Formidling er grunnlaget for alt vi gjør!

Stavanger kunstmuseums samling inneholder kunst fra omkring 1850 og frem til i dag - med hovedvekt på viktige verk av byens egne kunstnere, blant annet Lars Hertervig, Kitty Kielland, Frida Hansen og Jan Groth. For mange kunstinteresserte forbindes kanskje byen med flere verdensnavn og spektakulære og viktige utendørs skulpturprosjekter; blant annet Antony Gormleys uforglemmelige Another Place og Broken Column – og Barbara Hepworths bronseskulptur Figure for Landscape, 1959-60.

I dette intervjuet forteller avdelingsdirektør Hanne Beate Ueland om museets arbeid med forskning, styrking av et internasjonalt fagmiljø, og om hennes meninger rundt debatten om kunstfaglig kompetanse i museumsledelse.

Nylig åpnet utstillingen “Visjonære romantikere. Lars Hertervig, Peder Balke, Eugenio Lucas”, organisert av Stavanger kunstmuseum og Museo Lázaro Galdiano i Madrid – i samarbeid med Centro de Estudios Europa Hispánica og Nordic Institute of Art. Utstillingen har tidligere vært vist i Madrid og ledsages av en omfattende publikasjon i to utgaver – på spansk og engelsk. Det er en storsatsning på fag, forskning og formidling både i en lokal, regional og internasjonal kontekst – for et relativt lite kunstmuseum med få ansatte?

Ja, det er en storsatsning! Allerede da jeg begynte i stillingen for ni år siden, lå det en ambisjon i museet om at Lars Hertervig var en av de kunstnerne vi burde løfte. Vi har gjort noen interessante utstillinger, blant annet Forgreininger: Lars Hertervig / Mattias Härenstam (2016-17) og Inn i skogen: August Cappelen og Lars Hertervig (2019-20). For et par år siden fikk vi litt større økonomiske muligheter da Laerdal Medical ville støtte internasjonaliseringen av Lars Hertervig. Det ga oss blant annet muligheten til å inngå samarbeid med Nordic Institute of Art, som har initiert denne utstillingen. Det er spennende å se en spansk kunstner som åpner opp mot Hertervig og Balke. Knut Ljøgodt og Carlos Sánchez Diez fra Museo Lázaro Galdianohar kuratert utstillingen i samarbeid med Inger Margrethe Lund Gudmundson her hos oss.

Ja, vi er en liten stab og det å planlegge en utstilling som også skal vises et annet sted og samtidig lage publikasjon, er arbeidskrevende for et lite museum. Men det er motiverende når arbeidet gir resultater, blant annet gjennom mye god presse i Madrid. De store mediene var interessert, og ikke minst er vi takknemlige for at vi fikk en anmeldelse i Burlington Magazine, som er en viktig døråpner for kunstnerskapene. På seminaret vi arrangerte her på museet, bidro blant annet Holger Koefoed og Nicholas Tromans. Det er motiverende når forskere utenfra ser med nye blikk på kunstnerskapene. Da kan det oppstå interesse internasjonalt og våre forskere og kunstnere blir en del av et større internasjonalt fagmiljø.  Nå jobber vi videre med andre prosjekter, blant annet Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill. Hertervig - Hill skal vises på Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm.

Er dette strategien fremover?

Ja, det er vår strategi. Vi vil bygge stein på stein og trekke fram ulike sider ved Lars Hertervigs kunstnerskap. Han er jo veldig lite kjent for et internasjonalt fagmiljø, og så å si ingenting er publisert på engelsk – før nå.

Hvordan definerer du formidling?
Det er grunnlaget for alt vi gjør!

Hvordan er formidlingen organisert?
Vi er bevisst på at vi er den største kunsthistoriske institusjonen i Stavanger. Derfor skal vi formidle faglig innhold og seriøs og god forskning gjennom utstillingene våre og gjennom seminarer og konferanser, som for eksempel i fjor da vi i forbindelse med Ruth Asawa-utstillingen arrangerte konferansen, Art is doing. Her deltok fagfolk fra blant annet Universitetet i Stavanger for å drøfte betydningen av kunstfag i skolen, direkte inspirert av Asawas praksis. Inger Margrethe Lund Gudmundsons doktorgrad om Kitty Kielland blir Norges første doktorgrad om denne kunstneren. Å kunne dokumentere økt kunnskap om Kielland er en viktig del av vår forsknings- og formidlingsstrategi.

Våre to museumspedagoger og dyktige formidlere gjør en stor og viktig jobb mot skoleverket. Bare i forrige måned hadde vi 1000 skoleelever innom. Vi har et godt samarbeid med Den kulturelle skolesekken (DKS), med mange betydelige produksjoner i løpet av et år. Rett før pandemien åpnet vi et nytt verksted rettet mot barnefamilier, Studio NONA, i senter av Hafsten-paviljongen. Akkurat nå har vi et prosjekt med den venezuelanske kunstneren Sol Calero (stengt fra 16.-30. oktober på grunn av vedlikehold) som inviterer publikum til interaktivitet og deltagelse. Det er stor interesse blant foreldre med barn under skolealder for å gjøre meningsfulle ting sammen. Nona-prosjektet vårt er en målrettet satsning som har vokst frem de siste årene og som bare blir viktigere og viktigere.

Det pågår for tiden en diskusjon om kunstmuseumslederes utdanningsbakgrunn, med utgangspunkt blant annet i nyansettelsene ved Nasjonalmuseet og MUNCH. Sammen med fem andre, Ina Blom, Katya Garcia-Antón, Knut Ljøgodt, Øystein Sjåstad og Kristin B. Aavitsland, skrev du et innlegg, publisert i Aftenposten 24. august, med overskrift «Landets største museer mangler ledere med kunsthistorisk kompetanse». Hvordan har reaksjonene vært og hva er dine tanker om debatten?

Det er en viktig prinsipiell diskusjon. Reaksjonene har vært delte, men vi har først og fremst fått veldig mye støtte. Vi ser en liknende utvikling innen ulike fagområder i vårt samfunn, der respekten for fagkunnskap er synkende. Vi opererer i et lite land i et lite miljø, og det er ikke nødvendigvis slik at en museumsleder må ha en doktorgrad i kunsthistorie. Likevel er det en viktig prinsipiell diskusjon å ta, for det er snakk om en langsiktig utvikling. Hvis man skal tillate seg å forfordele andre kvalifikasjoner, hvilket det har vært tendenser til, er det viktig å si fra slik at offentligheten blir klar over det. Vi trenger å støtte opp om de fagmiljøene og personer som kanskje ikke blir hørt av egen ledelse. Støtten utenfra, fra Sverige og Danmark, er klokkeklar. I andre fagmiljøer i Norden ville man ikke ha gjort den type vurderinger.

Utviklingen har gått over tid og sentrale aktører i norske kunstmuseer har banet vei for denne måten å tenke på. Ledere som har vektlagt markedstilpasning og kommersiell vekst har også fått gjenklang hos departementet, fordi de svarer på populære politiske holdninger og krav til museene. Museene i dag står i en kjempespagat når det gjelder krav til stadig økt inntjening og økt krav til besøkstall. Hvordan skal museer med små ressurser få dette til å gå i hop med det jeg mener er en avgjørende satsning på faglig utvikling?

Hva tenker du rundt dette når det gjelder Stavanger kunstmuseum?
På mange måter er Stavanger kunstmuseum og min situasjon ganske takknemlig, fordi jeg er avdelingsdirektør i en større museumsfamilie (Museum Stavanger/MUST) og representerer mitt fag tydelig i ledergruppen. I min situasjon har jeg en ganske stor faglig frihet til å utvikle utstillingsprosjektene og legge vekt på den faglige utviklingen sammen med mine ansatte. Jeg er imidlertid bekymret for den utviklingen vi ser nå med tanke på de konsoliderte museene som det jo er flest av i Norge og som har små ressurser. Det er vanvittig stor forskjell mellom oss og Nasjonalmuseet. Gjennom mange år har jeg sett at de tydelige stemmene i norske kunstmuseer får stor betydning for de mindre museene. Det er skummelt å tenke på hva som kan skje for et konsolidert museum som oss – om vi får en annen type kompetanse i denne mellomlederposisjonen. Jeg er glad for at innlegget i Aftenposten ble lagt veldig merke til og for at vi som signerte representerte en sammensatt gruppe, som inkluderer både universitetene og museene.

Ja, det handler om faglighet i et videre perspektiv ...
Ja! Vi står midt oppe i den debatten, og om noen uker skal jeg til Bergen for å bidra videre i denne samtalen. Det er Sigrid Lien og forskergruppen Visuell kultur ved Universitetet i Bergen, som tar opp debatten om museumsledelse og fagkompetanse under ‘Museologifestivalen 2023’ som finner sted på Bergen offentlige bibliotek de første dagene i november.

Publikumsutvikling er et begrep som er stadig mer i bruk innen det museale kunstfeltet. Hva tenker du om forholdet rundt formidling og publikumsutvikling?
Det er enormt viktig at kunstmuseene når nye grupper og nye mennesker, men vi har et omdømmeproblem. Stavanger kunstmuseum driver en veldig populær kafé, og jeg tenker at vi fremstår som et lavterskel museum. Likevel opplever jeg stadig i dialog med ulike grupperinger i samfunnet at de ikke kjenner seg hjemme her, at de opplever museet som et ekskluderende sted, og det må vi ta på alvor. Vi må jobbe målrettet med programmering og innhold i forhold til det vi tror er relevant og har interesse, og det er viktig å tenke på hvilke signaler vi sender. Hvordan blir utstillingen presentert, hvilke ord bruker vi? Til det trengs det fagkompetanse, og her har våre kuratorer stor kompetanse. Vi må jobbe faglig med kunnskap og kompetanse og presentere det på ulike vis – i dialog med de som kan markedsføring, kommunikasjon og sosiale medier. De som har kompetanse på kommunikasjon og sosiale medier skal ikke kuratere utstillinger eller definerer programmet. Resultatet blir best om alle får bidra med sin kompetanse i et godt samarbeidsklima.

Hva tenker du generelt om museenes tilnærming til markedslogikk – new public management?
Jeg mener vi må ha en ambisjon om å nå alle. Vårt museum snakker ikke til en spesifikk gruppe, men til et stort kunstinteressert publikum. Samtidig må det være greit at ulike utstillinger retter seg mot ulike grupper. Men bare å ha fokus på besøkstall vil være veldig ødeleggende. Vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang.

Hvordan ligger det an med besøkstallene på Stavanger kunstmuseum, treffer dere mange nok?
Vi ligger an til å nå litt over 50 000 besøkende i år, og vanligvis ligger vi på rundt 40 000, så det er en gledelig økning. Særlig er det økning om somrene, i juli og august, som vi har fått til de seneste årene fordi vi har samarbeidet med Region Stavanger og de som arbeider med turisme. Vi er utrolige glade for at våre utstillinger har aktualitet for et stort publikum!

Hva er din visjon videre for museet?
I samarbeid med administrerende direktør for MUST, Siri Aavitsland, arbeider vi med et nytt konsept; en lansering av ideen om et mulig nytt museumsbygg som inkluderer «det åpne magasinet» – etter inspirasjon fra Museum Boijmans van Beuningen i Nederland. I Plan for visuell kunst som Stavanger kommune vedtok i juni skal dette utredes. Tanken er at private samlere kan bidra som leietakere i et slikt konsept, og slik bidra til realisering og drift. Vi har luftet ideen med samlere som er interesserte og våre politikere ser muligheter i et mer åpent og tilgjengelig museum. Det vil også være interessant for museet om man lander på en mer sentrumsnær plassering, ikke minst med tanke på å kunne være tilgjengelig for et større og mer variert publikum.