fbpx Samarbeid i betong

Samarbeid i betong

Utstillingen viser verker av kunstnere som arbeidet med Viksjø, sammen med skisser og fotografier fra de respektive samarbeidsprosjektene. Kreditering: Annar Bjõrgli / Nasjonalmuseet.
Utstillingen Bevegelser i Betong. Arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne ble ferdigstilt i november, men har ikke hittil vært åpen for publikum. Utvidet utstillingsperiode gjør at dette kanskje blir mulig om ikke så lenge.

Nasjonalmuseet, Arkitektur, Oslo
Bevegelser i Betong. Arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne. 
Kuratorer: Maria Csaszni Rygh (prosjektleder), Karianne Ommundsen (kurator, formidling), Øystein Ustvedt (kurator, utstilling), Talette Rørvik Simonsen (medkurator). 
Utstillingsdesign: Erik Langdalen Arkitektkontor, v/ Erik Langdalen og Sindre Grønli, Eline Mugaas (billedkunstner) 
Utstillingen står til 5. september 2021 

Samarbeider med kunstnere

Som navnet tilsier fokuserer denne utstillingen spesielt på ett aspekt av Erling Viksjøs (1910-1971) virke: hans interesse for forholdet mellom kunst og arkitektur. Utover sin egen kunstneriske produksjon, som inkluderte både abstrakt og figurativ tegning og maleri, hadde Viksjø også en karrierelang lidenskap for å knytte til seg og engasjere forskjellige utøvende kunstnere i sine prosjekter. Basert i et ønske å gjøre kunsten til en integrert del av arkitekturopplevelsen spenner denne virksomheten fra å engasjere Hannah Ryggen (1894-1970) til å lage billedvever for blant annet Bakkehaugen kirke, til Ramon Iserns (1914-1989) 12 meter høye betongskulptur Tetraeder utenfor Oslo Helseråd, og til hans samarbeider med Odd Tandberg (1924-2017) om såkalt «conglobetong» - grov terrazzo, der store steiner komponeres i en betongstøp som så slipes til en glatt, dekorativ veggflate. Et naturlig fokus for denne utstillingen er også samarbeidene i naturbetong med Carl Nesjar (1920-2015), Inger Sitter (1929-2015), Kai Fjell (1907-1989), Odd Tandberg og Pablo Picasso (1881-1973), der veggdekorasjonene på Regjeringsbygget er det mest kjente sluttproduktet. I utstillingen får man inntrykk av at Viksjø fant mye inspirasjon i denne typen samarbeid, og at han gikk inn i dem med den nødvendige kreative åpenheten som måtte til for å utvikle et uventet resultat - selv på store og viktige bygningsprosjekter.

Fra utsmykkingsarbeidet i Regjeringskvartalet, utført i naturbetong. Kreditering:Teigens fotoatelier / Nasjonalmuseet.

Utstillingsdesign som tverrfaglig samarbeid

Det har vært et ønske fra kuratorenes side om at også utstillingsdesignet skulle la seg inspirere av Viksjøs samarbeidsprosjekter. Arkitektene Erik Langdalen og Sindre Grønli har derfor samarbeidet med kunstner Eline Mugaas om utformingen. Store, prefabrikerte sylindersegmenter av glassfiber er satt sammen til skillevegger i Sverre Fehns utstillingsrom, en effektiv måte å skape nye og interessante romsekvenser. Disse veksler mellom å oppleves konvekse (du får følelsen av å stå på utsiden av en form) og konkave (du får følelsen av å stå på innsiden av en form). Glassfiberelementene skal gjenbrukes til industriformål når utstillingen avsluttes.

Det stilles også ut eksempler på typer betong utviklet av Viksjø, og nye fotografier av enkelte bygninger. Kreditering: Nasjonalmuseet.

Utfordrer entydig forfatterskap

Enhver slik utstilling utgjør et forskningsprosjekt, der ressurser benyttes på at dyktige kuratorer og eksperter samler kunnskap om et emne, og belyser en del av historien som de mener har godt av økt faglig oppmerksomhet. Men, man stiller også gjerne krav om at utstillingen skal gi publikum et nytt syn på aspekter ved sin egen tid. Her er det nok mange grunner til at det er relevant å se på Viksjøs arbeider på nytt, ikke bare rivingen av Y-blokken en tid tilbake. Vi ser i dag en pågående mediedebatt om hva som er stygt og pent i norsk arkitektur, en debatt som var i emning allerede i diskusjonene om regjeringskvartalets skjebne. Viksjøs arbeider utfordrer manges forståelse av hva som er pent, også til tider min egen. De er resultater av en veldig spesiell tidsperiode, der eksperimenter med et spesifikt materiale (betong) møter en politisk tidsånd (sosialdemokratiets oppbygging) og internasjonale strømninger i arkitekturen, der modernismen dreide mot det skulpturelle og monumentale. Denne tiden kommer nok ikke tilbake, og relevansen for oss ligger heller i kontrastene mot vår egen tid. Viksjøs bygninger er gjennomarbeidete «verk» hele veien fra et urbant grep, til organisering av romprogram, til tektonisk konsept og helt ned til bygningsdetalj, og selvfølgelig utsmykning. Det spesielle er måten forfatterskap og det medium-spesifikke allikevel utfordres på i det som produseres, og det er også dette utstillingen retter fokus mot: Viksjø var såpass trygg i sitt eget fag at han kunne engasjere seg kreativt med en annen faggruppe, og på radikale måter bringe denne inn i utformingen av arkitekturen.

Hydrobygget og Hydroparken har utsmykning i såkalt conglobetong, utviklet i samarbeid med Odd Tandberg. Kreditering: Teigens fotoatelier / Nasjonalmuseet.

Stikkord