Høstpaletten

Mattias Härenstams skulpturarrangement inntar en prominent plass på årets høstutstilling. Til venstre skimtes Odd Nerdrums maleri Redemption mens bakveggen domineres av Kobie Nels Advice of Ancestors. Foto: Arve Rød

Lun farge rammer inn årets høstutstilling. Samtidig bærer den bud om naturens og kulturens mulige undergang.

OSLO
Statens 136. kunstutstilling
Kunstnernes Hus
Står til 15. oktober

Høstutstillingen 2023 har funnet tonen – mer bestemt fargetonen. Utstillingsvegger og sokler har fått en varm, brun-oransje glød som løfter stort og smått av kunstverk fram fra galleriveggenes hvitt og syr helheten sammen. Og se om ikke også helheten bæres av nyanser i den samme kuløren. Andelen kunstverker i varianter over gyllenbrunt, jord- og rustrødt, hudtoner og nevnte oransje er så betydelig at det neppe kan være tilfeldig som et villet, kuratorisk grep. Eller kanskje er de lune, kroppslige fargesjatteringene som dominerer årets høstutstilling så vanlig nå, blant tekstilkunstnere så vel som skulptører og malere, at det ikke var til å unngå i det innsendte søker-materialet.

Fargen er nå én ting. Den flukter gjennom overlyssalene som en høstlig skumring. Den er meningsbærende i Nina Griegs uttrykksfulle maleri Yonder #11 og Odd Nerdrums nakne skogsvandrere i Redemption. Den framstår som en speiling av natur og tradisjonell livsførsel i Åsne Kummeneje Mellems organiske, postminimalisme-inspirerte skulptur i ullstoff, omhandlende kvensk håndverkskultur (I Never Learnt My Mother Tongue) eller som en refleksjon over ditto berbisk materialtradisjon i Charlotte Nilsens Å hele nr 5, som velter ut av veggen som et skred av brent umbra.

Irene Nordlis skulptur Vessel nr 21 foran John Rausteins Når alt vi vet blir fremmed (reaktivert omriss) / terrakotta / candy. Bak Solveig Bergenes akvarell Uten tittel. Foto: Arve Rød

Undergangsstemt og melankolsk
Slik kunne man fortsette. Fra Hilde Skancke Pedersens rustne metallplater som smitter nedover hengende vevnader (Ellojuvvon eallin – Levd liv) til John Rausteins monumentale installasjon Når alt vi vet blir fremmed (reaktivert omriss) / terrakotta / candy. Til og med i utstillingens fotografier, som Fin Serck-Hansens Uten tittel (SFL) og Andrea Gjestvangs bilder av okse og mann i fjellandskap, danner den jordlige, kroppslige, undergangsstemte og melankolske paletten gjennomgangsmelodien.

Ottar Karlsens blyanttegning Have You Achieved Your True Potential (til høyre) og Fin Serck-Hansens Uten tittel (SFL) montert på oransje lettvegger. Bak Ingrid Eggen, grippel #11 (grapple grasp) og Kiyoshi Yamamoto, Not your exotic. Foto: Arve Rød

Uhellsvanger
Det er kanskje et tegn i tida og kjenningsmelodien også for verden utenfor, der uhellsvangre værrekorder og dødstall fra en ny europeisk slagmark stiger til himmels i kapp med matpriser og lånerenter.

I førsteetasjen graver videokunstner Kaia Hugin seg ned i jordsmonnet, mens Marte Aas’ It Cannot be Contained tar oss med på en mytisk-historisk-vitenskapelig filmatisk reise gjennom blodets historie. Og se om ikke oransje dukker opp nærmest som en signalfarge her også, i Liv Dysthe Sønderland og Sara Wilhelmsens film om Svanviken arbeidskoloni for romanifamilier i Møre og Romsdal. Her er grunnplanen over en standardbolig streket opp i nevnte farge over en fortelling om fordums forsøk på å stanse tilløp til nomadekultur.

Fra Høstutstillingens videorom, med glimt fra Marte Aas’ film It Cannot be Contained (foran) og Kaia Hugins Motholic Mobble part 3. Foto: Arve Rød

Gruppeutstillingens stebarn
Apropos videovisningen, alle gruppeutstillingers stebarn, er den organisert på nærmest arkaisk vis som et sirkelmonument i rommet. Fem store skjermer skinner mot oss i pentagonform, der man kan sette seg ned etter forgodtbefinnende og selv starte filmen man ønsker å se.

Med opptil flere arbeider som er bortimot timen lange, er det en utfordring å finne inviterende løsninger for visning i sammenhenger som denne. 2023-varianten oppleves sånn sett som et skritt videre fra fjorårets filtkledde «åpne kontorlandskap», så praktisk og estetisk tiltalende som det vel går an under omstendighetene, selv om denne anmelder var på nippet til å dra ut opptil flere ledninger og øretelefoner der jeg famlet meg fram i mørket.

Simon Wågsholm, Residue. Foto: Arve Rød

Mørket i den polare høstnatt
Det arkaiske element er forøvrig et trekk ved den 136. høstutstilling man legger seg på minnet. I overlyssalene dominerer Mattias Härenstams veldige skulpturarrangement Dagene er kortere nå, men jeg skal ikke la mørket ta meg. Bisarre og eventyrlige figurer er hengt opp som slakt langs et stålstativ: sjamanistiske dyreskikkelser og brente skrømt, og Silvio Berlusconi hengt opp-ned som den drepte Mussolini, med kjettinger veltende ut av øyehulene som jerntårer. Mørket tar oss, svart som en polar høstnatt.

Likeså arkaisk er spesielt inviterte Christopher Rådlunds (1970–2022) mer beskjedent framstilte eiketre like ved, mens Simon Wågsholms skulpturgruppe Residue i drivved og utbrukte tekstiler stiller opp tre fillefranser i konfrontasjon med det ankommende publikum.

Høstutstillingen betyr veteraner og debutanter side om side. Her er to av førstnevnte, i form av maleri av Lars Elling og akvareller av Vanessa Baird. Foto: Arve Rød

Favoritter i mylderet
Høstutstillingen handler ellers mest om å finne seg favoritter og overraskelser på veien gjennom mylderet. Verdt å trekke fram sånn på tampen er Ingeborg Annie Lindals kræsja Tesla-panser Is this it – framskrittets og forbrukets vrakgods – med en samleiescene risset inn i lakken, så vel som Sebastian Rustens Heap, et komplisert teppemønster satt sammen av barnåler, kvae, bær, lav og fintrevlet treverk. Rusten gir oss den livgivende og truede naturen tett på livet i estetisk intrikat og vakker form.

Ingeborg Annie Lindal, Is this it, 2022. Foto: Arve Rød

Og for ikke å snakke om Merete Joelsen Aunes fotografi Leap Into the Void (Homage to Yves Klein). Her har kunstneren sett det spektakulære i det ordinære; en kroket furu som inntil nylig sto ut i et gateløp på Frogner, og som besynderlig nok hadde samme form som den «flyvende» kunstneren Klein i sin klassiske fotomontasje med samme tittel fra 1960. Godt sett!

Furua er dessverre borte, den ble saget ned denne våren og bare stubben står igjen. Gata den står i er tilfeldigvis i undertegnedes eget nabolag, jeg kan vel nå knapt passere den enslige stubben uten å tenke på salige Klein og hans kunstneriske arv.

Kunsten forandrer kanskje ikke verden, men den kan flytte litt på hvordan vi ser den – i dette tilfellet bare en stubbe på en mur. Spiren til forandring starter like gjerne der.

    Stikkord