Rom skal åpne seg

Oslo
Astrup Fearnley Museet
Space Making
Gruppeutstilling
Medvirkende kunstnere: Hanne Borchgrevink, Robert Burnier, Miyoko Ito, Atta Kwami, Julia Rommel, Gerda Scheepers, Vivian Suter og Vegard Vindenes.
Kuratert av Solveig Øvstebø og Owen Martin
Utstillingen står til 24. august

De siste årenes utstillinger på Astrup Fearnley Museet kan plasseres i én av to kategorier: enten er utstillingene veldig opptatt av politiske spørsmål og postkolonial kritikk, eller så konsentrer de seg i stor grad om modernistisk kunst og gjerne maleri. Mens fjorårets gruppeutstilling Between Rivers og den nylig avsluttede utstillingen med Frida Orupabo er eksempler på førstnevnte, handler årets sommerutstilling, Space Making, om form, farge og maleriets evne til å skape illusjoner av rom. Utstillingen er nesten apolitisk. På den andre siden viser den en sammensatt gruppe kunstnere når det gjelder kjønn, alder og etnisitet, og selv om malerienes motiver er abstrakte og kanskje verdensfjerne, kan utstillingen likevel tenkes som en kritikk av hvem som er representert i den vestlige kunsthistorien.

Antydende erotikk
Særlig besnærende er de første maleriene man støter på i utstillingen, laget av Julia Rommel (f. 1980). I mange av bildene virker det som Rommel gjemmer motivene bak tette lag av maling. Storparten av Wins and Losses (2023) består av mørklilla felter som kan minne om Mark Rothkos malerier. Men klemt helt øverst mellom kanten av bildet, åpner fargene seg opp og gir et glimt av et landskap, en mystisk horisont. Ved siden av henger det lyseblå maleriet Moot Point (2024) der noen vertikale snitt ligner flenger eller sår i lerretet, hvorfra tiltalende sjøgrønne og gule og hvite farger tyter ut. Rommels bilder er vagt erotiske. De egger fantasien til å avkle motivet og forestille hva det er kunstneren har gjemt.

Ellers dekker de ekspressive lerretene til Vivan Suter (f. 1949) hele den store fondveggen i museet. Mange av dem lager sterke kontraster mellom farger som irrgrønt og burgunderrødt. Kors, sirkler og buer går igjen, samt raske strøk med store pensler, svisj og svosj. Mer mystisk og avventende er maleriene til Miyoko Ito (1918-1983). One in the Desert (1977) viser for eksempel en oransje, jordbrun morgenstemning, der en stor kloss balanserer usikkert og speiler seg i et basseng.

Atta Kwami (1956-2021) har fått et eget rom i andre etasje, og blant flere malerier vises et improvisert skur som kunstneren har dekorert med rutenett og farger som minner om en uvøren Mondrian. I et annet rom henger de sirlige maleriene til Vegard Vindenes (f. 1984). Han maler en slags bygninger og pyramider med bretter og folder, som skaper uforklarlige perspektiver og optiske illusjoner. Her inne presenteres dessuten en serie små, delikate skulpturer av Robert Burnier (f. 1969). De ser ut som papirremser med bretter og krøller, men er faktisk er laget av aluminium.

Skrekk og gru i hjemmet
Utstillingens største attraksjon er likevel Hanne Borchgrevinks (f. 1951) malerier av basalt forenklede hus. Bildene vises både i salene nede og over hele mesaninen, og jeg blir stående lengst foran de som har mye blått i seg. Spesielt Huset i huset ll (2018 – 2021) der et lite hus er tegnet som et hvitt omriss inni et større og helt sort hus med skimrende grått tak, alt omgitt av en forførende blå farge. Hus-motivet er trygt og velkjent. Samtidig har det lille, hvite hus-omrisset en usikker, spøkelsesaktig fremtoning, og en anelse av skrekk og gru blander seg inn i det hjemlige. Nå virker blåfargen å strømme fremover, mens alt det sorte har en slags fortapende effekt, som om huset skal sluke blikket mitt.

Space Making består av mange gode malerier. Flere av kunstnerne går i frisk dialog med kunsthistorien og spesielt modernistiske eksperimenter med form og farge. Når det gjelder tekstene som følger utstillingen er tonen mer museal: «Med tålmodig observasjon avdekkes gradvis skjulte passasjer i fremstillingene, og åpner for en rik kompleksitet i måten vi opplever farger som en sanselig erfaring.», heter det for eksempel om bildene til Borchgrevink. Og selv om det ikke er verdens mest presserende politiske oppgave, skulle jeg ønske museet kommuniserte litt ledigere med publikum – det ville i alle fall gjort min omgang med utstillingen enda friere.