fbpx Naturens kraft

Naturens kraft

Marit Følstad: Stein, 2020, masikvartsitt. © Marit Følstad/BONO 2021. Fotograf: Marit Følstad.
En stein er det første som møter oss på museet. På vei inn i selve utstillingssalen passerer vi en tegning med noen sirkler på et papir og det indiske ordet akasha. Det lyder gåtefullt. Klarer utstillingen å knekke koden?

Marit Følstad
Akashic Field

KODE, Bergen

Utstillingen står til 22. august.

Fattig-kunst

Marit Følstad (f. 1969) er en dyktig kunstner som behersker både nye medier og tradisjonelle teknikker - som å støpe i bronse. På KODE har hun like godt omskapt hele rommet og gjort det mer poetisk. Dører, tak og vegger er malt i en grålig farge, og de nye lysstoffrørene gir et renere og klarere lys. Selv den tunge betongen virker lettere.

Kunstobjektene er skjønnsomt plassert, flere av dem vises frem i montre på en sokkel. En av dem rommer noen kastanjenøtter med kvister forgylt i bronse, og er svært vakker. Flere kunstverk har referanser til annen kunst, blant annet Sol LeWitts minimalistiske verk med enkle geometriske former. En haug med peanøtter gir assosiasjoner til Arte Povera («fattig kunst»), den italienske kunstretningen som laget kunst av billig materiale, men også til tidligere verk av Følstad selv.

Marit Følstad: Akashic Field, 2020, kastanjenøtter, bronse. © Marit Følstad/BONO 2021. Fotograf: Marit Følstad.

Sublim kunst

Det er likevel ikke kunsten som er det viktige i utstillingen. Følstad har søkt inspirasjon i naturen og fortiden. Hun vokste opp på Finnmarksvidda, hvor fjellene har smaragdgrønne foldemønstre og kromholdig glimmer. På et steinbrudd i Kautokeino har hun hentet 1,6 tonn stein, grus og sand som er fraktet til Bergen.

Noen av steinblokkene er stablet oppå hverandre på en måte som minner om Caspar David Friedrichs maleri Ishavet fra 1823, hvor isflakene tårner seg opp over et skipsvrak. Han malte ut fra en ny og romantisk naturforståelse. Det var ikke den vakre og kultiverte naturen man søkte, men det rå og skrekkinngytende som ikke lar seg kontrollere; hav i storm, fossefall, synet av avgrunnen fra en fjelltopp. Disse naturopplevelsene kalte man for sublime. De kan ikke fullt ut formidles i noen forståelig form og utfordrer slik både fornuften og språket.

Marit Følstad: Akashic Field, 2020, masikvartsitt © Marit Følstad/BONO 2021. Fotograf: Dag Fosse.   

Materien

«Akasha» er navnet på alle tings opprinnelse, en flytende og levende materie som rommer hele eksistensen, både fortiden og fremtiden, og er åpen for alle slags former. Bruker vi dette som tolkningsnøkkel, kommer alt det som henspiller på skapelse til syne, for eksempel stålputen som kan fylles med vann og brukes til å sprenge ut masikvartsitt, kuttwiren som kan skjære i lecablokker. For ikke å snakke om den florlette, svevende materien som beveger seg langsomt over to videoskjermer. Det er pusten fra et menneske.

Akashic Field er en del av den «materialistiske vendingen» i vitenskap og filosofi, hvor man stiller spørsmålstegn ved det tradisjonelle skillet mellom kultur og natur, mening og materie og setter bevegelsen i sentrum. Filosofen Elizabeth Grosz sier det slik: «Kunsten skal ikke brukes til å reprodusere det kjente, men til muligheten for å skape noe nytt. Man overskrider nåtidens begrensninger og hengir seg til det som skal komme.»

Ole Jørgen Næss og Gunnar Moen har vært Følstads «tenketank» under prosjektet. Næss karakteriserer utstillingen ved hjelp av ord som «det utvidede presens». Den krever litt av deg. Men tar du tiden til hjelp, får du mye tilbake.

Stikkord