– Vi opplever avgjørelsen om å dele opp prisen som et tillitsbrudd

Eksterne kommentarer: Dette er en Kommentar. Analyse og standpunkt er skribentenes egne.

Av Ihra Lill Scharning og Rafiki

Vi, Ihra Lill Scharning (del av duoen PURPOSE CORE) og Rafiki ser oss dessverre nødt til å informere om at vi ikke kan akseptere juryens beslutning og begrunnelse for å dele Sparebankstiftelsen DNBs stipend blant de tre deltakerne i årets utstilling ved Oslo Kunstforening og Deichman Bjørvika. Denne avgjørelsen er tatt etter grundige vurderinger og er et betydelig personlig, etisk og økonomisk offer. Den er basert på det vi anser som vesentlige avvik fra de kommuniserte premissene for prisen og ordningens intensjon om å være en reell støtteordning for kunstnerisk arbeid. 

Da vi takket ja til å delta i stipendutstillingen, var premissene tydelig kommunisert. Det ble opplyst at utstillingen ville resultere i én vinner av et stipend på 300 000 kroner, som skulle annonseres i løpet av utstillingsperioden. Det ble ikke formidlet at stipendet kunne deles mellom alle deltakerne. For våre kunstnerskap innebar dette en forutsigbar situasjon der hele stipendet ville tilfalle én aktør. En deling i tre, som i praksis gir 50 000 kroner per kunstner i en duo, representerer derfor en vesentlig endring. Når prisens vilkår og økonomiske rammer endres så sent i prosessen uten forhåndsavtale, dialog med de involverte kunstnerne eller en anerkjennelse av endringen, oppleves dette som et tillitsbrudd. Fremgangsmåten bekrefter en makt-ubalanse mellom juryen, institusjonene og kunstnerne som ikke representerer en sunn kunstfaglig etikk. Konsekvensene er at kunstnerisk produksjon skjer under falske premisser, skaper uforutsigbare arbeidsvilkår og ubetalt merarbeid for kunstnerne.

Vi støtter innovative og eksperimentelle måter å forholde seg til tradisjonelle prisstrukturer på. Samtidig er gjennomsiktighet, forutsigbarhet og etisk styring avgjørende for at kulturinstitusjoner skal fungere som trygge og profesjonelle arbeidsplasser for kunstnere. Det er et ubestridelig faktum at stipendutstillinger fungerer som fordelingsmekanismer for reelle ressurser. Stipender av denne størrelsen er ment å gi konsentrert støtte, tid og økonomisk handlingsrom til å utvikle en kunstnerisk praksis. Når et stipend fragmenteres til et nivå der det ikke lenger gir slik effekt, men i stedet fungerer symbolsk, svekkes ordningens funksjon. Et sentralt punkt i denne saken er juryens begrunnelse slik den ble presentert for oss.

Begrunnelsen var formulert på 5 setninger og inneholdt ingen beskrivelse av våre arbeider. Selv om juryen la til noen få ord om våre kunstneriske praksiser i sin uttalelse etter at vi insisterte, opplever vi det som svært utfordrende at de ikke er villige til å gå i reell dialog om våre kunstfaglige argumenter eller forholde seg til dem på tilstrekkelig vis. Juryen har tidligere, gjennom mange år med samme ordning, hatt både anledning og evne til å utpeke én vinner av hele premiesummen. At dette ikke lar seg gjøre i år, med henvisning til at prosjektene representerer radikalt forskjellige kunstneriske tilnærminger, fremstår ikke som en kunstfaglig begrunnelse, men som en forskyvning av vurderingsansvaret.

–Ulikhet mellom kunstnerskap er ikke et hinder for vurdering. Det er selve forutsetningen for enhver konkurransebasert stipendutstilling. Når ulikhet løftes frem som årsak til at en beslutning ikke kan tas, oppleves det som en unnvikelse snarere enn en faglig prioritering.

 - Ihra Lill Scharning

Utilstrekkelige begrunnelser
I denne sammenhengen har juryen også uttalt at det er vanlig i kunstfeltet at juryer velger å utpeke flere vinnere uten å øke premiesummen. Vi kan ikke se at dette er tilstrekkelig underbygget, og uavhengig av praksis andre steder fritar det ikke en konkret stipendordning fra ansvar for å vurdere hvilke konsekvenser en slik beslutning faktisk får. At en praksis forekommer, er ikke i seg selv et argument for at den er faglig, økonomisk eller strukturelt forsvarlig i denne sammenhengen. I juryens begrunnelse vises det til kunstnerisk mangfold, samt begreper som «unfinishedness», «opacity» og «refusal», som begrunnelse for å dele prisen likt. Dette institusjonelle språket bidrar til å skape samlekategorier der kunstnerskap som forholder seg til temaer som folkemord, kolonial historie, funksjonshemming, kjønn eller skeive erfaringer blir sammenfattet i generiske kategorier med identitetspolitiske undertoner i stedet for å bli vurdert ut fra sine kunstfaglige særtrekk. Når kunstnere i praksis leses gjennom identitetsmarkører fremfor metode, form og presisjon, oppstår mekanismer som tokenisme [red. inkludering uten reell vilje til å endre strukturer] og mangfoldsalibi.

 - Avgjørelsen avdekker en slags «tematisk linearitet» som reflekterer et bredere vestlig mønster: et dypt ubehag ved å fullt ut erkjenne folkemordet i Kongo, dets historiske omfang og de geopolitiske konsekvensene. Når folkemord, kolonial utvinning og historisk utvisking reduseres til å være kun «ett tema blant andre», blir volden tildekket på nytt – denne gangen gjennom selve kuratorspråket. Å dele prisen fremstår da som en estetisert form for moralsk nøytralitet som ikke bare er intellektuelt uærlig, men etisk nedlatende overfor millioner av mennesker. Som en krigsoverlevende som har turt å ta den enorme risikoen det er å belyse den strukturelle urettferdigheten som rammer millioner av kongolesere som Asifiwe Baibonge, Delcat Idengo og Meshake gjennom arbeidet mitt kan jeg ikke med god samvittighet støtte en tankegang som utvisker dem. Gjennom mitt arbeid har jeg alltid trodd på kunstens ansvar for å utfordre strukturer, ikke bare å påvirke sinnsstemninger. Jeg tror på faglig integritet og mot til å innta tydelige standpunkter, særlig når det er snakk om liv og død. Videre er jeg overbevist om at institusjoner må være villige til å konfrontere historiene og realitetene de tjener på i stedet for å tåkelegge dem med estetiske kategorier som kun er ment å skjerme dem fra ubehagelige sannheter.

 – Rafiki

 - Tilgjengeliggjøring av kunst bør i 2025 være en grunnleggende forutsetning, ikke et unntak som først anerkjennes når en av kunstnerne selv er funksjonshemmet. Når tilgjengelighet behandles som et særskilt hensyn snarere enn en del av kunstens grunnvilkår, reiser det spørsmål om hvordan slike perspektiver vurderes kunstfaglig. Det er legitimt å spørre om vårt prosjekt ville blitt vurdert annerledes dersom tilgjengelighet ikke hadde vært en nødvendig del av arbeidet, men et valg.

- Ihra Lill Scharning

Ikke motivert av personlig gevinst
Vi ønsker å understreke at dette er en faglig og prinsipiell vurdering som er gjort med respekt for og i full gjennomsiktighet med alle de involverte kunstnerne, juryen og institusjonene. Vår innvending er ikke motivert av personlig gevinst, men av en grunnleggende uenighet i forhold til hvordan årets pris er forvaltet. Når en pris ikke lenger fungerer som konsentrert støtte, men som en symbolsk gest som samtidig unndrar seg kunstfaglig prioritering, mister den sin legitimitet. Selv etter at vi tydelig presiserte at vi ikke kan akseptere en symbolsk gest i stedet for en pris basert på en reell og grundig kunstfaglig vurdering, valgte juryen å formulere situasjonen på en feilaktig måte ved å skrive: «Rafiki og Ihra Lill Scharning (..) ønsker ikke å motta prisen.» Denne formuleringen bidrar til å viske ut våre kunstfaglige argumenter mot beslutningen og gir inntrykk av at vi ganske enkelt sier nei til en pris, fremfor at vi ikke er i stand til å motta en symbolsk erstatning for en pris vi har arbeidet målrettet mot – under klart kommuniserte premisser. Slik utviskes både våre etiske avveininger, de økonomiske konsekvensene og arbeidet som ligger til grunn for vår deltakelse. Prosessen oppleves som toppstyrt, svært krevende og belastende for vår fysiske og mentale helse.