Rik opplevelse

OSLO
Nasjonalmuseet
Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2023
Står til 30.12.23

Enten den materialbaserte kunsten har vært i vinden eller ei, har Norske Kunsthåndverkere ufortrødent arrangert sin årsutstilling i snart femti år. At utstillingen fristet en bortgjemt tilværelse under teoribølgen på 1990- og 2000-tallet er kanskje ikke så rart, men selv med den store kunsthåndverkblomstringen de siste ti- femten årene, har ikke utstillingen klart å etablere seg som noen publikumsmagnet. Personlig synes jeg den er minst like interessant som Høstutstillingen, som hvert eneste år får mye mer oppmerksomhet, og trekker til seg langt flere besøkende. Det som gjør denne utstillingen mer interessant er at den favner et felt som det faktisk er overkommelig å presentere et tverrsnitt av.

Bredt spekter av uttrykk
Som alltid byr utstillingen på et bredt spekter av uttrykk, teknikker og materialer. Aldri før har juryen hatt så mange verk å velge mellom. Antall innsendte verk slo i år alle tidligere rekorder. Selv om det absolutt finnes noen overraskende svake arbeider i utvalget, er det generelle nivået i utstillingen høyt. Et verk jeg blir stående og se lenge på er Marianne Moes «Blått flimmer». Her har hun av farget og strimlet ullfilt i blåtoner skapt et mektig abstrakt verk, som gir assosiasjoner til et veldig vingespenn. Samtidig kan de kam-aktige strekene, som ullfilten er spaltet opp i, minne om et lysflimmer, slik det antydes i tittelen. Verket har en sterk grafisk kvalitet. Mesterlig har hun skapt en helhet basert på rik variasjon både i teksturer og valører, i flate-størrelser og båndtykkelse. Verket er ikke matematisk symmetrisk, men er likevel komponert harmonisk over en slags midtakse.

Undersjøisk stemning
I samme rom står noen fascinerende skulpturer i blåtoner. Verket har tittelen «Oriri ( Green)», og er skapt av Daniela Bergschneider. Det består av smale søyler med underlige vifteformede utspilninger. Jeg vet ikke om det finnes noen slike vekster på havets bunn, men det får meg til å tenke på koraller, skjell eller mineralske formasjoner. Bergschneider kombinerer tekstil og keramikk. Hun har støpt små spiler i porselen festet til det håndfargede, halvgjennomsiktige nylonstoffet. Det er virkningsfullt hvordan hun her spiller noe hardt ut mot noe mykt, noe skjørt og nærmest flyktig mot noe heftig og vitalt, der man formelig kan fornemme vekstkrefter. Disse spilene får meg til å tenke på de sprø, tynne knoklene i en fuglevinge.

Sanselig glede
Jeg liker også Rina Charlott Lindgrens skulptur inspirert av et sammenkrøllet ark. Verket heter «Foranderlig» og er skåret ut for hånd i poppeltre og malt med fiolette og lilla valører med islett av gyllenbrunt. De organiske og mineralske formene får meg til å tenke på Rudolf Steiners goethenistiske estetikk. Et verk av en helt annen karakter er Bente Sætrangs approksimativ K, 2023 (Silketrykk med indigosolfarger på sammensydd bomull, lerret og damask). Her spiller Sætrang sterke farger ut mot hverandre med autoritet og selvtillit. Hun har sydd sammen bomull og damaskstoff, og setter kvadrater opp mot rektangler, liggende former mot stående, varme valører mot kalde osv. Verket er litt gjentakende i sitt uttrykk og kunne muligens vært delt opp i flere adskilte bilder, men det har helt klart noen formkvaliteter og en frisk og dristig koloritt.

Årsutstillingen 2023 er en frodig og rik opplevelse. Selv kjenner jeg på en dyp glede, og en underlig tilfredsstillelse i møte med verkene. Jeg har sagt det før, at jeg tror det lever en sterk lengsel i tiden etter noe fysisk og sanselig, og at det er derfor kunsthåndverkets blomstring fortsetter på kunstscenen med uforminsket styrke. For vi trenger dette vakre, langsomme og kunstferdige i vår hastige, distanserte skjermbaserte virkelighet.