Kort om Kjartan Slettemarks «Nixon Visions», 1971-73

Er kunst egnet som formidler av et politiske budskap? Kan aktualiteter egentlig brukes til å si noe tidløst? Et av mine politiske favorittprosjekter er Kjartan Slettemarks Nixon Visions: En billedserie som finnes i et utall versjoner, og som han skapte over en lang tidsperiode mellom 1971 og 2000. Det hele begynte med at Slettemark gikk på den amerikanske ambassaden i Stockholm og fikk et stort fargebilde av den daværende presidenten Richard Nixon. Fra en Gevalia-reklame klippet han ut en slank kvinnehånd, som holder en kaffekopp, og limte den inn i bildet slik at det ser ut som om det er presidenten selv som holder koppen.

Med klassisk collageteknikk har han klippet og limt og endret presidentens fysiognomi. I noen versjoner har han kun gjort subtile endringer, som for eksempel å bytte ut nesen, eller vri litt på fjeset innenfor hodets oval. Andre ganger har han gått mer drastisk til verks, og brutalt dissekert ansiktet opp slik at kaleidoskopiske mønstre har oppstått. I en versjon er presidentens blikk snudd opp-ned, noe som gir ham et meget skummelt oppsyn.

Nixon Visions vekket en storm av reaksjoner på 1970-tallet. Mange av kritikerne mente bildene manglet kunstnerisk kvalitet. Det var jo bare montasjer av allerede eksisterende fotografier, og Slettemark selv hadde ikke utfoldet noen billedkunstnerisk kompetanse. Det er jeg helt uenig i: Collagene er preget av teknisk perfeksjon. Her er det ikke noe slurv, og han utfolder sin stødige formsans og en sikker komposisjonell evne. Det var kun få som så Slettemarks serie i lys pop-bølgen, der nettopp det å sy sammen aktuelle mediebilder og reklame var en velkjent strategi. Men hva er det egentlig han vil formidle?

Jeg har alltid tenkt at kaffekoppen signaliserer den hverdagslige og kanskje private Nixon. Muligens møter vi ham over frokostbordet? Men det at hånden så åpenbart ikke er hans egen bryter litt med dette inntrykket. Serien er for øvrig forstått som en kritikk av kapitalismen og av amerikaniseringen av Sverige. I 1971 var akkurat det lokale Gävle-selskapet Gevalia solgt til det store amerikanske matkonsernet General Foods. Enten blikket er endret, ansiktet er fordreid eller hele fjeset krakelerer, sår serien tvil om presidentens karakter. Vi får helt klart en følelse av at dette ikke er en mann vi bør stole på. I en versjon var også kaffekoppen fylt med blod, som en tydelig kritikk av amerikansk krigføring i Vietnam.

Et viktig spørsmål er jo om denne serien har noe å fortelle oss i dag, i en virkelighet der kun de eldre generasjoner husker Nixon og Vietnamkrigen. Selv var jeg ikke en gang født da Slettemark begynte sitt collagearbeid. Prosjektet blir selvsagt mer interessant hvis man kjenner den politiske konteksten, likevel mener jeg at bildenes klare formstyrke, og det solide collagehåndverket tar det hinsides aktualitetsverdien. Nixon Visions er med rette betraktet som et hovedverk innenfor nordisk politisk kunst. Frem til 22. oktober kan en serie på ni versjoner oppleves på Telemark Kunstmuseum i utstillingen Hvem eier morgendagen. Politisk kunst fra Tangen-samlingen og Telemark Kunstmuseum.