Sterkt urovekkende bilder

Etter å ha fulgt nøye med i nyhetsbildet knyttet til krigen i Midtøsten siden det innledende terrorangrepet mot Israel den 7. oktober, er jeg ikke alene om å kjenne på en følelse av avmakt i forhold til den aktuelle situasjonen. Jeg kjenner en fortvilelse etter å ha sett de innledende bildene og videoene av de kidnappede israelerne, de drepte sivile i Israel og Palestina, alle intervjuene med de pårørende og en tilsvarende fortvilelse knyttet til den visuelle dokumentasjonen av Israels massive krigføring som pågår for fullt på Gazastripen; de uendelig mange bildene fra Gaza av døde og lemlestede mennesker, bygninger og byer som har blitt jevnet og stadig jevnes med jorden.

Vi engasjeres av nyhetsdekningen, det være seg gjennom reportasjer i bilder og tekst i redaktørstyrte medier, google-søk på internett, eller sosiale medier. Om krigen er regional geografisk, er den gjennom alle medier – ikke bare sosiale medier – global. Under en direktesendt nyhetssending på NRK i går ettermiddag snakket journalist Ida Creed med Eskil Grendahl Sivertsen, spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt og forsker på propaganda og påvirkning, om hvordan propaganda og spredning av desinformasjon brukes aktivt i den pågående krigen i Midtøsten. Creed spurte også Sivertsen om hvorfor propaganda er et så viktig virkemiddel i krig.

– Det er en helt avgjørende del av krigen. Kriger starter og slutter med mennesker. Å påvirke politiske beslutningstakere, opinionen og folk er avgjørende. Det vi ser nå, er to parter, Israel og Hamas, som begge bruker sosiale medier aktivt for å fremme sin egen legitimitet og delegitimere motparten. Det er en kamp om hvem som er aggressor og hvem som er offer, hvor det står to motstridende fortellinger mot hverandre. Da handler det mest mulig om spredning, flest mulige følgere for sitt narrativ, for å samle internasjonal støtte.

Da er jeg igjen tilbake til egen avmaktsfølelse, men likefullt: jeg er styrket i troen på at det å rette seg inn mot redaktørstyrte medier der presseetikken er på plass og der ambisjonen om størst mulig grad av objektivitet råder, er måten å holde seg orientert på.

Beskyldningene om at norske medier generelt ikke er engasjert på riktig måte i krigen mellom Israel og Hamas er for øvrig en uting. Det kan virke som om enkelte opinionsdannere ikke kjenner til det journalistiske oppdraget. Likedan har de stadige beskyldningene gjengitt i diverse medier om at folk utenfor egen flokk er «stille» – i betydningen uinteresserte – ikke rot i virkeligheten. Jeg tror at mange, ikke bare i den yngre generasjonen, i likhet med meg selv, sjekker nyhetene om de pågående kampene mellom Israel og Hamas på nett «døgnet rundt» og er fulle av uro.

Midt i den pågående konflikten, tviholder jeg uansett på retten til å tenke at mennesker er mennesker. På begge sider.

Den økende antisemittismen og muslimhetsen i Europa er skremmende. I går var vi vitne til at Det Mosaiske Trossamfund, nedslående nok, ikke følte seg tilstrekkelig trygge til å bli med i den årlige markeringen av Krystallnatten på Eidsvolls plass foran Stortinget.

Flere av mine forbilder er fremdeles jødiske intellektuelle, samfunnsforskere, kunstnere og komponister fra 1900-tallet. Blant annet har vestlig kunstmusikk fått vesentlige bidrag fra en rekke jødiske komponister og utøvere. Ingen kan påvirke meg til å se ned på jøder. Ingen kan heller påvirke meg til ikke å respektere det palestinske folkets ønske om å leve som frie mennesker i en egen stat.

Løsningen på konflikten i Midtøsten synes langt unna. Én ting er imidlertid sikkert: jeg ser frem til krigens opphør og andre bilder i mediene enn dem vi har sett den siste måneden.