Suppe, lim og kunst

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Aksjonister har i den senere tid valfartet til kunstmuseer for å skape oppmerksomhet rundt verdens viktigste sak, kampen mot global oppvarming. Skurken er olje. Edvard Munchs «Skrik» er et selvsagt mål. Knapt noe kunstverk i historien er bedre egnet til å fremme et budskap om den berettigede angsten for hva menneskelig nedbryting av naturen kan føre til, enn nettopp Munchs «Skrik».

Forskjellige former for skade
Men oppmerksomhetsbehovet kolliderer i museet med et ufravikelig krav, at den fysiske gjenstanden ikke skal komme til skade og i verste fall gå tapt. Aksjonistene har vært påpasselige med å agere i forhold til verker som er godt beskyttet. Der tidligere aksjoner mot billedkunst, som det har vært mange av gjennom århundrene, har benyttet sprengstoff, syre og kniv, har dagens aksjonister nøyd seg med suppe og lim. Det er imidlertid ikke opp til aksjonister å definere hva som er skadeverk, det må museene gjøre. Selv limrester på rammen til «Skrik» er nok til at det fører til politianmeldelse, for ikke å tale om mulige skader påført gjennom den psykiske belastningen på ansatte og publikum.

Aksjoner som søker oppmerksomhet mot saksforhold der et stort publikum er enige med aksjonistene i sak, men ikke tolererer virkemidlene, setter i spill museenes verdivalg, program, formidling av kunsten og i siste hånd begrepet om kunst. De siste tiders hendelser utfordrer museene på langt mer utfordrende punkter enn spørsmål rettet mot sikkerhetstiltak.

Kunstaksjonisme og symbolsk vold
I NRKs ferske serie om kunstnermøter deltar Máret Ánne Sara, skaperen av verket som er det første vi møter i Nasjonalmuseets lobby, i et intervju om unge kunstneres mentorer. I dette tilfellet: Niillas Somby. Somby var sentral i motstanden mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 -79. Det var en kamp knyttet til urfolks interesser for å verne natur som sto imot storsamfunnets ønske om kraft til industrialisering. I intervjuet omtaler Somby aksjonen der en samisk aksjonistgruppe sultestreiket foran Stortinget i protest mot utbyggingen i 1978 som «gateteater». Sprengningen i forbindelse med aksjonen i Stilla i 1979 omtaler han som en «symbolsk handling i kunstens navn». Idet han ser på broen der han fikk sprengt i stykker armen, bemerker han at broen fortsatt er like hel: Underforstått den symbolske handlingen hadde fysisk bare skadet ham.  Det var oppmerksomheten rundt saken som skulle fremmes og ikke det å sprenge broen i Stilla. Lyder det kjent? 

Dette er ikke «symbolsk vold»
Sombys tolkning av hendelsene i 1978 - 79 i dag er altså at hendelsene var en form for kunstneriske aksjoner som tar i bruk teatrale virkemidler på en måte som for aktøren selv hverken er vold eller oppfordring til vold, men sivil ulydighet. Aksjonistene den gang og i dag begår i full offentlighet en ulovlig handling, som legitimerer et mulig skadeverk på offentlig eiendom, ut fra en overbevisning om at handlingen representerer mer høyverdige verdier og normer enn bestemmelsen som rammer handlingen. Noen omtaler dette som «symbolsk vold». Det er misvisende. Symbolsk vold er et begrep den franske sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu (1930-2002) lanserte. Hos ham er denne volden strukturelt betinget og har til hensikt å innarbeide herskende normer og verdier gjennom at staten eller statens representanter benytter sin overlegenhet i et maktforhold mellom stat og en annen part, til å sikre seg herredømme i et felt uten å måtte gå til fysisk vold. 

Makthaverne i demokratier har monopol på legitim utøvelse av alle former for vold, inkludert symbolsk vold. Når en kunstnerisk symbolhandling som ytrer seg som sivil ulydighet omsettes i fysisk handling, blir spørsmålet om myndighetene må gå fra å utøve symbolsk vold til å utøve fysisk vold, noe de også har monopol på retten til å utøve. Vaktene på museene er i sin rett til fysisk å gripe inn. Kampen for å opprettholde normene og for å bryte dem ned, er stadig pågående. Det er ingen likevekt i forholdet mellom aksjonistens makt og institusjonens makt. Den maktesløse må nøye seg med å gjøre et slag i luften. Noen ganger har et slikt slag så stor symbolsk kraft at den kan endre historiens gang, men å kalle det symbolsk vold er ikke riktig.  

Museets styrke er ikke den direkte aksjonen, men å skape et rom for estetisk opplevelse og refleksjon.
Enkelte – meg selv inkludert – føler umiddelbart et ubehag ved å bli utsatt for overrumplende, direkte henvendelser. Enten det skjer som en henvendelse fra tiggeren på gaten, med spørsmål om å få penger til mat, eller i form av demonstrasjoner mot olje i et museum. Henvendelsen skjer i begge tilfeller med de beste intensjoner. 

Ubehaget utløses av at en aksjon som griper direkte inn i opplevelsen av rommet oppleves som en forstyrrelse som krever umiddelbar reaksjon. Dermed står handlingen i veien for en gjennomtenkt reaksjon. 

Det er en tendens til at museer i dag har som sin politikk å bryte ned avstanden mellom kunstneriske ytringer og publikums reaksjoner. I dag inngår denne formen for kunstnerisk aktivitet, der rammene for aktiviteten og distansen mellom institusjon, aktør og publikum blir utvisket, som en selvsagt del av kunstneriske praksiser på tvers av kunstformer. Eksempler på dette spenner over så vidt forskjellige kunstnere som Yoko Ono, med sine ønsketrær der publikum skriver sine ønsker på lapper som henger som blader på trærne; Marina Abramović som selv interagerer med publikum på ulikt vis, som i sin performance «Scream» i Ekebergparken; Carsten Höllers utstillinger der fysiske installasjoner forutsetter at publikum tar dem aktivt i bruk for at de skal fylle sin rolle i den estetiske opplevelsen av dem, og ikke minst gjelder dette Yayoi Kusamas speilrom på Henie Onstad Kunstsenter hvor publikums speiling av seg selv er en integrert del av kunstverket. Interaktiv kunst basert på digital teknologi, integrerer ofte også publikums reaksjoner som del av verket.

En nedbrytning av kunstrommets kvaliteter
Aksjoner som det å bruke museene som arenaer for politisk teater og direkte aksjoner, er i det perspektivet en nedbryting av en av de største kvaliteter ved kunstrommet som arena for estetisk opplevelse og refleksjon. Ødeleggelse av kulturarv er en konstant trussel mot verket som en generator av mening. Forutsetningen for å skape, opprettholde og overlevere meningen verket er kodet med, har en romlig struktur der avstand er grunnleggende. Når det ikke er avstand, blir reaksjonen en impulsiv og betinget handling, som utelukker rom for langsomheten som kreves for å bearbeide en estetisk opplevelse, for fantasiflukt og refleksjon. 

Går glipp av en mulighet
Den kanskje største kvaliteten ved den adferden vi forventes å vise i et museum, som i en kirke, er å opptre på en måte som tillater avstand mellom handlingen og reaksjonen på handlingen. Altså; avstanden mellom det å oppfatte kunstverket og det å reflektere rundt kunstverket.   Det er denne kvaliteten ved kunstrommet klimaaktivistene ikke respekterer. Med det går de også glipp av den muligheten som ligger i å bruke kunstrommet til å skape engasjement for sin sak. Det ligger et stort potensial i kunstverkene gjennom tolkning og forståelse av kunstverkene i miljøperspektiv.

Kritisk søkelys på relasjonen menneske-natur gjennom kunsten
En gjennomgang av Nasjonalmuseets samlinger og utstillinger vil være et godt utgangspunkt for å belyse problemstillinger knyttet til klimasak og bærekraftig utvikling. Det å skape et ideelt klima for oppbevaring, er noe som inngår i en diskusjon om klima og klimaendringers innvirkning på kulturarven. Nasjonalmuseet kan også slå i bordet med at de i disse dager har tre utstillinger som alle egner seg sjeldent godt for å rette et kritisk søkelys på den mangfoldige og komplekse relasjonen mellom menneske og natur. Men, med oljen som skurken i aktivistenes fortelling, slipper museet ikke unna med en forsikring om at de vil informere om, opplyse og formidle en kritisk refleksjon over sin egen avhengighet av bidrag fra en stat som henter store økonomiske verdier fra oljevirksomhet, og gjøre avlat gjennom kritisk refleksjon over egen institusjon. Museet gjøres ekstra sårbart for angrep ved at deler av utstillingsvirksomheten er finansiert av et privat selskap som også er knyttet til samme sektor. 

Museene bør opprette et eget, selvransakende forskningsprosjekt
Vi bør forvente at museenes svar på utfordringene fra miljøbevegelsen ikke er å installere mer sikkerhetsutstyr og ansette flere voktere, men at det settes i gang et eget forskningsprosjekt på hvordan de kan engasjere seg i kampen for en miljømessig bærekraftig utvikling med en kritisk utforskning av sine samlinger og sine driftsmodeller som utgangspunkt.