Studiobesøk – Hanne Tyrmi

Denne sommeren er Hanne Tyrmi aktuell med utstilling på Peder Balke-senteret sammen med Anne-Karin Furunes. Hun holder også på med en utsmykning på Radiumhospitalet i Oslo sammen med kunstner Anna Daniell.

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Hanne Tyrmi på Stryken nord for Oslo, der hun har bolig, studio og verksted.

Hva tenker du er utgangspunktet for kunsten din?
Det er menneske – identitet og kropp. Det er selvfølgelig fortellinger om meg selv. Om mennesker jeg har møtt. Og de mørke sidene ved livet. Det begynte med kampen for likestilling og kvinners rettigheter.

Jeg har mitt utgangspunkt i kvinnekampen på 70-tallet. Jeg fikk barn ung, i 1977. Vi fikk ikke barnehageplass, det var urettferdige forhold i arbeidslivet når det gjaldt lønn og permisjonsordninger. Det bygde seg opp en protest i meg, og jeg gikk inn i Kvinnefronten.

Men kampkraften tror jeg har vært der helt fra jeg var et lite egg. Jeg har jobbet med kvinnekamp hele mitt liv – og det kommer fortsatt fram i kunsten min. Nå som den gang.

Du har reist mye og bodd lange perioder i utlandet?
Ja, jeg har reist mye og sett forskjellene. Kunsten min tar også utgangspunkt i samfunnssystemene og ulikhetene i land som jeg har bodd i. Når jeg reiste oppsøkte jeg kvinner, for å få tak i de skjulte historiene.

Fra 93 til 95 bodde og jobbet jeg i Brasil hvor jeg hadde en utstilling på Museo de Arte Moderna i São Paulo. Der begynte jeg å oppsummere opplevelser og inntrykk, og kommentere verden rundt meg. Jeg kom fra et lite Norge til Brasil, der jeg så de samme mekanismene som hjemme, men så mye mer synlig: rikdom og fattigdom, undertrykking og rasisme. Oppholdet i Brasil åpnet også opp for meg hvordan jeg kunne uttrykke meg. Der jobbet kunstnerne fritt med materialer. Det var ingen begrensninger. Det ble en snuoperasjon for meg. Jeg begynte å jobbe med materialer som man vanligvis ikke forbandt med skulpturer. En ny verden åpnet seg.

I 2000 fikk jeg et residensopphold i Johannesburg i Sør-Afrika. Her jobbet jeg i Speedy bag, et atelierfellesskap for svarte afrikanere. En gang i året inviterte de en kunstner for å ha et opphold der. Der bestemte jeg meg for å gjøre noe rundt begrepet kommunikasjon. Jeg inviterte folk til å komme til atelieret mitt, sånn at jeg kunne spørre dem om hvordan det var å leve i Johannesburg. Det var kø av kvinner og menn utenfor atelieret som ville fortelle sine historier. Mye handlet om hva apartheid gjør med mennesker – det var så mye sinne. Jeg samlet alle historiene, både tekst, foto, video og objekter, i prosjektet Who is speaking? Dette ble også vist på Henie-Onstad kunstsenter i 2001.

Kan du si litt om ditt forhold til materialer i dag?
Jeg jobber i mange ulike materialer, for å forsterke det jeg vil uttrykke. Som med «Blygardina». Verket har tittelen «Behind the dusk», som henspiller på skumringstimen, den tida på døgnet da det verken er lyst eller mørkt. Gardina skjuler det som skjer inne i huset, og stenger for det som finnes i verden utenfor. Den både verner mot innsyn og hindrer utsyn. Det handler også om frykt for at noen skal se hva som skjer innenfor – og mistro til de andre der ute. Jeg ville fortelle en historie som ikke var så enkel at du bare arrangerte et forheng, at du bare skjulte noe. Jeg ville fortelle noe mer. 

Du har også spikket tusenvis av små objekter i tre, formet som parfymeflakonger og leppestifter og andre sminkeartikler?
Jeg har jobbet i Brasil, i Sør-Afrika, i India og i flere andre land. Jeg reiste med fly, og jeg gikk gjennom taxfree på ulike flyplasser. Der var det parfymer og alle de greiene vi ville ha. Da jeg kom hjem, gjorde jeg en liten installasjon med en rekke taxfree-produkter spikka i tre. Det endte til slutt med flere tusen objekter. Jeg skulle bare fake den drømmen om å ha noe. Det handler jo om forbruket vårt. Det handler om drømmene.

Kan du si litt om titlene dine? De er alltid så sterke.
Jeg har alltid skrevet. Titler er ikke bare titler for meg. Titler er noe ... et rom imellom skulptur og installasjon. Så når jeg jobber, lager jeg mange titler. Skrevet på maskin, klippet ut og hengt opp rundt om på veggene. Ordene er med meg når jeg bygger opp en utstilling. Jeg er opptatt av rommet imellom titlene, det skrevne ordet, det jeg sier og det du ser. Det er betrakterens tanke som er viktig for meg. Ikke nødvendigvis det jeg har villet si.

Jeg leste i et intervju med deg hvor du snakka om Tarjei Vesaas?
Ja, det handler om Bleikeplassen som jeg viste på Kunstnernes Hus i 2022. Tarjei Vesaas har skrevet romanen Bleikeplassen, der vi møter svartsynet og det nakne hatet hos mennesker. Bleikeplassen var jo der folk før i tida vaska og bleika lakener. Jeg har laget min egen bleikeplass med blyflak hengende rett over gulvet.

Jeg er opptatt av mange sterke kvinnelige kunstnere, men også menn. Louise Bourgeois, selvfølgelig. Lygia Clark fra Brasil og Tunga, en annen mannlig brasiliansk kunstner. De jobbet fritt, og det inspirerer meg.

Jeg må gi deg noen ytterpunkter på hvor jeg virkelig er. Nå går vi fra Louise Bourgeois til Nan Goldin. I fjor høst så jeg utstillingen This Will Not End Well av Nan Goldin i Berlin. Den besto av sju videoer og slideprogrammer, både selvbiografisk og samfunnskritisk. Utstillingen gjorde veldig inntrykk på meg. At man vil noe og at man må si noe. Det at det du jobber med virkelig betyr noe. Kommer du med noe? Vil du noe? Vil du si noe? Er det noe som bare trenger på?

Som kunstner må du ha noe på hjertet.