Svaner og ellinger bak det grimme ytre

MUNCH - Munchmuseet, Oslo 
Diverse utstillinger

Så var vi her, omsider. Munchmuseet i Bjørvika, norsk kunstlivs grimme elling, kunne før helga invitere til pressevisning og åpning. Og dessuten en hel del ukjent og, for mitt øye, nytt, noe som vel er forventet med tanke på det utvidede utstillingsarealet. Museumsbygget i Bjørvika, MUNCH som det nå markedsføres som, er fem ganger så stort som museet på Tøyen, og skal derfor ha muligheten til å vise langt mer av samlingenes mange tusen kunstverker og memorabilia.

Åpningsutstillingene etterlot undertegnede med følelser som endret seg i takt med turene opp og ned de smale rulletrappene mellom mange etasjer, like blandet som hva museet selv legger opp til i presentasjonen av Munch. Med flytting og nybygg, og nye tider for både formidling og fortolkning av kunsten, er det å både vente og frykte at den kontemplative innlevelsen får konkurranse av kunstmuseet som opplevelsessenter. Både Munch og MUNCH skal nå dypt ned i det moderne Oslos og Norges demografiske lommer og bakrom. Fra skate-kidsa med skillsa til innflyttere, innvandrere og andre innvånere som kanskje ikke har det samme forholdet til verken norsk kunsthistorie eller den nordiske melankoli og indre angst som enhver tjuendegenerasjons nordmann.

Førsteinntrykket er likevel at det ikke ble verre enn forventet. Jovisst er det innslag av interaktivitet og knapper det kan trykkes på og infotavler som lyser på ordre. I sjetteetasje, i salen kalt Monumental der de enorme maleriene laget i forbindelse med utsmykningen i Universitetsaulaen skal henge på permanent basis, kan man knappetrykke seg fram til lyssetting av studieobjektene og de fysiske pigmentene i bildenes ikonografi og maleteknikk. Sjøstjerner og sommerfugler, som gruppen med barn står krumbøyd over på stranda i det veldige Forskerne, og krystaller og pigmentklumper brukt i malingen i det samme bildet, er montert i en diskret, tredelt vitrine som nok blir et kjærkomment redskap i møte med de mange skoleklassene som skal velte inn dørene i de kommende måneder og år.

Føringer om stemning

Litt vanskeligere å forholde seg til er sjuende etasje og utstillingen kalt Skygger. Det er en svartmalt og dyster rekonstruksjon av interiøret i Munchs hjem på Ekely, som ble jevnet med jorda så seint som i 1960, på et tidspunkt da man burde vite bedre. Stemmer fra høyttalere og bilder på skjermer forfølger deg som innpåslitne gjenferd fra du entrer dørstokken. Også her knapper å trykke på, tavler som lyser, og Munchs palett, gyngestol, kamera og hattesamling, punktbelyst på hyller i tussmørket. Her skulle jeg ganske enkelt ønske meg en mer edruelig og «kjedelig» framvisning av materialet – de konkrete restene etter Munchs hverdag – uten for mye multimedial hoppsasa og andre føringer og pålegg om å komme i stemning.

Skygger er likevel langt mer dannet og for så vidt informativ enn skrekk-kabinettet i etasjen under. Museets minste utstillingsrom er viet en slags high-tech tolkning av bildeserien Det grønne værelset fra 1907, og det spekuleres visuelt og vilt om rus og horehus, med lydeffekter, grell lyssetting og megetsigende plakater som forteller oss at «det grønne værelset er giftig» og «det grønne værelset ser deg», med caps lock på. Ugh! Man forventer ikke nødvendigvis gjennomtenkte tillegg til Munch-forskningen over hver kvadratmeter utstillingsflate, men dette oser påfunn, og virker mest som et frieri til den delen av publikum som uansett ikke er interessert i kunst, og langt mindre Munch.

Stri elv

La heller hovedrolleinnehaveren få snakke for seg selv, uten for mye kuratorisk selvhevdelse. Nora Nerdrum har, for eksempel, gjort en fin jobb med å presentere mappen av skisser, tegninger, grafiske trykk, og ikke minst de eiendommelige, korte tekstene, skrevet med mangefargede bokstaver, han samlet og kalte «Kunnskapens tre». Jeg er neppe alene om å ikke ane at noe slikt som en mappe, eller album, fantes, men det var altså noe Munch arbeidet på og skjøttet i årevis – et fotografi fra atelieret viser ham sittende omringet av malerier, med mappen ved siden av seg i sofaen som et kjært barn. I museets tredjeetasje, under dust lys, henger bildene tett i tett som en stri elv av inntrykk, nysgjerrige innfall og innstendige forsøk på innsikt i menneskets psyke, lengsler og begjær. Alt er liv, som denne delen er titulert, varter opp med nærmere tjue veggmoduler bekledt på begge sider med kjent og, ikke minst, ukjent. Her er det bare å komme seg på skattejakt – denne utstillingen vil bare henge oppe i tre knappe uker.

Ikonografi og typologi

Lenger tid har man på selve hovedretten, den faste visningen av Munchs maleriske produksjon, ispedd grafikk og fotografi. Det er tross alt dette de fleste kommer for å se: Skrik og Madonna; Pikene på broen og Det syke barn. Grepet er å unngå den kronologiske presentasjonen av Munch, og heller legge opp til en friere tilgang til kunstnerens særegne visualitet, der rammene bestemmes av bildenes innhold og ikonografi snarere enn kunstnerens biografi. Slik får man altså bilder fra ulike perioder i Munchs liv om hverandre, løselig organisert i tolv tematiske overskrifter som «Å dø», «Naken», «Kjønn» og «Alene».

Utstillingen starter med delen titulert «Seg selv», som altså er Munchs selvfremstilling der inngangen er det naturalistiske Selvportrett i halvprofil fra 1881-82. Videre de små fotografiske selfiene han tok tidlig i 1930-årene. Disse inviterer uunngåelig til å bli hengt som en stram serie, og nærmest insisterer på å leses som et konseptuelt studium, som en slags prosaiske «typologier» og en eksperimentering med kameraets muligheter snarere enn blikket inn i sjelens dyp, som jo er det man vanligvis venter seg når det er snakk om presentasjoner av Munchs kunst. Denne delen glir fint over i «Alene», i overgangen mellom det mektige Selvportrett mellom klokken og sengen (1940-43) og den ensomme grønne fjesingen i Rød villvin fra 1889. Finn din egen vei til Munch, er oppfordringen – kanskje litt defensivt, men likevel sympatisk tilbakeholdt. Så får man ønske seg mer inntrengende og eksperimenterende Munch-forskning i fremtidige utstillinger, der også betydningen av den praktiske erfaringen med maleriet kan utforskes og holdes fram på linje med den ikonografiske og motivbestemte organiseringen.

Trangt for Stenersen

Helt øverst i ellevte etasje får man et kjærkomment gjensyn med den fine Stenersen-samlingen, som i all viraken rundt både Munch og MUNCH har kommet aldeles i skyggen. Kanskje det har noe med størrelsesforholdene ellers i bygget å gjøre, men følelsen av lite og trangt er det første som melder seg idet jeg entrer rommet. Det er lavt under taket, merkbart lavere enn i husets andre etasjer – og både salene og samlingen virker betydelig mindre enn tilfelle var i de kjellerlike rommene Stenersenmuseet disponerte tidligere, under konserthuset i Vika. Stenersen-samlingen består av en rekke top-notch Munch-bilder, i tillegg til sentrale norske modernister som Jakob Weidemann og Kai Fjell. Her har man bare fått plass til fattige to verker av hver, og det tidligere Stenersenmuseets plassering i helheten i Bjørvika ender opp som en av de største og varige skuffelsene i nye MUNCH.

Sterkt utstillingsprogram videre

Derimot blir tiende etasje, der hvor utstillinger med inviterte samtidskunstnere skal skje, interessant å følge. Tracey Emin er første kvinne ut, med skulpturer, neonskrift og maleri som åpenbart er inspirert av Munch. Den tidligere så skandaleombruste Emin er kanskje ikke den mest begavede maleren i bransjen, men arbeidene i utstillingen kalt Sjelens ensomhet rommer en sårhet og intensitet som korresponderer fint med den gamle mester i etasjene under. Morsomt også å omsider få sett den uoppredde og tilgrisete senga My Bed, verket som gjorde Emin til verdensstjerne under Turner Prize-utstillingen i 1999. Her er den paret med en av Munchs versjoner av Marats død – en hardtslående duo, selv om Nasjonalmuseets Dagen derpå nok hadde vært en enda mer passende partner for Emins konfronterende umoral.

Emin er åpenbart ikke den som lar seg pille på nesa. Det gjør nok heller ikke de kommende samtidskunstnerne som skal frontes under MUNCHs logo. Straks over nyttår vil Sandra Mujingas karakteristiske grønne lys og omfangsrike tekstilkropper fylle rommene, før Munch Art Award-vinnerne, franske Camille Henrot, tyske Kerstin Brätsch og libanesiske Lawrence Abu Hamdan følger på etter tur. Det er et utstillingsprogram like framoverlent som MUNCH-byggets karakteristiske knekk, det.