fbpx Ut av fluxus-skapet

Ut av fluxus-skapet

Sal Merz går over to etasjer, hvor man først blir møtt av en introduksjon til Schwitters og hans tilknytning til Norge. Foto: Ivar Kvaal / Henie Onstad Kunstsenter.  

Henie Onstads tilvekst Sal Merz er beskjeden i omfang, men rik på artseksempler fra samtidskunstens opprinnelse og bunnflora.

Merz! Flux! Pop!
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Henie Onstad Kunstsenter fortsetter arbeidet med å pleie sine og samtidskunstens røtter. Siste tilskudd til den avantgardistiske modernisme-stammen på Høvikodden er Sal Merz, som kunne presenteres for pressen sist onsdag. Som navnet antyder er Sal Merz en ny avdeling viet kunstsenterets betydelige samling av Kurt Schwitters’ kunst, med tilliggende herligheter fra kolleger uti dadaismen, surrealismen og den påfølgende fluxusbevegelsen i 1950- og 1960-årene.

Om du er nybegynner i faget moderne kunsthistorie blir dette kanskje bare en salig salat av vidløftige titler og navn. Da holder det langt på vei å vite at dette er samtidskunstens stamtavle. Popkunst, konseptkunst, postkonseptualisme, installasjonskunst, intermedia, multimedia og hva man nå ellers skulle finne på av andre ingredienser å putte oppi nevnte salat: alle kommer vi herfra. Skal vi sette det på spissen, er Kurt Schwitters samtidskunstens bestefar.

Merz! Flux! Pop! viser fluxus-grunnleggeren George Maciunas’ skap, snekret for å romme New York-bibliotekaren Jean Browns samling av fluxuskunst. Foto: Ivar Kvaal / Henie Onstad Kunstsenter.

Tysk dada

Men hvorfor «Sal Merz»? Den historien er som følger: I 1919 kom den unge kunstmaleren Schwitters over en utrevet avisside på gata, der en annonse for Hannover Kommerzbank så vidt var synlig, med bare ordet «merz» stikkende fram. Han tok der og da avgjørelsen at livet og kunsten skulle vies til å skape sammenhenger mellom fragmentene, de løsrevete avissidene og de allerede eksisterende tingene i verden. Han ble snart del av den tyske avdelingen av dadaistbevegelsen, og utfoldet sine forsøk på å forene kunst og liv i et vell av mer eller mindre spontane uttrykk, fra malerier og kollasjer laget av alt fra teaterbilletter og gamle flaskekorker, til typografi, musikk, dikt og lydpoesi.

Dette løsslupne kunstneriske virket kalte han ganske enkelt Merz. Aller mest kjent er byggverkene han kalte Merzbau, en kombinasjon av arkitektur, skulptur og hule han konstruerte rundt seg i sin intime nærhet – først i huset i hjembyen Hannover, deretter – av alle steder – på Lysaker, og en miniversjon i en liten sommerhytte på Hjertøya i Romsdalsfjorden. Hvordan han havnet der, er en annen fortelling. Det er hans påvirkning på seinere eksperimentelle kunstformer han blir husket for.

Fluxus-skapet klart for inspeksjon av nysgjerrige blikk og hender. Foto: Arve Rød.

Mer interessant og mer utfordrende

Utstillingen Merz! Flux! Pop! er både en første åpning av Henie Onstads nye utstillingsrom, og en presentasjon av deler av senterets samling av denne kunsten. Sal Merz går over to etasjer, hvor man først blir møtt av en introduksjon til Schwitters og hans tilknytning til Norge. Et utvalg av de såkalte «brødbildene» kan beskues her – habile, men temmelig konvensjonelle portretter og landskapsmalerier han malte for småslanter og visstnok også delvis i bytte mot brød hos den lokale bakeren, derav navnet. Andre etasje er i så måte en både mer interessant og mer utfordrende kunsthistorie.

Ordlyden i Merz! Flux! Pop! er denne kunsthistorien i kortformat. Merz var skrot og påfunn og absurde morsomheter, men også sensible kollasjarbeider og monumentale, abstrakte skulpturer. Det handlet om å ha det artig, samtidig som det var et spark på skinnleggen til alt bestående. Schwitters var tross alt dadaist, en anti-kunstbevegelse som oppsto som en reaksjon mot det sviket mot fornuften mange følte etter første verdenskrigens redsler.

Fra Merz! Flux! Pop! Foto: Ivar Kvaal / Henie Onstad Kunstsenter. 

Bibliotekarens samling

Schwitters´ frie og spontane uttrykk skulle bli skoledannende for de seinere fluxus- og popkunstnerne. Sal Merz inneholder foruten en rekke deponerte verker fra Sparebankstiftelsen DNBs nyinnkjøp, også det bemerkelsesverdige skapet fluxus-grunnleggeren George Maciunas snekret for å romme det like bemerkelsesverdige utvalget av fluxus-påfunn samlet av New York-bibliotekaren Jean Brown.

Det er også en historie for seg. Henie Onstad skaffet seg deler av Browns samling og hele Maciunas´ skap for noen år tilbake. Både skap, samling og Sal Merz er overkommelig i omfang og størrelse, men rikt på pekere, hint og gløtt inn til forrige århundres kunsthistorie, fullt av artseksempler fra samtidskunstens opprinnelse og bunnflora.