Studiobesøk – Finn Adrian Jorkjen
Finn Adrian Jorkjen sine perfomancer dreier seg rundt identitetsproblematikk fra et skeivt perspektiv. Foto: Tove Sivertsen
Et møte med kunsten til Marina Abramovic skulle bli avgjørende for kunstnerskapet til Finn Adrian Jorkjen.
Perfomancene til Finn Adrian Jorkjen dreier seg rundt massemedier, rasisme og identitetsproblematikk sett ut ifra et skeivt perspektiv. Kunstnerskapet er ifølge ham selv drevet av ambivalente følelser og han opplever at det å bli sett og bli angrepet er to sider av samme sak.
I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har besøkt Finn Adrian Jorkjen i hans studio i Prindsen Atelierfelleskap, i Storgata i Oslo.
– Marina Abramovic fikk meg til å forstå at man kan pushe kroppens grenser til man transcenderer. Marina Abramovic: The Artist is Present, Museum of Modern art, 2010. Foto: AP Photo/Mary Altaffer.
Marina Abramovic
– Jeg begynte på folkehøgskole fordi jeg hadde lyst til å lære meg å tegne og bli en «reklameperson» og hadde en drøm om å komme inn på Westerdals. Men så skulle vi på klassetur til New York for å se all den store kunsten, Picasso, Matisse osv. Vi hadde på forhånd blitt advart om at Pollock kom til å være en stor opplevelse – og det var det jo. Samtidig hadde Marina Abramovic sin retrospektiv på MoMA. Der så jeg henne gjøre performance i rød kjole, og det var en latterlig lang kø. Jeg så på folkene som så på henne og jeg skjønte ingenting. Som 19-åring var min første reaksjon å avfeie det hele, men så gikk jeg inn i utstillingen. Jeg så videoene «Freeing the Voice», «Freeing the Memory», og «Freeing the Mind» (1975), og de var utstilt med små lapper med instruksjonene til hvordan man skulle fremføre verket. At man kunne jobbe med kropp og ideer på den måten var en revolusjonerende tanke for meg. Resten av den turen klarte jeg ikke å ta inn noe mer.
Finn Adrian Jorkjen spilte i Arendal Guttemusikkorps fra han var 8 til 19 år. Foto: Privat
– Jeg liker å jobbe med tid, og alt som skjer mellom en start og en slutt – og her kommer korpset inn. Jeg spilte i Arendal Guttemusikkorps frem til pensjonsalder, som er 19 år. Både min far og hans far spilte i dette skolekorpset, og jeg skulle definitivt følge i fotsporene deres og spille trompet. Som 8-åring hadde jeg begynt å miste melketenner og hadde derfor problemer med å spille de enkleste tonene. Det endte opp i gråt og frustrasjon. Heldigvis fantes trommer.
Det er noe med det å lære seg noter – å lære seg et språk for å organisere pauser, energi og tid. Påskeferiene ble alltid brukt i en idrettshall der vi lærte oss formasjonsmarsj, å gå i sirkel, vifte og firkanter. Jeg tror all den tiden i skolekorpset har lært meg om komposisjon og det å reagere med kroppen til musikk og tid. Når jeg lager performance skriver jeg alltid et manus for bevegelser, handlinger og tekst. Det er litt samme type tenkning. Jeg føler meg veldig fri når jeg lager slike rammeverk for performancer. Jeg jobber kompositorisk med musikk, tekst, bevegelse og handling som går over til det å ha en skrivende praksis.
Fra kunstnerens atelier: – Jeg tenker at all tekst man skriver, leser privat og det man jobber med går inn i én og samme «smoothie», sier Finn Adrian Jorkjen. Foto: Tove Sivertsen
Å skrive
– Jeg innså ikke helt at jeg hadde en skrivende praksis før jeg begynte på master på Kunsthøgskolen i Oslo og hadde Marthe Ramm Fortun som veileder. Jeg skriver egentlig hele tiden, enten det er chatting eller i notater. Mobiltelefonen er min skissebok. Som tenåring brukte jeg utallige timer på internett, spilte dataspill med andre og skrev «piss» med kompiser. Det var en måte å utveksle, prøve ut og en måte å bygge identitet på, tror jeg. All tekst bærer identitetsmarkører. Jeg har tekst i alle arbeidene mine. Jeg tenker at all tekst man skriver, leser privat og det man jobber med går inn i én og samme «smoothie». Når jeg skriver tyr jeg ofte til skippertak for kunne fullføre manusene mine. Jeg ender ofte opp i en litt stressa tilstand, noe som fører til tekstene blir ganske ufiltrert og ærlige. Denne hektiske perioden er viktig for å ikke overtenke ting og stole på intuisjonen. Jeg elsker å knote med språk.
Performance: Finn Adrian Jorkjen, Bedroom Eyes, 2022. Foto: Sarah Fjørtoft
Biblioteket
– Jeg leser ikke så mange bøker, men siden jeg var barn har jeg likt meg på biblioteket. Moren min pleide å ta meg med dit så det har alltid vært et veldig naturlig rom å gå inn i. Som tenåring ville jeg veldig gjerne bli flink til å tegne. Da gikk jeg til biblioteket å så på kunstbøker av Andy Warhol og Francis Bacon. Jeg liker fremdeles å gå rundt, og om blikket fanges av noe kan man bla opp og lese noen setninger å legge boken fra seg igjen. Da jeg var yngre leide jeg veldig mange dvd-er, pløyde meg gjennom – jeg stolte på utvalget på biblioteket. Ellers er det et sted hvor jeg finner ro til å jobbe.
Koppen & Jorkjen – Jorkjen sin performace duo med Henrik Koppen. Foto: Daniel Vincent Hansen
Performace duo med Henrik Koppen (Koppen & Jorkjen)
– Vi møttes på folkehøgskolen og har jobbet sammen i over 10 år nå med å lage performance og hørespill. Vi har alltid bodd i forskjellige byer, gått på forskjellige kunstskoler parallelt, men har samarbeidet gjennom Skype og Google docs. Jeg tenker vi har en litt skulpturell måte å skrive på. Vi sitter og ser på samme dokument på google docs og hamrer ut noe i løpet av 5 min. Deretter redigerer vi, sletter og skriver videre på hverandres tanker til vi sitter med en performance. Det er mye lekenhet i prosessen vår og vi spiller videre på hverandres ideer. Det funker fordi vi stoler på hverandre. Å ha et samarbeidsprosjekt føles litt som å være på ferie, man slipper å forholde seg til de rare reglene man har for seg selv og man blir en annen person for anledningen.
