– Et utrolig privilegium

Eline Benjaminsen tildeles prisen for sin installasjon The Flora of Finance. I tillegg til et stipend på 200.000 kroner, kommer kunstprisen i år med et tre måneders opphold på Edvard Munchs atelier på Ekely. 

Juryen hyller Benjaminsens evne til å gå rett i kjernen av vår tid med et stilsikkert formspråk, en kollaborativ praksis og et diskursivt engasjement. De begrunner tildelingen slik:

«Kunstverkenes dagsaktuelle, tematiske relevans og den poetiske sammensetningen av problemstillinger belyses på en estetisk sterk og original måte. Benjaminsen utvider vår forståelse av hvordan menneskets ødeleggende dominans over naturen er drevet av økonomisk vinning.» 

De andre nominerte er Margrethe Kolstad Brekke (f. 1979, Bergen) med tekstilverket Solar Maximum Diorama og Nikhil Vettukattil (f. 1990, Bangalore) med installasjonen Defund the Police. Felles for de tre kunstnerne er et aktivistisk vokabular og et engasjement for samfunn og klima. Utstillingen på Oslo kunstforening åpnet 14. november og står til 26. januar.

Følg pengene
Eline Benjaminsen (f.1992, Oslo) er en multidisiplinær kunstner som gjennom fotografi, video, publikasjoner og trykk utforsker steder og prosesser der finans og natur møtes.

– Arbeidene mine er forsøk på å dokumentere uhåndgripelige finansprosesser, og da spesielt det ofte ganske bisarre som oppstår i møte mellom markedslogikk og klimakrisa. Jeg er utdannet fotograf, og bruker kamera til å prøve å skildre slike vanligvis usynlige og ofte globale prosesser, altså en slags kamerabasert følg-pengene-tilnærming. Det er noe paradoksalt i å forsøke å fange dette som jo er nokså usynlig med kamera, sier hun til Kunstavisen.

På Oslo kunstforening viser hun to filmer som er del av større samarbeidsprosjekter, sammen med trykk fra prosjektene. Den ene filmen, Footprints in the Valley, er laget sammen med landrettighetsforkjemper Elias Kimaiyo i skogen Embobut i hans hjemsted Kenya. Verket tar blant annet for seg finansielle modeller som karbonkreditter, som kjøpes for å kompensere for klimautslipp. Da Benjaminsen selv kjøpte et tonn karbonkreditter fra et britisk selskap noen år tilbake, fikk hun i gjengjeld et diplom som refererte til et tre i Riftdalen, Øst-Afrika, som skulle utføre tjenesten av å holde denne karbonen for henne. 

–  Norge er en stor pådriver for vern av skog i andre deler av verden, med mål om å kunne benytte seg av klimakreditter. Det er en svært lite transparent prosess, men vi vet at dette har ført til utkastelser av urfolk og pastoralister flere steder i verden de siste tiårene.

I den andre filmen, The Flora: Hedging, står Benjaminsen og hennes samarbeidspartner Dayna Casey og klipper til seg deler av hekker som tilhører hedgefond-profitører og skatteunndragere.

– Vi befinner oss i et nabolag der disse, til tross for de svære eiendommene, bor tett ifølge våre kilder. Disse adressene er hentet fra skatteparadis-lekkasjer (Tax Haven Archive: International Consortium of Investigative Journalists). En fortellerstemme gjør rede for hekkens historiske rolle i forvandlingen av allmenninger til privat eiendom, en fortelling som tar oss tilbake til føydalismen. Thuja, baccata og andre hekkarter frakter oss fra stillferdige Wassenaar til Bermuda, Cayman Islands og Malta. 

Benjamin og Casey har sammen utviklet sjangeren cli-fi-fi (climate finance fiction), som kombinerer dokumentarformen med eksperimentelle uttrykk. Sjangeren relaterer seg til sci-fi (science fiction) og cli-fi (climate fiction), som i hovedsak viser fiksjons- og framtidsscenarier. Cli-fi-fi derimot, dokumenterer samtidens møter mellom finansfiksing og klimaendringer. 

Snart utgir de boka Collapsed Mythologies: a Geofinancial Atlas med forlaget Spector Books, som blant annet tar for seg 400 finansjargong-ord og uttrykk som hentyder til naturen.

Kollektiv kritikk
– Hva betyr det for deg å vinne dette stipendet og tre måneders atelieropphold på Ekely?

– Det er virkelig en sterk motivasjon å ta med seg inn i arbeidet mitt videre! Utstillinga har vært en gave i seg selv, og har vært en sjeldent fin prosess med de dyktige folka på Oslo Kunstforening. I praksis betyr pengene at jeg kan fortsette å fokusere mesteparten av tida mi på arbeidet med egne prosjekter de neste månedene. Det hadde jeg ikke hatt råd til i like stor grad foruten – et utrolig privilegium.

Benjaminsen takker Kimaiyo og Casey, og sier det er motiverende å se at samarbeid er noe som verdsettes i dagens billedkunstfelt. Hun forteller at de tre nominerte kunstnerne i stipendutstillingen har snakket om muligheten til å samarbeide i fremtiden, for eksempel under oppholdet på Ekely. 

–  Det føles viktig å finne folk som også tror på et kunstfelt utover det individ-fokuserte og kommersielle og der kunst brukes til å aktivt rette kritiske blikk. 

– Har du noen refleksjoner rundt betydningen av slike kunstpriser for kunstnere i dag generelt?

– Det gjør jo at man får sjansen til å nå et bredere publikum og nettverk, og så klart at man får midler til å fortsette. Det er et privilegium å få finansiering til å drive med kunst. Det er begrensa med inntjeningsmuligheter i denne bransjen, og det ser jo dessverre ikke ut som om dette kommer til å bli noe bedre den neste tida med de alternative budsjettene vi ser fra partiene som skårer høyest på meningsmålingene for neste års valg. 

Oppfordring til DNB
Benjaminsen påpeker at selv om Sparebankstiftelsen DNB er en viktig støttespiller for kunst og kultur i Norge, finnes det forbedringspotensiale hva gjelder etiske investeringer.

– Jeg benytter meg av anledningen til å henvende meg til Sparebankstiftelsen DNB og oppfordre dem til å bruke sin innflytelse som nest-største aksjonær i DNB for å sikre at banken overholder internasjonal lov, rådene fra FN og Parisavtalen. Dette kan kun oppnås ved å trekke seg ut av investeringer som fører til økende fossil utvinning under en klimakrise, samt som støtter Israels pågående krigsforbrytelser og ulovlig okkupasjon. 

Stiftelsen eier rundt 8 prosent av aksjene i DNB, som blant annet har fått kritikk for investeringer knyttet til selskaper på FNs svarteliste. Det er utbyttet fra disse aksjene som brukes til ulike samfunnsnyttige prosjekter, som stipendutstillingen og kunstprisen.

– Det er jo noe av det jeg håper folk tar med seg fra arbeidene mine: viktigheten av å stadig insistere på å erfare hvordan pengestrømmer fra finansverdenen så ofte fører til voldelig ekspropriasjon og klimaendringer, selv når det motsatte blir påberopt. Pengene fra prisen skal brukes til å fortsette arbeidet med å synliggjøre dette.

Saken ble oppdatert 18. desember kl. 09:05 med rettelser og informasjon om kommende bokutgivelse.