, romlig essay om alternative måter å se verden på. Utstillingen er mektig imponerende, først og fremst fordi den er så godt kuratert: dette er en øvelse i å tenke gjennom kunstverk, som hele veien lar den virkeligheten kunsten åpner for få arbeide for egen maskin.

Kurator Lars Tofft–Eriksen står også for et konsistent, gjennomtenkt og diskret, men likevel svært overbevisende utstillingsdesign, som skaper distinkte miljøer for verkene. I rommet om seksuelle impulser, for eksempel, som har et anstrøk av sadomasochisme, henger det «tepper» av lenker eller kjettinger, som for å understreke den dobbelte karakteren i driftene: hvor kort veien er mellom vold og forbudte lysters kribling.

Skulptur i skogen
En særlig interessant linje ligger i volden som vrir en velkjent virkelighetsoppfattelse i biter og åpner for noe annet, samles i René Magrittes maleri Lyst (1927), hvor en ung jente borer tennene lidderlig inn i blodig due. Grensen mellom det forferdelige og lysten som skjerper vår identitet er papirtynn. Hans Bellmers verden skriver seg også inn i denne brudd-logikken, i sin voldsomme avvisning av kroppens sedvanlige organisering. Hans dukker – laboratorier for eksperimenter med hvordan vi ser våre faktiske kropper – vris og vendes med en hensynsløshet som gjør vondt, men de drar også effektivt blikket og tanken i retning av nye synsvinkler som kan være frigjørende.

Som i Bunuels og Dalis film kuttes strengen til normaliteten hos begge – og vi kan omfavne det fremmede og bli med på ferden, eller stoppe her. Jeg anbefaler å bli med videre. Det er nemlig også noen usedvanlige tenksomme og poetiske verk her, som tydelig viser at kunstverk er jevngode med begreper når vi skal gruble over tingenes orden. Bare se på Jean Arps Skulptur som kan tapes i skogen (1932), som befinner seg i avdelingen som filosoferer rundt forholdet mellom mennesket og den enorme kraften i det organiske livet utenfor oss.

En fantastisk utstilling, dette – som lover godt for Munchs fremtid.