Splittet form

Bjørn Ransve – State of the Art, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen.  

Presentasjonen av Bjørn Ransve på Haugar Kunstmuseum viser en kunstner som står og svaier i skaperaktens virvel, og som kontinuerlig må holde egne ferdigheter i tømme.

TØNSBERG
Haugar Kunstmuseum
Bjørn Ransve – State of the Art
Står til 24. april

Briljant. Paradoksal. Eklektisk. Det er det gjengse ordforrådet når Bjørn Ransve kommer på tale. Kanskje også gåtefull, uttrykksmessig uberegnelig, for ikke å snakke om produktiv. Massivt produktiv.

I den mildt sagt brede presentasjonen på Haugar Kunstmuseum blir akkurat det poenget ettertrykkelig gjort tydelig. Bak den selvsikkert pompøse tittelen Bjørn Ransve – State of the Art åpner det seg nærmere 400 verk som fyller det labyrintiske Haugar fra bånn til topp. Det er kanskje ikke en prestasjon i seg selv, Ransve er tross alt 77 år og har virket som billedkunstner siden han kom inn på Kunst- og håndverkskolen som 18-åring. Men, utstillingen er utelukkende viet grafikken, i hovedsak litografi ispedd noen få tresnitt og etsninger. Med tanke på at Ransve er like aktiv som maler og tegner, kunne han antakeligvis fylt flere av landets museer flere ganger, samtidig, med en produksjon som er nesten like jevn i kvaliteten som den er allsidig inntil det absurde.

Bjørn Ransve – State of the Art, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen.  

Selvfølgelig autoritet
For dette er standardfortellingen om Bjørn Ransve. Fra å ha vist seg fram som en klassisist og et tegnetalent utenom det vanlige i norsk kunst i sekstiåra, har han utforsket og eksperimentert seg fram til en billedverden innenfor det todimensjonale formatet som tilsynelatende ikke har nektet seg noe. Her opptrer renessanseinspirerte anatomistudier, portretter og dyrefigurer med like selvfølgelig autoritet som konstruktivistisk-geometriske komposisjoner og nonfigurativt flatearbeid.

Ser man bare kjapt gjennom en utstilling med eller bok om Ransves kunst er det sånn sett fort gjort å komme i stuss om hva dette kunstnerskapet egentlig dreier seg om. Er det en som ikke helt klarer å bestemme seg? Er han ute etter å brife med ferdighetene? Eller burde spørsmålet heller være om han rett og slett ikke kan la være. I mine øyne er hva som står på spill her, først og fremst det som foregår på atelieret, i det daglige arbeidet. Ransve er en håndverker og en tradisjonalist av den gamle skolen, som befinner seg milevis fra samtidskunstens strategiske, post-mediale nettverksoperatører, der produksjonen i begrepet «kunstproduksjon» er noe som like gjerne kan settes bort til en blikkenslager i Kina. Samtidig er han åpenbart en rastløs sjel, som i snart 60 år har villet tøye den samme tradisjonen, billedbyggingen og begrensningene i de todimensjonale mediene til det ytterste.

Bjørn Ransve – State of the Art, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Kjente arketyper
Kanskje en søken etter logisk sammenheng i Ransves kunst er fånyttes, utover den rent intuitive tolkningen at så lenge det er mulig å gjøre det, så skal man også gjøre det. Det var påstanden i et essay undertegnede skrev i forbindelse med Ransves utstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium i 2014. Det er en gyldig tolkning også i dag, av et fritt og autonomt kunstnerskap der «den sentimentale lengselen etter det forgangne stilles opp mot en intellektuell forståelse av et bildes tegnøkonomi og materielle forutsetninger, figurasjon mot abstraksjon, natur mot sivilisasjon, tegn mot materie», for å sitere videre fra samme tekst.

Det er i kombinasjonen av håndverk og symbolikk i motivene at det divergerende i Ransves kunst møtes i et utsagn om selve kunstnervirkets natur. I sentrum av denne virvelen av skapertrang står det en kunstner og svaier, en kunstner som kontinuerlig må holde ferdighetene og flinkheten i tømme for at ikke resultatet skal bli rutine og maner. Begir man seg inn på en symboltolkning av den figurative rollebesetningen i Ransves billedverden, vil de kjente arketypene der kunne peke mot det motsetningsfulle og mangetydige i dette kunstnervirket: Apen som intuisjonen og oppfinnsomheten; løven som kraften og vågemotet; harlekinen som klovnen og irrasjonaliteten; indianeren som outsideren; sirkelen som perfeksjonen, og spiralen som en labyrint man kan gå seg vill i.

Bjørn Ransve – State of the Art, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen.  

Styrken i ytterpunktene
På Haugar Kunstmuseum får vi begeret fullt av alt. Det ligger i kortene at huset måtte pakkes stint for å kunne svare til allsidigheten og mengden i det forelagte materialet. I de trange passasjene mellom hovedrom blir hengingen likevel påtrengende tett og tung, og man hiver etter pusten. Ett rom er dominert av de sjeldnere naturstudiene – duse himler og sletteland som blir litt slappe i fisken, og viser mest at landskapet ikke er Ransves forse.

Det er i ytterpunktene han er best, i den klassiske streken og i den drevne gjengivelsen av figur og volum, og i det diametralt motsatte: i den utrettelige justeringen av flater, vinkler og sirkler. I en av de motivmessig enkleste komposisjonene, en langstrakt, beksvart og skarpkantet oktogon, er formen nesten flerret i to av en spiss kile; en rest av det svarte synes å ville renne ut av formen i underkant, ut av rammekanten. Tittelen, Splittet form, forteller oss mye av det vi behøver å vite, og antyder essensen av ett av de mest konsistente, og samtidig motsetningsfulle, kunstnervirkene i moderne norsk kunsthistorie.

    Stikkord