Intervju med Tanya Habjouqa Fortellinger fra innsiden

Lørdag 16. mars åpner Tanya Habjouqa sin første separatutstilling i Norge, på Fotografihuset på Sukkerbiten i Oslo. Her vises utdrag fra Occupied Pleasures (2015), omtalt av TIME Magazine som en av årets beste fotobøker i 2015, sammen med den pågående serien Birds Unaccustomed to Gravity, som også er utstillingens tittel. I den anledning inviterer Fotografihuset, i samarbeid med Preus museum og OsloMet, til seminar i kveld.

Fotografiene i utstillingen ledsages av informative tekster som vitner om en nærhet til de portretterte menneskene og situasjonene. De siste 13 årene har den jordansk-amerikanske kunstneren Tanya Habjouqa bodd i Øst-Jerusalem, hvor hun har oppdratt to palestinske barn. I en pressemelding sendt fra Fotografihuset heter det at utstillingen forteller om «tapene og seirene som til enhver tid preger palestinske liv, både knusende konfrontasjoner og mikroskopiske frigjøringer».  

Informasjonsblokkade
Gjennom over 20 års praksis, har Habjouqa etablert seg som en ledende stemme i utviklingen av dokumentarisk arbeid, både som journalist og kamerabasert kunstner. 

Når Kunstavisen sender spørsmål via Fotografihuset, svares det engasjert og utfyllende med taleopptak på Whatsapp.

– Krigen i Gaza omtales av noen som den mest dokumenterte noensinne, og bilder som sirkulerer viser både aggresjon og tragedier, men også motstand og hverdag. Selv før 7. oktober har fotografi også vært et utbredt medium for kunstnere i Gaza. Hva tenker du er fotografiets posisjon i palestinske samfunn? 

– Det er interessant at du sier at krigen i Gaza er den mest dokumenterte, for det er den virkelig ikke. Dette er kanskje første gang i historien at tilgangen til internasjonale journalister og hjelpearbeidere har blitt blokkert. Her er folket, som selv blir brutalisert, alene om å dokumentere hva som skjer. 

I tillegg til de mange unge stemmene som når ut internasjonalt på sosiale medier, trekker Habjouqa frem sine kollegaer, fotojournalistene Samar Abu Elouf, som blant annet som har fått publisert bilder i New York Times, og Motaz Azaiza, som har over en million flere følgere på Instagram enn den amerikanske presidenten. Hun viser også til en stor spennvidde innen palestinsk fotokunst.  

– Du har konseptuelle fotografer, kunstfotografer og forskningsbaserte fotografer, som bruker akademia og arkiver for å «bevise seg selv» der de har blitt visket ut. Jeg tenker på den israelske, geniale, venstreorienterte akademikeren Ariella Azoulay, og hvordan hun sier at fotografi kan tjene til å omskrive deg selv inn i historien når statsborgerskapet ditt er blitt nektet. Fotografi har spilt en vesentlig rolle i motstanden mot utsletting, sier hun.  

Habjouqa reiser på egenhånd til de okkuperte områdene på Vestbredden. Da hun fikk tilbud om tilgang til Gaza som reporter tilknyttet den israelske hæren, avslo hun av etiske grunner. 

– Jeg setter spørsmålstegn ved nytten av å se det hæren vil at du skal se. På den ene siden har man blokkert muligheten for internasjonale journalister til å gjøre jobben sin i Gaza, samtidig som det pågår målrettede drap på lokale journalister. På den andre siden gis det endeløs tilgang til narrativet som den israelske hæren og regjeringen ønsker å fremme. For eksempel kan israelske fotografer få tilgang og lage historier på Vestbredden om palestinere, men ikke omvendt. Det er problematisk. 

«Den mest instagrammede krigen» 
På spørsmålet om mediedekningen i Gaza etter 7. oktober, påpeker hun at det i hovedsak har skjedd på Instagram. Det følger imidlertid med tilfeller av shadowbanning – når en brukers innhold blir begrenset eller skjult uten at brukeren blir informert om dette. I stedet for å bli fjernet eller utestengt direkte, blir innholdet gjort mindre synlig for andre brukere, noe som kan føre til redusert engasjement og færre visninger.  

– Det har inntil nylig ikke vært mangel på dokumentasjon. Både utenlandske og palestinske mennesker har gjennom tidene risikert livene sine for å fange disse øyeblikkene. Men det virker å være en feil, en forbindelsesfeil, mellom hvordan disse bildene kommer ut og sammenhengen, som ofte blir dempet. 

I forbindelse med åpningshelgen av Tanya Habjouqas utstilling holdes det et seminar, «Images from Gaza: The Politics of Representation», som finner sted i kveld kl 17:00 på OsloMet.  

Habjouqa forteller at hun vil gå nærmere inn på tematikken i sin presentasjon.  

– Noen ganger føler jeg at internasjonal fotojournalistikk, spesielt når det gjelder redigering og presentasjon, har sviktet palestinerne, sier hun. 

Hennes håp er å kunne bidra med å nyansere blikket på palestinere. 

– Jeg har ingen vrangforestilling om at jeg kan skape direkte endring med fotografiene mine, men det jeg alltid håper på med arbeidet mitt, er å la folk forstå den fulle bredden og historien, men også å vise menneskelighet og humor.  

Etter innlegg fra både Habjouqa og filosof Arne Johan Vetlesen, møtes de to i samtale med Kristin Skare Orgeret, professor ved institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet og leder for forskningsgruppa MEKK (Medier i Krig og Konflikt), antropolog og instituttleder Anne Hege Simonsen, leder for Palestinakomitéen Line Khateeb og bilderedaktør i VG Espen Rasmussen. 

– Jeg er takknemlig for vennligheten, rommet, respekten, intellektet og menneskeligheten. Man føler seg ofte gaslightet, spesielt som journalist, når man blir værende og dokumenterer veldig tydelig, men likevel blir redigert ut. Så denne kurateringen og dette rommet som er gitt her, er en opplevelse jeg ønsker velkommen, sier Habjouqa.