Kunstnerisk underprestering

MOSS
Momentum – Together as to gather
Galleri F 15
Står til 8. oktober

Pressekonferansen til den tolvte Momentum-biennalen, Together as to gather, var en seanse for seg. For første gang i sin 25-årige historie er Momentum kuratert av et kollektiv av kunstnere og kuratorer, i regi av det kunstnerdrevne, oslobaserte visningsstedet Tenthaus. Foredragssalen på galleri F 15 var fylt opp til siste sete av et internasjonalt pressekorps, i tillegg til et nærmest uoversiktlig antall involverte fra arrangørsiden. Etter tur entret sistnevnte scenen, parvis og i trioer, for å introdusere det organisatoriske konseptet: såkalte «bobler» som har tatt hånd om de ulike praktiske og kunstfaglige sidene av utstillingen.

Together as to gather presenterer seg som inviterende og sympatisk åpen i sin demokratiske struktur. Boblenes mange påstander og intensjoner begynte like fullt å sveve uoversiktlig og kaotisk i det diskursive luftrommet omkring oss. Spørsmålet ble hva utstillingen egentlig handler om – utover å holde fram et ønske om å demontere ethvert overliggende, styrende prinsipp, og heller overlate til prosessenes gang å definere det kunstfaglige innholdet.

Det skal nemlig litt til å finne selvstendige, interessante kunstneriske påstander og sterke verk i mer konvensjonell, tradisjonell forstand, i all den polyfone viraken som utgjør Together as to gather.

Tidsrelevante begreper
«Polyfon» er Tenthaus’ eget begrep om ideen om «medforfatterskap» – at man «trekker inn mange temaer og kuratoriske ideer [...] som hver især klinger og bærer med seg mening». Slik setter Tenthaus tidsrelevante begreper på pressemeldingens papir, fra bærekraft og gjestfrihet til «praksisbasert forskning». Den kollektivistiske tenkningen åpenbarer seg i alt fra utstillingstittelen – som på norsk vel blir noe i retning av «sammen for å samles» – til de mange deltakerbaserte og relasjonelle kunstprosjektene spredt omkring i gallerirommene og i det billedskjønne parklandskapet som omgir F 15.

Den relasjonelle estetikkens obligatoriske kjøkken er representert ved det indonesiske kunstnerkollektivet Gudskuls nudel- og karaokebar i bakhagen. Likeledes stiller taiwanske Photobook Dummies Day med bokbutikk, og nylig Kunsthøgskolen i Oslo-utdannede Enrique Solis har finsnekret en nydelig grafikkpresse i tre som vil brukes til diverse workshops utover sommeren.

Sosialt imperativ
Det legges slik et sosialt imperativ om flerstemt fellesskap og involvering over nevnte landskap og utstilling, noe som også skal inkludere lokalmiljøer og skoler, og som er ment å blomstre og gro utover i månedene som kommer. Det ligger dermed i kortene at Momentum denne gangen krever tilstedeværelse over tid og flere besøk for å få en rettmessig opplevelse av helheten.

I en mer realistisk kalender ser man utstillingen en gang og må forholde seg til de situasjonene og nivåene av prosess man får servert der og da. Jeg er nysgjerrig på Anawana Halobas lydverk og kunstneriske «samtale» med Hannah Ryggen, uferdig da vi tok presserunden dagen før offisiell åpning, og Kate Rich’ Feral Business Training Camp, en øvelse i «the grey arts of business» som pågår denne helgen skulle jeg gjerne fått med meg.

Underpresterer
Eia var jeg der. Andre kunstnere underpresterer kanskje en smule. Germain Ngomas Forest, en dveling ved kulturlandskapet som lager en arkaisk sirkel av trestammer og steiner, blir litt poengløst og slapt i sammenhengen. Det samme inntrykket gir kollektivet Dáiddadállu og Máret Ánne Saras videobilde av situasjonen med vindkraftutbyggingen på Fosen som her mest blir en estetisert refleks av de faktiske forholdene, mens Alessandro Marchis Ingenmannsretten lager et stort veggkart over forbindelser i norsk næringsliv, privilegier og skatteparadiser som Dagens Næringslivs lørdagsmagasin nok kan utføre adskillig bedre.

Together as to gather er mer et eksperiment i vilter idémyldring og et grasrot-statement om samhold og globalt fellesskap enn det på noe punkt blir en interessant kunstutstilling. Det kollektivistiske prosjektet er tidsriktig – tenk fjorårets documenta-utstilling i Kassel som var sydd over samme lest, eller den britiske kunstprisen Turner Prize som i 2021 kunne skilte med utelukkende kunstnerkollektiver og aksjonistgrupper blant de nominerte. Man tar seg likevel i å savne et sterkere kvalitetsstempel på det kunstneriske utvalget og det nå kanskje gammeldagse i en mer hierarkisk fundert utstillingsprosess.