Flat struktur

Germain Ngoma: Fragmental Memories
Utstilling: Tenthaus, Oslo
11. november – 5. desember

Germain Ngoma. Photography and Sculptural Experiments, 1982–2019
Bok: Tenthaus / Uten tittel, 2021

Jeg tenker litt på Jon Gundersen i møte med Germain Ngomas kunst. Kanskje litt på Guttorm Guttormsgaard også. Et «komplekst nettverk av arkiviske relasjoner» ble det en gang sagt i forbindelse med en utstilling av Guttormsgaards panoramiske livsverk. Det er et hovedinntrykk også når jeg blar meg gjennom den 240 sider tjukke Germain Ngoma. Photography and Sculptural Experiments, 1982–2019. Boka er en slags løs, upretensiøs catalogue raisonné, mellom myke permer, over Ngomas totale produksjon siden han startet kunststudiene ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og seinere Statens kunstakademi, i 1982. Den er gitt ut i forbindelse med Ngomas nylig avsluttede utstilling Fragmental Memories på det kunstnerdrevne galleriet Tenthaus i Oslo, og utdyper og nyanserer inntrykket av en kunstner som har operert som en i beste forstand insider, og på det nærmeste en enmanns-institusjon, i det lokale kunstmiljøet i Oslo i en mannsalder.

Sammenligningen med eldre bautaer som Gundersen og Guttormsgaard kommer av den vide rekkevidden og frie omgangen hva angår materialer og ferdighetene i materielle prosesser; den rene mengden arbeider, og den tette forbindelsen dette kunstnerskapet viser til de alminnelige og uanselige tingene som omgir oss. I sin tekst i Photography and Sculptural Experiments skriver kurator for utstillingen på Tenthaus, Drew Snyder, at Ngoma til tross for nærheten til materialet og håndverket ikke ser de særlige egenskapene ved disse materialene som sitt primære anliggende. Det man ser er heller «ideer som utfolder seg i spillet mellom former og objekter». Disse objektene framstår som et fattigmannsgull av readymades, restmateriale, og komplisert støpte og detaljrike skulpturelle former som i Ngomas hender danner en elv og et livsløp av eksperimenter, forsøk, forslag og spontane innfall.

Uanstrengt prosess
Utformingen av boka Photography and Sculptural Experiments legger seg slik tett opptil kunstnerskapets natur. Fotografiene er tatt av Ngoma selv og arkivert før selve kunstverkene i det store og hele destrueres eller selv omformes og gjenbrukes. Det vi ser er altså stort sett dokumentasjonsmateriale over et kunstnerskap som ellers har satt få varige materielle spor, et slags fluxusprosjekt som bæres av prosessens og øyeblikkets tilsynelatende uanstrengte omforming av mer eller mindre tilfeldig, tilgjengelig materie.

Boka har en flat struktur uten kapittelinndeling eller bildetekster, kronologisk organisert med miniskulpturer og tilløp til monumentalverk om hverandre, bare avbrutt av utgivelsens fire tekster. Titler og dateringer er summarisk oppført til slutt. Det er en ujålete, no-nonsense organisering av en produksjon som går fra det typisk arte povera-inspirerte – kombinasjoner av industrielle og naturlige materialer i det tidlige arbeidet – og det mer postmoderne og symboltunge i arkaiske former og variasjoner over papp- og isoporemballasje, til realistiske avstøpninger av kroppsformer. I utstillingen på Tenthaus var det funnet fotografi, innsatt i voks og presentert i ulike arrangementer, som dominerte rommene, i tillegg til et lydverk og en variasjon over Ngomas «isoporhus», første gang laget som en midlertidig installasjon i det gamle kunstakademiet i St. Olavsgate i 1995. 2021-varianten av House er en simpel, men uttrykksfull arkitektur laget av isoporemballasje fra diverse elektronikkvarer, dramatisk belyst innenfra, som en slags invertert variasjon over britiske Rachel Whitereads kompakte betongavstøpning av innsiden av et helt hus (House, 1993). I begge tilfeller dras tolkningen mot en nostalgisk refleksjon over tomhet og fravær, men i Ngomas tilfelle muligens også med et blikk mot forbrukets etterlatenskaper – for så vidt litt som nevnte Gundersens veldige Panoptikum – uendelig søyle, det sorgmuntre monumentet over søppel og forgangent liv vist på Bomuldsfabriken i 2008.

Utenfor institusjonene og historieskrivingen
Ngoma sikter seg inn på en tradisjon etter nittenhundretallets avantgardebevegelser, fra Duchamp til fluxus, arte povera og neo-dada. Den standhaftige verkstedsmaterialismen som bærer Ngomas livsprosjekt kommer nok også bedre til sin rett i vår tids estetisk løsslupne nymaterialisme. Med tanke på rollen han har spilt for generasjoner norske kunstnere utdannet de siste drøyt tretti årene, i kraft av stillingen som verksmester og støp-spesialist på skulpturavdelingen på det gamle Statens kunstakademi, og nå Kunsthøgskolen i Oslo, er det som om ringen slik sett sluttes. Sporene etter Ngomas kunstnerskap er betydelige, om enn oftest immaterielle og utenfor institusjonenes og historieskrivingens kanoniserende apparater. Tenthaus’ mobilisering kommer to år etter at Ngoma mottok Sparebankstiftelsen DNBs kunstpris for 2019, og gir kunstnerskapet et mer varig avtrykk i norsk kunsthistorie.