Studiobesøk hos Ørnulf Opdahl – Ørnulf, naturen og Sidsel

Møte med de uoppdagede artene var en skjellsettende opplevelse for Opdahl, som helst opplever naturen gjennom å tegne eller male den.

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Ørnulf Opdahl på den lille øya Godøya utenfor Ålesund der han har bodd med sin kone, kunstner Sidsel Colbiørnsen siden 1971.

Du har gått fra et noe surrealistisk uttrykk til kun å male fjell – det må kanskje bli sånn her du bor?
Jeg har fått mange forskjellige impulser opp gjennom de tiåra som har gått siden jeg begynte på Kunst og håndverksskolen da jeg var 16 år. Nå er jeg 80, så det blir jo et lerret å bleke – men jeg har ikke akkurat blitt bleka, men jeg har blitt farga! Det er klart at i et sånt livsløp går du gjennom mange faser. Fra du er ung og mottakelig for impulser og inntrykk fra alle kanter, der surrealistiske bilder kommer ut fra tankekollasjer, til du blir litt eldre og mer reflektert. Der du kanskje forsøker å gå mer i dybden på de tinga du har og blir mer innadvendt.

Fjellene er egentlig en utømmelig kilde til inspirasjon. Jeg ble spurt en gang «Var ikke det kjedelig? Kjeder du deg ikke der oppe?» Da sa jeg: «Nei, jeg sitter og ser borti en fjellvegg her. Og den forandrer seg hele tida. Utrolig spennende. Så det er ikke kjangs til å kjede seg.»

Jeg har aldri satt meg fore å skildre det idylliske, det vakre. Det jeg opplevde, det var jo historiene som jeg alltid var blitt fortalt, om faren. Dramaet her. Fordi her ramler det ned stein og snøras. Det var fare, og fjorden var fare. Du blir kasta rundt i kastevinden. Og så er det jo havet, da. Min farfar omkom på havet. Så dramaet har vært veldig nært og det er jo det jeg forsøker å skildre, det mørke og det lyse, og kontrastene som er i naturen. Som er en del av min identitet.

I de abstrakte og mer surrealistiske maleriene dine som er innkjøpt av Nasjonalmuseet som «Utenfor står natten», fra 1974 er det mer tankekollasjer enn natur?
Menneskesinnet vil alltid se figurer i ting. Enten det er trerøtter eller skyer, så har alle den skaperevnen i seg til å se et eller annet figurativt i det. Enten det er troll og nøkken eller det er en krokodille som farer over himmelen i skyer.

I 2004 var jeg på tokt med et forskningsfartøy med 40 forskjellige forskere fra alle nord-atlantiske land om bord  – et stort, internasjonalt forskningsprosjekt på verdenshavene (Mareco). Vi var på et tokt fra Island til Azorene over Atlanterhavsryggen. Jeg ble plukka ut for å være kunstner til å dokumentere funnene. Det ble blekksprut malt i blekksprutblekk og til sammen 300 akvareller den måneden reisen varte. Men det mest hårreisende jeg opplevde på den turen var at det som jeg hadde dikta opp i 1967, fant jeg der i virkeligheten! Så det var en helt skjellsettende opplevelse.

Det er fordi jeg hele tida forsøkte å finne en form. Altså en materiell form for å uttrykke landskapet, som var mitt. Jeg begynte å bruke sand og tjære og teknikker som sliping – mitt personlige tekniske uttrykk.

Det er mange skissebøker her i studio ditt?
Ja, jeg går alltid med en skissebok på meg. Når du tegner en ting, så opplever du en ting. Å avbilde noe, det er et tusendedels sekund. Å tegne en fjellformasjon, en stein, eller hva som helst. Et menneske. Da studerer du mennesket. Da opplever du mennesket, da opplever du fjellet. Du kommer inn i en ting mye sterkere enn hvis du har tatt et bilde.

Du har bodd på Godøya med din kone Sidsel Colbiørnsen siden 1971 – hvordan har deres relasjon påvirket deg?
Det har vært en gjensidig positiv påvirkning mellom Sidsel og meg, i den forstand at vi har hatt dialog hver eneste dag om det vi holder på med. Faktisk. Og det er jo på en måte det som kanskje har redda oss i isolasjonen. Vi var jo i et heftig kunstmiljø på 60-tallet, for å si det sånn. Det foregikk saftigere ting da – fagpolitisk, ikke minst. Når man er i et miljø, er man jo som en slags østers som alt bare renner gjennom. Du siler absolutt alt. Jeg bodde i Skippergata, og der bodde også Per Kleiva, og Jon Anton Risan og Ole Rinnan. Det var liksom masse kunstnere ut og inn der. Vi påvirka hverandre voldsomt. Vi var i dialog hele tida. Å ha kontakt med andre kunstnere var en viktig del av livet. Her på øya er det ingen andre kunstnere, så det Sidsel og jeg hadde og har, var dialogen. Så det har nok vært en viktig del. Det er mange ting, som dette, som jeg har reflektert over etter hvert, det som har vært en selvfølge.