fbpx Imagine Nitja senter for samtidskunst

Imagine Nitja senter for samtidskunst

Installasjonsfoto fra utstillingen «Above Us Only Sky!». Arne Ekeland: «Untitled», ca 1970-71, olje på lerret © Arne Ekeland/BONO. Foto: Istvan Virag.
Nitja senter for samtidskunst satset optimistisk på at korona-pandemien skulle vike for kunstnerisk kraft og overlegenhet, men dessverre er ikke den fantastiske nye bygningen fylt av entusiastiske kunstvenner som får glede seg over NITJAs første utstilling. Når det er sagt, vil denne åpningsutstillingen leve videre som en programerklæring – den gir et frampek på hva dette senteret vil være.

Åpningsutstillingens dominerende verk er et tredelt maleri av Arne Ekeland, som er en optimistisk visjon om en fremtid der menneskeheten er i ferd med å heve seg opp på et høyere menneskelig og teknisk nivå. Ekelands optimistiske budskap om at vi en dag skal forstå at tilfredsstillelse av individuelle behov og alles kamp mot alle, skal bli erstattet av at vi blir ett stort menneskelig fellesskap med grenseløse muligheter, signaliseres i utstillingens optimistiske tittel: «Above Us Only Sky!» Hadde Ekeland vært like interessert i popmusikk som han var i skisport, ville han sikkert ha oppfattet at denne tittelen fra en strofe av John Lennon fra «Imagine», er den perfekte tittel på hans eget maleri.

Marit Justine Haugen: «Self-Erasing Drawing», 2008, sand, polykarbonat © Marit Justine Haugen. Foto: Istvan Virag.

Verdenskartet slettes ut

Nøkkelen til å oppfatte budskapet i denne utstillingen ligger kanskje i enda sterkere grad enn i Ekelands maleri, i arkitekt og kunstner Marit Justine Haugens installasjon «Self Erasing Drawing». Det er det første arbeidet som møtte meg da jeg kom opp trappen til NITJAs store utstillingssal. Et verk jeg som kurator hadde med på Norsk Skulpturbiennale i 2008 og plasserte som et startpunkt for den utstillingen. Nå er det her igjen, og det er stadig like aktuelt. Det som slettes ut er et verdenskart som er tegnet opp i svart på det øverste laget av sand i et kar med hull i bunnen. Langsomt renner sanden ut, og kartet oppløses og oppfyller neste strofe i Lennons sang: «Imagine there´s no Countries». Gjennom kunsten kan vi skape bilder på verden slik den både er og kan bli. Dette kunne stått som overskriften for hva NITJA formidler i denne utstillingen og gjennom sitt nye bygg.

Shilpa Gupta: Untitled (There is no border here), 2005-06, tape © Shilpa Gupta. Foto: Istvan Virag.

Et forsøk på å viske ut grenser

NITJA´s budskap om å fremme fellesskap på samme tid som forskjeller og mangfold skal slippe til, får et tilsvar i en ambisjon om å vise norsk kunst som en del av verdenskunsten. Shilpa Gupta´s «Untitled» tegner opp et flagg på veggen, formet av tape med påskriften «There is no border here». Men, som vi alle vet, kunsten er full av grenser, ikke minst grenser som bygger på et innfløkt og subtilt posisjonsspill mellom aktører. Gjennom sitt omfattende formidlingsprogram rettet mot alle, men spesielt til barn og unge, skal NITJA gjøre sitt for å at grensene mellom kunsten, kunstnerne og publikum skal slettes ut. Utfordring av grenser, kommer også til uttrykk hos Henrique Oliveira. Den brasilianske kunstneren arbeider med stedspesifikke installasjoner, der han bryter ned rommet og forvandler det til ubestemmelige og surrealistiske omgivelser. Som følge av pandemien, er det så godt som umulig for kunstnere som har satset på å arbeide med stedsspesifikk kunst, å utfolde seg hvis de ikke som Oliveira også lager objekter. Oliveira omskaper stuemøbler til noen ekle vesener som sluker sine omgivelser og eser ut i rommet som ubestemmelige og marerittaktige substanser. Et småborgerlig ideal om hjemmekos blir ikke det samme etter dette.

Drømmen om en forent verden

Heldigvis demonstreres en evne til å rekke tunge til forestillingen om at det å bli kjent med kunst, skal oppdra oss til bedre mennesker. Evnen kommer til syne ved at Steinar Haga Kristensens digre teppe «The Spread of Dilettantism», er tildelt en dominerende plass i rommet. Det er passe fælt og ekkelt, både i form og innhold, og gir håp om at NITJAs satsing på barn og unge ikke skal resultere i altfor snille og disiplinerte barn, og at fremtidens generasjoner blir i stand til å lage ulydig og opprørsk kunst. De to uskikkelige sitter kanskje der og drømmer som John Lennon, om at det hverken er himmel over dem, eller et helvete under dem. Og som det heter til slutt i «Imagine»: «... And the world will be as one».

Stikkord