Munch gjennom en postkolonial linse

Edvard Munch: Gi meg et navn
Munchmuseet (Tøyen), Oslo
Utstillingen står til 1. oktober 2021

Anmeldelsen er oppdatert 28. juni, 2021. Skribent Grace Tabea Tenga har oppdatert et årstall, og har lagt inn lenke til en relevant fagartikkel i Norsk biografisk leksikon.

I utstillingen Gi meg et navn – etter planen den siste utstillingen ved Munchmuseet på Tøyen – møter vi ikke de berømte verkene som Solen (1909-16), Madonna (1894) eller kultfavoritten Skrik (1893). I Gi meg et navn har kuratorene Mohamed Abdi og Lars Toft-Eriksen gravd frem de ukjente maleriene av en afrikansk aktmodell, som ble kalt Sultan Abdul Kareem. Munch ble kjent med Kareem gjennom det tyske sirkuset Hagenbeck som var på turne i Oslo. Hagenbeck var et av de mange sirkusene og dyreparkene hvor europeiske stormakter utstilte mennesker fra det globale sør, deres levesett og kultur – som attraksjoner. Kareem var den eneste personen med afrikansk opphav som Munch malte, og verkene som oppsto i møte med ham gir oss innblikk i Munch og hans samtids syn på den tredje verden, personer med afrikansk opphav og raserelasjoner.  Utstillingen trekker også linjer til dagens debatter om rasisme, postkolonial teori og identitetspolitikk, og sentrerer stemmene til melaninrike personer i møte med denne ukjente siden av Munch. Istedenfor å skjule denne potensielle skampletten, går museet inn for å invitere publikum inn i deres prosess med å vurdere hva veien er videre for verk med en problematisk forhistorie. 

Kjært barn har mange navn...

Et grep museet gjør som vekker nysgjerrigheten, er hvordan titlene verket har hatt gjennom årene, er synlige. De som er utgått, er det satt en oransje strek over. Dette tydeliggjør prosessen man har hatt med å lande på tittel, og hvor sammenvevd samfunnets diskusjon om hvilke begreper som er akseptable eller ikke er. Nå er museet tilbake til start - med “Tittel til vurdering” som nåværende navn på flere verk som har gått under navn det er vanskelig å stå ved i dag, som for eksempel Neger med grønt skjerf.  I Kareems tid, var personer som så ut som ham et sjeldent skue i Norge, mens landet i dag er langt mer mangfoldig, ikke minst på Oslos beste østkant, hvor museet ligger. Kareem blir dermed en refleksjon av både lokale forhold med tanke på det store mangfoldet og brede representasjonen som er i hovedstaden, men også globale, i måten modellen er fremstilt - i en kolonialistisk form.

Blåmenn, n-ordet, melaninrik

Ordet neger hevdes stadig å være nøytralt og ikke være et ord som ble brukt ved slavehold og undertrykkelse. Ordet ble imidlertid ikke brukt før trekanthandelen begynte internasjonalt i 1619 og Norge deltok i 1673 - med slaveskipet Cornelia fra Gullkysten med om lag 103 slavebundne mennesker til øya St. Thomas blant de dansk-norske koloniene på Jomfruøyene. Se artikkel i SNL/Norsk biografisk leksikon om skipets eier, Jørgen Thormølen: «Thormølen var hovedeier i fartøyet Cornelia, som i 1673 seilte til Vest-Afrika med brennevin og kramvarer og som det første dansk-norske skip førte slaver – 103 i tallet – over til St.Thomas i Karibia. Artikkelforfatter: Anders Bjarne Fossen (tidligere professor ved Historisk Institutt, Universitetet i Bergen). Artikkelen er oppdatert 10. juni 2020 av redaktør Erik Bolstad. Den nordiske betegnelsen for Afrika og afrikanere var henholdsvis Blåland og blåmenn. Snorre Sturlasson forteller om kamper mellom vikingene og blåmenn i Heimskringla fra 1200-tallet. Når utstillingen blottlegger sin prosess, viser de oss hvordan språk utvikler seg og reflekterer samtiden. Og i sann 21. århundrestil, inviterer de publikum til å delta med forslag gjennom #gimegetnavn. 

Kunst som motstandskamp

Sosiale medier skal man ikke undervurdere og delingen på sosiale medier av videoen hvor George Floyd ble drept, mobiliserte millioner rundt om i verden forrige sommer til å demonstrere mot politivold og rasisme. I Oslo i fjor sommer møtte 15 000 mennesker opp – midt i en pandemi – for å ta tydelig avstand fra dette foran Stortinget. Ifølge medieforskningen til Retriever, var Black Lives Matter rett etter George Floyd unik på den måten at mengden plass rasisme fikk i det norske medielandskapet, økte dramatisk - fra å være en sjelden sak til å dominere overskriftene. Et annet unikt element, var at det var personer som selv møter rasisme, som satt på definisjonsmakten. Dette vises også i den aktuelle utstillingen, hvor det gjennomgående er melaninrike perspektiver på Munch. Forfatter og slampoet Guro Sibeko (f. 1975), musikkartist Musti (f. 2001) og kunstner Ahmed Umar (f. 1988) gir alle sine tolkninger av verket Kleopatra og slaven fra 1916-20. I Ahmed Umars appell proklamerer han:

“I’m the freely expressive

I’m the held back  

I’m the dominant 

I’m the submissive

[…]

I’m the master of this body 

The only thing I'm not, and will never be, is a slave”

Mange av veggene i utstillingen er dekket av fotografier fra Etiopia, et land som forble ukolonisert, men måtte drive med aktiv motstandskamp mot vestlige imperialister. Fotografiene er satt sammen av kunstner Wendimagegn Belete (f. 1986) fra Oslo. Kunst som motstand mot undertrykkelse er et gjennomgående tema i den svarte erfaringen, da rasisme så til de grader preger mange melaninrikes mennesker og kunstneres liv.

Elskere i skvis

I dette verket, Kleopatra og slaven, 1916-20, er en nordisk kvinne portrettert liggende i en seng, mens Sultan Abdul Kareem står oppreist og figurerer naken. Her foreligger tydelige seksuelle undertoner. Ved utstillingens inngang er boka White Women, Colored Men fra 1936 av den franske forfatteren Henry Champly stilt ut. Den var svært negativt innstilt overfor romantiske relasjoner mellom hvite kvinner og svarte menn, da det ble sett på som moralsk og sosialt forfall. Maleriet ble etter hvert delt i to, og kvinnen og Kareem ble fremstilt individuelt - noe som kan skyldes hvor opprivende seksuell omgang på tvers av raseskiller ble vurdert på denne tiden.

Det som fanger mitt blikk, er hvor sjeldent kvinner portretteres med klær sammen med nakne menn. De feministiske kunstnerne Guerilla Girls vakte oppsikt med sine plakater om kjønnsubalanse og rasisme på prestisjetunge museer på 80-tallet. I denne sammenheng tenker jeg særlig på den ene plakaten hvor det står at 85% av nakenmodellene i maleriene i Metropolitian Museum of Art i New York er kvinner, men færre enn 5% av kunstnere i galleriet er kvinner. I Kleopatra og slaven er maktforholdet endret, der hudfarge ser ut til å være en viktigere faktor enn kjønn for maktoppnåelse. Slike studier av hvordan ulike sosiale kategorier samvirker og påvirker ens livssituasjon og levevilkår, er interseksjonale. Begrepet interseksjonalitet ble grunnlagt av den afroamerikanske rettsviteren Kimberlé Crenshaw, som studerte den marginaliserte posisjonen svarte kvinner møter i lys av å være utsatt for både rasisme og sexisme. I dette maleriet er en nordisk kvinne gitt dronningtittel og mannen en undersått (ikke subject som de sier på engelsk, men object, som eiendom) så det er tydelig hvem Munch tildeler makt. Her trumfer hudfarge over kjønn, og blir en påminner på hvilken posisjon mange melaninrike fortsatt «bokses» inn i den dag i dag. 

Fordommenes sirkus

På en storskjerm i utstillingen vises den franske dokumentaren “Menneskeparkene” fra 2018 (tilgjengelig på NRK TV frem til februar 2022). Den handler om europeiske stormakters praksis med å utstille mennesker fra sine kolonier i gigantiske dyrepark-komplekser ved århundreskiftet mellom 1800-tallet og 1900-tallet. «Ønsket om å huske, handler ikke om å påføre skam. Det dreier seg primært om å ville forstå det som skjedde og å innse hvorfor vi er preget av denne historien», forteller Lilian Thuram fra den franske Stiftelsen mot rasisme. Dokumentaren dekker menneskeskjebner fra hele det globale sør, som fikk sine liv redusert til underholdning, utforskning og utstilling for det vestlige blikket. Ota Benga fra Kongo ble en sensasjon over natten blant utstilte mennesker. Han tilhørte mbutifolket, som på nedsettende vis ble kalt pygmeer. De var særlig ettertraktet i dyreparker, og han ble kidnappet til USA. Hans lave vekst og spissede tenner mente vestlige forskere beviste afrikaneres kannibalistiske og laverestående natur - det var som å se Darwins teorier utspille seg. Han turnerte i over tolv år, og det kulminerte med at han ble utstilt i et bur med aper i dyreparken i Bronx, New York. Ota Benga begikk selvmord i en alder av 33 år.

Norsk uskyld slår sprekker

Bengas historie er ekstrem, men ikke begrenset til USA. I jubileumsåret 1914, 100 år etter Norge fikk egen grunnlov, feiret man ved å bygge en «Kongolandsby» hvor man fremstilte mennesker på lignende måte, slik man gjorde i andre vestlige land. Mest sannsynlig var ikke disse menneskene engang fra sentralafrikanske Kongo, men Senegal, et land i Vest-Afrika med svært ulik kultur, levesett og religion (for eksempel er brorparten muslimer, mens Kongo hovedsakelig er katolsk).

Gi meg et navn viser gjennomgående hvordan Norge var en aktiv deltager i å støtte, profittere på og skape koloniale narrativer. Den norske uskylden sprekker når man snakker om Dansk Vestindia, dansk-norske slott i Ghana og plasserer folkekjære Munchs verk av Kareem under en postkolonial linse. Jeg tenker på Moland og French-saken, om hvordan man malte negative bilder av Kongo som et forfallent og korrupt land for å understøtte ideer om at disse to nordmennene var ofre for en urettferdig sak, istedenfor å fokusere på den drepte mannen, Abedi Kasongo, og hans familie. Den saken kan leses direkte i en lengre historie av skjeve maktrelasjoner mellom Vesten og resten, og hvor Norge har profittert og fortsatt profitterer på sin posisjon. Når jeg hører om Ota Benga, lurer jeg på om hvorvidt den overlapper med Kareems historie. I Kleopatra og slaven ble han også fremstilt ved siden av et dyr, en hund, som Benga ble utstilt med en apekatt. Likestiller Munch Kareem med en hund, slik utstillingene fremstilte mennesker fra fjerne verdenshjørner sammen med dyr? 

Blikk som speil

I feministisk teori er det mye snakk om male gaze, som betegner den heterofile mannens seksualiserte blikk på kvinner. Et blikk som reduserer kvinner til objekter for seksuell nytelse. Eksempler er manneblader med glamourmodeller på forsiden eller nettpornografi. Det kan også være nyttig å snakke om white gaze, om hvordan vesten konstruerer forestillinger om andre mennesker og folkeslag som reduserer dem til stereotypier som ville, fattige, terrorister eller kriminelle. I utstillingen kan man tråkke på en pedal og se ulike navn på et maleri av Munchs lege, Dr. Jacobsen. Navnene skal ligne de Sultan Abdul Kareem fikk, men fra et annet blikk enn det eurosentriske. Her ble han kalt for «Nordeuropeer i naturlig habitat» eller «Skandinavisk mann i tradisjonell bekledning». Å desentrere det vestlige på denne måten, inviterer tilskueren inn til å delta ut fra nye perspektiver, hvor ikke alltid det vestlige er dominerende eller toneangivende. Hvordan hadde det sett ut hvis man skulle stille ut nordmenn i en menneskepark i Benin? Poenget er ikke å gjenta samme dehumaniserende praksis med menneskeparker, men stille spørsmål ved hvordan stereotypier forblir reduksjonistiske og simplistiske. 

Hvor kunsten ikke er et unntak

Utstillingen fremhever det vi vet om Kareem, men også de mange hullene som finnes i historien hans. Man forsøker ikke å fylle gapene med påfunn, men lar de heller stå som påminnelser på hvor mye informasjon som ikke ble registrert eller tatt inn. Gi meg et navn åpner opp for samtaler om raserelasjoner, maktforhold og strukturell rasisme i Norge i dag, i lys av en kolonialisering som reflekteres i historien, hvor kunsten ikke er et unntak.