Glimt av lys i mørketid

OSLO
Oslo Kunstforening
Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling
Står til 9. januar.

Den første av Anne Haugsgjerds tre filmer til Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling åpner med et bilde av bygningen jeg sitter inni, altså Oslo Kunstforening i Rådhusgata. Med det er vi ført like inn i Haugsgjerds underfundig idiosynkratiske [red. egenartede] og tidvis nådeløst utleverende meta-univers. Den sju minutter korte Tanker om en utstilling presenterer på fotoessayistisk vis en fortelling om utstillingen vi er i ferd med å betrakte – om kunstnerisk tvil, om usikkerhet og de praktiske utfordringene med å stille ut, og om kunstforeningens altfor hvite vegger. «Jeg har aldri vært med på en utstilling før», sier Haugsgjerd, og undres på om hun vil klare å oppdrive en tekniker, en «oppfinner», som kan hjelpe henne med å stenge lyset ute og omgjøre det klinisk hvite gallerirommet til en mørklagt kinosal med seter og rom og ro for den kontemplative seererfaringen som filmkunsten krever.

Haugsgjerd kunne i etterpåklokskapens lys spart seg for i alle fall en del av bekymringene, siden hun står igjen som en virkelig verdig prismottaker. Hun er den fjortende i rekken siden prisen første gang ble utdelt i 2008, som et samarbeid mellom Sparebankstiftelsen og Oslo Kunstforening. Stiftelsen står for midlene, og kunstforeningen tar seg av juryering og det praktisk-administrative arbeidet. Som anmelder er det kanskje greit å flagge at jeg selv har sittet i denne juryen i tre år (2016–2018), uten at jeg dermed har andre interesser enn rent kunstfaglige, i verken utstillere eller institusjon. Det har derimot gitt meg bedre innsikt i premissene for prisen, som altså er en premiering for kunstnerskap, eldre eller yngre, som har en kvalitet som ikke har blitt fanget opp av det etablerte, institusjonelle kunstlivet.

Favoritter, ringrever og kommende stjerner
Slik har Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling løftet fram kommende stjerner som Ann Cathrin November Høibo og Sandra Mujinga, og ringrever som Tor Børresen og Germain Ngoma. Blant andre vinnere og deltakere, favoritter og nye bekjentskaper finnes navn som konseptkunstneren Sveinn Fannar Jóhannsson, maleren Bente Louise Aas, videokunstner Kaia Hugin og lydkunstner Hanne Lippard, for å nevne noen ganske få. Å kåre en vinner var alltid det verste og vanskeligste, siden kvaliteten gjennomgående har vært så høy, både på utstillingene og ikke minst på mange av de nominerte som ikke kom så langt som til kunstforeningens saler. Etter at selve utstillingen ble redusert fra fem til tre kunstnere i 2018 har hver kunstner fått et rom hver, noe som har gjort utstillingen luftigere, mer museal og har tilført et profesjonelt utseende. Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling har i mange tilfeller ganske enkelt vært blant årets mest severdige i hovedstaden.

Småbruks-formalismen
I år konkurrerte den 77-årige filmveteranen Haugsgjerd med tekstilkunstner Liilian Saksi (født 1989) og lydkunstner Maia Urstad (født 1954). Saksi viser en serie vevde tekstiler med abstrakt-geometriske motiver, hengende fra blanke pleksiglassrør. Teknikken – såkalt sprang-teknikk, ifølge pressematerialet – legger til rette for et malerisk fargespill mellom komplementærfarger som er absolutt behagelig for øyet. Materialet som er brukt kommer fra egne sauer, på hennes eget naturvennlig drevne småbruk, sympatisk og oppriktig nok. For dette samme øyet mangler Variationer av ungefärliga komplementärer likevel et sting, en motstand eller et mer presserende problem, det være seg i arbeidenes konseptuelle begrunnelse eller i behandlingen av materialet, for at de skal kunne utmerke seg i den etter hvert strie strømmen av tekstil formalisme i samtidskunsten de siste årene.

Tekstilkunsten ser slik ut til å ta over en del av maleriets nedarvede problemer, det være seg i form av zombie-formalisme eller andre mer eller mindre kjøpevennlige variasjoner over en tradisjonell teknikk og et vel utprøvd uttrykk. Det er riktignok en betenkning 32-årige Saksi skal slippe å svare for. Variationer av ungefärliga komplementärer gjør seg ikke på noen måte bort i sammenhengen, og det aner meg at det finnes et voksende potensial i dette kunstnerskapets materielle og miljøpolitiske orientering.

Bevegelsene i verden omkring deg
I tilstøtende rom finner vi Maia Urstads komplekse lydverk In the Unlikely Event of Emergency, bestående av en mengde høyttalere hengende oppunder taket, liggende på gulvet og montert på stående stenger. Verket er en lydkollasj av opptak fra kunstnerens reiser verden over, fra kommunikasjonsteknologier og informasjonskanaler til trivielle lydbilder fra gata. Monteringen, med benker og puter omringet av surround-anlegg på alle kanter, antyder at man befinner seg i et utsatt sentrum for inntrykk og bevegelse, bare delvis i stand til å kontrollere verden omkring. Urstad tilbyr en slags impresjonistisk studie, med et underliggende alvor og drama som nok vil oppleves i overkant introvert for enkelte, men som åpner seg sakte for den tålmodige lytter.

Anne Haugsgjerds tre filmfortellinger slår derimot armene ut – på samme tid inviterende, konfronterende utleverende, humoristiske og bittersøtt alvorlige om liv og aldring; døden, og skaperaktens mening og gåte. Den fenomenalt vittige Livet på Frogner fra 1986 er en absolutt klassiker om kreativ sperre. Den er satt sammen med nyproduksjonene Tanker om en utstilling og More Woman More Cry for å gi bakgrunn og kontekst til en original og særpreget filmskaper som riktignok kommer inn i sammenhengen fra litt utenfor kunstverdenen, men som ellers oppfyller prisens premiss og forventning på en mer enn tilfredsstillende måte. Dette er varme glimt av lys i en førjulstid som igjen ble så tung og mørk.