fbpx Overganger i kunsten og livet

Overganger i kunsten og livet

Installasjonsfoto fra utstillingen, fra venstre: Kykloplabyrint (2019) av Elise Storsveen, Sølvklode (1970) av Synnøve Anker Aurdal, Tross alt (2012) av Mattias Härenstam.
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet.
På Kunstnernes Hus kan du nå se verk fra 23 kunstnere i utstillingen «Rites of Passage», hentet fra Nasjonalmuseets samling, hvor overgang er tematisk knutepunkt. Nedstrippingen til elementære motiver og bevegelser gir fornemmelsen av å føle seg frem intuitivt, litt som et nyfødt nurk.

Rites of Passage
Nasjonalmuseet på Kunstnernes Hus
Utstillingen står til 1. august, 2021.

Glimrende kuratering

For denne utstillingen er utstillingssalen i 1. etasje dunklere enn vanlig. Vinduene er dekket for og veggene malt i skifergrått. I bakgrunnen hørers ambient musikk, lyder som får deg til å føle at du flyter i verdensrommet, fra videoinstallasjonen An Everywhere of Silver (2009) av Mai Hofstad Gunnes. Lydene skaper umiddelbart en bedøvende stemning som omslutter betrakteren med tålmodighet; her er tempoet skrudd ned til hvilepuls, og man gis rom for å fylles av inntrykk.

Samlingsutstillinger står ofte i fare for å virke sprikende, men i denne utstillingen fungerer ethvert hjørne som en egen liten konstellasjon i den større sammenhengen. I et av hjørnene blir naturens sublimering en inngang til åndelig transcendens, med undervannsblått og skarpe, nærmest friterte kontraster. Et annet sted møter vi metamorfoser som påminner oss om vårt materielle utgangspunkt, nemlig jorden, som vi en dag skal returnere til.

Installasjonsfoto fra utstillingen, fra venstre: Big Ear, 2013, av Lina Viste Grønli, Kimen, 1975, av Gunnar S. Gundersen, Uten tittel, 1970-tallet, av Tom Sandberg, Trappen, 1920-tallet, av Ragnhild Keyser, Red, 2012, av Camila Løw.
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet.

Konkrete og abstrakte overganger

I utstillingen møter vi en variasjon av kunstneriske medium, alt fra fotografiske flater til taktile tekstilarbeider. Flere av verkene viser konkrete passasjer, som dører, grindporter, trapper og stiger. Et fellestrekk for disse er tvetydigheten de utstråler; vi vet ikke om vi er på vei inn eller ut, opp eller ned.

Andre verk omhandler transformasjon på et mer abstrakt vis. På begge sider av rommet står et øre utskåret i tre, av Lina Viste Grønli. Ørene våre er – i likhet med alle sanseorgan – en passasje mellom den ytre og den indre verden. Ved første øyekast minner de brune konkylieformene om embryos, som i all sin uferdighet peker på det prosessuelle, men også på overgangen fra ikke-eksistens til liv. 

Flere verk har surrealistiske innslag, blant annet skulpturen Tross alt, 2012, av Mattias Härenstam, som viser en glidning mellom kropp og tre. Surrealismens fordreining av kjente gjenstander skaper følelsen av å se inn i en annen virkelighet, som om verden plutselig har skiftet ansikt. Det er smertelig gjenkjennelig i «disse tider». Det potensielt truende i uttrykket dempes av beroligende bakgrunnslyder, og metamorfosen får i stedet et skinn av nødvendighet. Som når vann fordamper fra væske til gass, skulle det bli for varmt i rommet.

Installasjonsfoto fra utstillingen, i bakgrunnen, fra venstre: Tribology, 2019, av Bjarne Bare, Sort sol, 1972, av Gunnar S. Gundersen, Tross alt, 2012, av Mattias Härenstam. I forgrunnen, fra venstre: Objekt fra Lilleasia eller Egeerhavsøyene, 600-1100 e.Kr., av ukjent kunstner, Flat sol, 1977, av Iver Iversen Jåks, Stein med glidelås, 2017, av Jon Gundersen.
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet.

Livet etterligner kunsten, eller omvendt

Flere verk i utstillingen består av geometriske figurer, som drar oss ned til det elementære. Billedveven Sølvklode, 1970, av Synnøve Anker Aurdal, ser ut som et atom i splittelse. Noe har revnet og flyter ut på sidene. Motivet kommuniserer et skjebnesvangert øyeblikk: Dette er starten på noe svimlende stort, på samme nivå som den første celledelingen, selve livets begynnelse. Med åpne museer og ølkraner for første gang på over et halvt år, har kanskje livet begynt på nytt?

Ingen verk i denne utstillingen kjennes overflødig, noe som ikke er så rart, tatt i betraktning at temaet er såpass vidt. I informasjonspamfletten deles verkene inn i hele 12 underkategorier, inkludert «anti-sol» og «kosmisk koreografi» som har en vag tilknytning til tema. Jeg vil tro man kan finne assosiasjoner til overgang i så å si alle verdens kunstverk, fordi det meste i livet handler om prosesser, vi er det bare ikke alltid like bevisst. På et vis er denne utstillingen perfekt som den første etter pandemiens lengste lockdown, fordi den viser oss kunstens grunnprinsipp, som også er livets grunnprinsipp: Alt er alltid i endring.

Stikkord