SVEIN BOLLING: EN DAG PÅ KUNSTMUSEET

Rikdom i stofflige overflatevirkninger, komposisjoner som veksler mellom det harmoniske og dramatiske, subtile lys og skygge-virkninger og teknisk briljans, er en gammel mester verdig. Regigrepet museet tyr til innbyr til å konsentrere og fordype seg i det enkelte bildet.

Veggene er malt i en dyp grå-blå fargetone. Kraftig lys er rettet mot billedflaten. Bildene kommer betrakteren i møte som lysende felter som emanerer ut fra veggene.

En menneskeskapt verden der vi kan lukke oss inne

Utstillingen følges av en vakker bok, der Nils Messel har skrevet en velformulert og innsiktsfull tekst. Messel viser hvordan Bolling bearbeider en kunsthistorisk arv. Bollings generasjon brøt med den dyrking av kvaliteter knyttet til formen som overordnet alt annet i bildene. Bruken av kunsthistoriske referansene går på tvers av tidsepoker og stil. Vi befinner oss i en kontinuerlig samtid. Fortellingen er bærende for hva bildet formidlet. Kunsten fremstår som en menneskeskapt verden, der vi kan lukke oss inne. I utstillingens siste arbeid, bildet av en ubåt som nesten stusser havbunden, omformes spenningen til en uhyggelig opplevelse av at denne farkosten er lastet med mennesker. Ubåten er et kraftfullt bilde på mennesker som er stengt inne i sin egen konstruksjon av verden, og lever under en konstant trussel av en ytre fiender, enten fienden er andre mennesker, dyr eller naturen.

Mest interessert i fremstillingen av kvinner

Bolling vokste opp på teateret og han er en mester i å iscenesette billedrommet. Valg av historier, rollebesetning, kulisser, rekvisitter og belysning er gjennomtenkt i minste detalj.  Inn i billedrommet trer kvinner som representerer skjønnhet, lengsel, drøm og utopi. Kvinnetypene er et resultat av kunstnerens utforsking av hvordan andre kunstnere har fremstilt kvinner. Her er kvinner formet av Botticelli, Fernand Legér, Pablo Picasso, Chagall, Henri Matisse, Max Beckmann, Utamaro og Jomfru Maria, slik hun er fremstilt på et postkort. Mennene, inkludert hans selvportretter, bygger på fremstillinger av menn fra antikken til i dag. Men, det virker ikke som Bolling har den samme interesse for menn.

Bare unntaksvis som aggressor

Realismen i bildene kommer ikke fra et naturstudium, og referansene til annen kunst bygger ikke på kopiering av originaler i museet. Bolling arbeider på grunnlag av reproduksjoner av kunst og fotografier. Det første rommet i utstillingen er viet Bollings tidlige malerier, dominert av en serie bilder av hunder. Dyret befinner seg i helspenn og kan eksplodere og komme rasende ut av bildet hvert øyeblikk. Fremstillingen peker på fotografiets betydning i maleriet for objektiv fremstilling. Den tekniske fremstilling i bildene, er et middel til å gi fortellingen form. Bolling har de siste tiårene stadig vendt tilbake til hunden som motiv i bilder der hundene lusker omkring unge kvinner, noen ganger beskytter de, andre ganger truer de. Unntaksvis opptrer kvinnen som aggressor i rollen som Judit, men det er karakteristisk at hun i Bollings fremstilling ikke har hugget hodet av Holofernes, men hodet av en hund.

En kunstnerisk kanon av mesterverker

Bolling fortsetter å forholde seg til en kunstnerisk kanon av mesterverker. For de av oss som har internalisert denne fortellingen som del av en småborgerlig dannelse, er denne utstillingen en sann svir. Men, mange vil kunne oppleve den som elitistisk og ekskluderende. Selv de mest verdensledende museer med ambisjoner om å være universelle og som helst vil være hevet over dagens debatter om kunst og samfunnsliv, tvinges til å ta hensyn til diskusjoner knyttet til overgrep, kjønn, etnisitet, hvem som gir penger til museer, og interessene bak gaver. Bollings inngrep i den kunsthistoriske arven, er bevisstgjørende gjennom at bildene viser hvor avhengig vår forståelse er av måten vi redigerer den på. Redaksjonsarbeidet åpner for nye tolkninger og et kritisk blikk på de historiske referansene. På dette punkt er Bolling en modernist, som lager bilder som er fundamentalt flertydige og åpner for ulike og motstridende tolkninger.

Et ikke uproblematisk bilde

I bildet «Med Abalonedykker, etter Utamaro», griper en fullt påkledd mann med kunstnerens egne trekk, om en lettkledd kvinnens brystvorte - tester han varen? Neida! Det politisk korrekte blikket har forvirret kritikeren. Mannen griper ikke om brystvorten, men han tester varen - som er en perle!

Svein Bolling: «Med Abalonedykker, etter Utamaro», 2004 © Svein Bolling/BONO. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Er det mulig å påstå at dette bildet kan kaste kritisk lys over maktrelasjoner mellom kjønn relatert til etnisitet, gjennom en sinnrik billedregi? Bolling benytter en reproduksjon av Utamaro´s tresnitt og et fotografi av seg som forelegg. Et bilde der formen i bildet utforsker forholdet mellom europeisk og orientalsk kunst, gjennom kontrasten mellom en realistisk fremstillingsform som kjennetegner europeisk kunst frem til modernismen, og en flatestil, som ble forvist til dekorasjonsmalingen inntil det ble mote i europeisk kunst gjennom påvirkning fra østasiatisk kunst på 1800-tallet. De to stilartene blir i bildet «etnisifisert» gjennom å bli presentert av en europeisk mann (realismen) og en asiatisk kvinne (flatestil). Bolling avdekker det latent pornografiske innholdet i Utamoros bilde, som virker uskyldig, men har et åpenbart erotisk innhold både gjennom at kvinnen blotter seg, og gjennom østersen som symbol på kvinnelig kjønnsorgan. Bolling gjøre en vri på innholdet, som antyder en tragisk utgang av mannens grep om perlen. Ser vi nøye på bildet oppdager vi kniven som kvinnen bruker til å åpne abalonemuslingen. Vi aner at i neste øyeblikk vil hun griper ut etter den og med full kraft stikke den inn i nakken på mannen! En bevegelse som vil fullende komposisjonsformen og gi en sluttet og harmonisk helhetsvirkning. En dreining av handlingen i bildet, som kan gi rom for at bildet fortsatt kan få lov til å henge i museet uten å bli utstyrt med en gardin?