Intervju med de to utstillingsansvarlige for Munch-utstillingen, Dag Aak Sveinar og Hans-Martin Frydenberg Flaatten. Munchs mesener og samlere, venner og hjelpere på F15

Utstillingen viser en rekke portretter av Munchs mesener, samlere, venner og hjelpere samt to grafiske mapper som ble til i perioden 1900-1916. Det er en unik mulighet til å se Munchs bilder i de samme omgivelsene og kulturlandskapet som han lot seg inspirere av mens han bodde på Grimsrød gård på Jeløya fra 1913 til 1916. Galleri F15 – på Alby gård - ligger bare en liten spasertur unna Grimsrød gård. Utstillingens verker står i sterk relasjon til det omkringliggende kulturlandskapet som er nesten uendret fra den gang Edvard Munch bodde her. En fyldig og grundig utstillingskatalog med samme tittel som utstillingen er ført i pennen av kunsthistoriker og kurator Hans-Martin Frydenberg Flaatten.

Hva er målet med utstillingen?
Dag Aak Sveinar: Utstillingen er en videreutvikling av våre to forutgående utstillinger og bokutgivelser om Edvard Munch. Men for å utdype litt; vi ønsket å lage en annen fortelling, tegne et annet bilde, knyttet til hvem Munch var: ikke den angstfylte, nervøse, stumme bohemen, men en kraftfull friskus som visste hvor han ville. I årene han bodde og arbeidet i Moss var han rundt 50 år; en velbeslått kunstner med gode nettverk rundt seg. Vi ville se nærmere på dette, hvem hjalp ham å få disse nettverkene? Her kommer mesener og samlere inn, samt en del museer. Og rundt seg har han mange venner som hjelper ham, og som han manøvrerer godt. Det er interessant å fokusere på Munch som administrator og businessmann i forhold til egen kunst. Han forvaltet det som skjedde med kunsten, også etter det var solgt. Han følger med på priser, hvem som samler og bygger opp samlinger – og i hvilken grad det kan støtte opp om hans kunstnerskap. Utstillingen utforsker administrasjonen av Edvard Munchs kunstnerskap i tidsrommet 1900-1916, Munch-perioden på Jeløya.

Utstillingen utforsker administrasjonen av Edvard Munchs kunstnerskap i tidsrommet 1900-1916. Hva mener dere med administrasjon i denne sammenheng?
Hans-Martin F. Flaatten: Det var en interessant tematikk som lå der som ikke har vært så fremtredende. I eMunch-arkivet (https://emunch.no/welcome.xhtml) ligger det mye korrespondanse som belyser dette: Munchs forretningskorrespondanse; transport av bilder, spedisjonsfirmaer, kunsthandlere, salg av bilder, grafikk, trykkerier. Gerd Woll har skrevet litt om det i en artikkel, eMunch.no – tekst og bilde, og det er svært interessant. Der er det mer å hente; hvordan Munch organiserer det hele med sin utstillingsvirksomhet. Han har jo ikke et fast kunstgalleri som gjør det og er selv veldig aktiv. Han setter sammen samlinger av bilder og sender på turné.

Da jeg i 2014 jobbet med boken om Munch og Moss– Edvard Munch i Moss – Kunst, krig og kapital på Jeløy 1913-1916, begynte jeg å interessere meg for dette, blant annet Munchs økonomi, hvordan han tjener penger, hvordan kunsten prises og mange overlappende problemstillinger. For eksempel det som skjer med Ludvig Karsten-bildet, som Munch maler i Åsgårdstrand i 1905, og som kommer på lager hos Commeter Kunsthandlung. Ernest Thiel kjøpte det derfra for 2000 mark. Selv om Munch har stått for alt rundt salget og hatt all kontakt med samleren, får han ikke hele salgssummen, da Commeter krever 25%. Kontrakten med Commeter går over et par år før han kommer seg ut av det. Munch sto for kontakten med mesener og samlere allerede mens han var i kontakt med Commeter, det var derfor han var misfornøyd med avtalen med kunsthandelen. Dette belyser utstillingens tittel og kommer tydelig frem i utstillingskatalogen. Munch er praktisk, dyktig og legger ned en stor jobb i det administrative som tidligere ikke er tilstrekkelig utforsket.

De to grafiske mappene som vises i første etasje illustrerer skillet mellom oppdragskunst og fri kunst?
Hans-Martin F. Flaatten: Ja, det å flette Alfa og Omega-mappen (1908-09), med karikert fantasi, inn i dette perspektivet er interessant. Munch trykker opp Alfa og Omega på egen regning og risiko – bruker flere tusen kroner på trykkeri i København, en mappe han vil selge på egen hånd, i kontrast til Max Linde-mappen, der en mesén gir oppdraget, dekker utgiftene og sitter igjen med eiendomsretten over trykkplatene.  Det blir to kontraster som illustrerer blandede relasjoner; de menneskelige relasjonene parallelt med penger som kommer gjennom mesenene, som også kan være venner.   

Har portrettene i utstillingen vært i de portrettertes eie?
Hans-Martin F. Flaatten: Det er litt forskjellig. Det var, for eksempel, Max Linde som bestilte Max Linde i seilerantrekk (1904) og bildet var opprinnelig i hans eie. Da han fikk dårlig økonomi på 1920-tallet, solgte han samlingen. Portrettet ble først kjøpt av et tysk museum. Nazistene rensket ut den modernistiske kunsten fra de tyske museene i årene før krigsutbruddet i 1939. I Munchs tilfelle ble bildene beslaglagt i 1937. Av disse beslaglagte bildene kjøpte Rolf Stenersen portrettet av Max Linde.

Hva var utgangspunktet for å lage en tredje Munch-utstilling?
Dag Aak Sveinar: Initiativet kom opprinnelig fra Østfold Fylkeskommune - som hadde et fylkessamarbeid med Schlesvig-Holstein i Tyskland – som jo inkluderer Warnemünde og Lübeck, et område Munch oppholdt seg i og hadde et forhold til. Utstillingen skulle opprinnelig vært vist i 2019, men måtte på grunn av korona utsettes. I denne perioden valgte vi heller å prioritere utstillinger med nålevende samtidskunstnere. Da jeg i 2020 kontaktet de tidligere kontaktpersonene i Østfold fylkeskommune, var imidlertid Viken blitt opprettet. Alle hadde fått nye jobber, og interessen var falt bort. Det fristilte oss til å tenke nytt, og ikke så stort – med fokus på Norge og Skandinavia.