Kunsthistorisk gjenbruk

OSLO
Behandling
Erlend Grytbakk Wold
Galleri Golsa
Står til 2. september

Erlend Grytbakk Wold hører åpenbart til den etter hvert vide kretsen yngre kunstnere som fordyper seg i et modernistisk-inspirert formspråk. I den aktuelle utstillingen på Golsa vises 14 arbeider som med ett unntak dreier seg om akvarellfarger og broderi på lerret. Uttrykket er en nostalgisk abstraksjon i komposisjoner av vertikale og horisontale linjer og mer eller mindre geometriske, rektangulære flater og striper. Bildene er teknisk sett kollasjer eller patchwork. Et stort antall lerretsbiter i ulike størrelser og former er møysommelig sydd sammen, og deretter strukket over blindrammen. Enkelte biter er bemalt med airbrush på forhånd mens andre er påført fargen i etterkant slik at fargekomposisjonen og sammensetningen av stoffbitene overlapper. Enkelte felter har et barokt og snirklete mønster brodert inn i lerretsstoffet, noe som ved nærmere inspeksjon viser seg å være etter mønster av Wolds egen håndskrift og signatur.

Fintfølende utforskning
Resultatet er delikate, vibrerende flater og duse fargeoverganger – produktet av ulike blandingsforhold mellom de tre primærfargene rødt, blått og gult. Behandling er behagelig for øyet, passe pyntelig og oppleves umiddelbart som litt motstandsløs i estetikken. På overflaten synes utstillingens kunstneriske resonnement å stoppe i billedbyggende formalisme; i en fintfølende utforskning av ørsmå nyanser i denne flaten, noe «nymodernistenes» forgjengere for et knapt århundre siden banet veien for. Tenk Bauhaus, eller kunstnere som Sophie Taeuber eller en slags 1920-talls neoplastisisme – Mondrians og Theo van Doesburgs asymmetriske arrangementer av vertikale og horisontale former i primærfarger – i avstemte jord- og pastelltoner.

Tilsynelatende handler Wolds arbeidsdager om rekognisjoner i det nærmest uendelige landskapet av forskyvninger og nyanseforskjeller i komposisjon og koloritt. Det er slike bilder som kan løfte og fullende det mondene interiør, men Wolds interesse ligger naturligvis ikke der. Det er heller ikke slikt det så lett blir samtidskunst av, det må liksom en mer spissfindig begrunnelse til for at beholdningen ikke skal ende opp i dekoravdelingen.

Bestefarsarven
I Wolds tilfelle er det kunstneriske motivet mer personlig og biografisk enn bildene først skulle gi inntrykk av. Utgangspunktet for arbeidene på Golsa, og også flere av Wolds øvrige utstillinger de seineste åra, er ubrukte lerreter han arvet fra bestefaren, den ikke ukjente maleren Roar Wold. Med det er vi også dypt inni norsk kunsthistorie. Bestefar Roar var del av den Trondheim-baserte kunstnergruppa Gruppe 5 som i 1960-åra utmerket seg med en kontinental modernisme på midtnorsk jord. Deres virke som kunstnere og lærere ved arkitektutdanningen på det tekniske universitetet var «bygget på en visuell orden, en post-Bauhaus abstraksjon med grunnprinsipper innen konstruksjon og struktur», kan Trondheim Kunstmuseum fortelle om Wold, Håkon Bleken, Lars Tiller & co.

Slikt gir jo en både konseptuell og personlig, lett sentimental begrunnelse for arbeidet som løfter det ut over den unektelig kyndige, men også rutinemessige og nøysomt programmatiske trakteringen av visuelle og materielle elementer. Wolds bilder inviterer til betraktninger rundt flatens balansering av orden og et potensielt kaos, og hvordan dette kan være meningsbærende i seg selv. Samtidig åpner utstillingen for refleksjoner over generasjoners gang, kunstnerisk arv og estetiske trender og manifester, slik de stadig oppstår, forsvinner og gjør sin tilbakekomst.