Livet under vann

Heinrich Nikes, pastellkritt på papir, udatert, usignert. Foto: Jens Hamran

Materielle og mentale landskaper flyter sammen til noe forunderlig i Heinrich Nikes’ dekorative bilder. Utstillingen på Galleri Dikemark er ujevn, men holder opp relevante perspektiver på forholdet kunstner-pasient.

DIKEMARK
Heinrich Nikes
Dikemark kunstarena / Galleri Dikemark
Står til 26. mars

En fisk setter øyet i deg fra en hvirvel av bølgende former og linjer. Ved siden av, enda en. Og enda en. Hva motivasjonen var for Heinrich Nikes (1887–1956) å vie seg til et slikt gåtefullt og elegant, og tidvis smått bisart studium av fiskeblikket, vites ikke.

Jeg vil tro at de færreste blant kunstinteresserte i det hele tatt vet noe om Heinrich Nikes. Om han var en hemmelighetsfull og innesluttet kunstnersjel eller betraktet kunstnervirket mest som hobby og fritidssyssel er slik sett også uklart, selv om han signerte sine arbeider og med det vel anerkjente dem som bilder for offentlig betraktning.

Fra utstillingen Heinrich Nikes. Foto: Anne Siv Falkenberg Pedersen 

Outsider
Det vi derimot vet, er at han i lengre perioder var pasient på Dikemark psykiatriske sykehus, og at han der fikk sjansen til å utøve et kunstnerskap man nå har sjansen til å ta nærmere i øyesyn. Inne på det idylliske, men nedslitte sykehusområdet sørvest for Asker sentrum, blant elegant arkitektur som stikker sine organiske jugendformer og nybarokke bygningsdetaljer fram mellom trestammene, finner du Dikemark kunstarena og Galleri Dikemark, en del av Trafo Kunsthall i Asker. Denne seinvinteren er det Nikes’ tilsvarende myke linjer i pastell og kull som er å se. Utstillingen faller vel sånn sett inn under kategorien «outsider-kunst», eller art brut. Samtidig tar utstillingen og kurator Anne Siv Falkenberg Pedersen sikte på å problematisere både begrepet og Nikes’ tilknytning til fenomenet. Trafo Kunsthall har for øvrig tidligere løftet fram problemstillingen, med utstillingen Svanene fra Lazarusdalen i 2019 som undertegnede den gang anmeldte i Dagbladet.

Outsiderkunsten er altså kunst laget av individer som av ulike grunner ikke har vært del av den etablerte kunstverdenen. Ofte, men ikke nødvendigvis, er det psykisk lidelse og klinisk institusjonalisering inne i bildet. Og ofte har kunsten som har blitt laget vært resultat like mye av terapeutisk behandling som av reell kunstvirksomhet. Og situasjonen er som regel at man får lite å vite om prosesser og beveggrunner, siden de meste av biografiske fakta er belagt av taushetsplikten.

Heinrich Nikes, fargeblyant på papir, 1925. Signert. Foto: Oddvar Paulsen

Fiskens anatomi
Om Nikes vet man videre at han var siselør og hadde arbeid hos gullsmed David Andersen. Han var altså trent i en type dekorvirksomhet som han åpenbart tok med seg til det større formatet og pastellbildene. Serien av fisker, som er den dominerende og kunstnerisk utvilsomt mest interessante delen i produksjonen som vises Galleri Dikemark, er åpenbart båret av mye av den samme ferdigheten han tilegnet seg i arbeidet med mønstre og linjeføring i detaljeringen av metalloverflater. Fiskens anatomi smelter sammen med planter og vekster i art nouveau-lignende buer, virvler og hvelvinger i dynamiske komposisjoner som gir opplevelsen av flytende, svevende bevegelser.

Fiskene framtrer her både delikate i tegningen og morsomme i uttrykket, men også tvetydige og eksentriske. Ett bilde viser to av dem i runddans, bitende hverandre i halen og med aggressive uttrykk. Sist gang jeg følte meg iakttatt av slike snodige sjødyr i kunsten må være på Anna Zacharoffs utstilling på STANDARD(OSLO) i 2018. Om det i dette tilfellet er uttrykk for kunstnerens innestengte frustrasjoner og lidelser, eller om det bare er den variasjon og mentale fordypning man uansett streber etter som kunster for å skape et uutgrunnelig billedunivers, vites følgelig ikke.

Heinrich Nikes, pastellkritt på papir, usignert, udatert. Foto: Jens Hamran

Anekdotisk
Slik får man ikke alltid å vite uansett, sjukdom eller ei. Det finnes ellers nok av insider-kunstnere som har hatt sitt å stri med, og det er ikke nødvendigvis og til enhver tid verken interessant eller relevant for kunstnerskapet i stort å henge seg så mye opp i.

Det viktige her er et tegnerisk talent – en mengde av Nikes’ varierte tegninger er vist i vitrinebokser – og et fantasilandskap som er til å glede seg over. Kvaliteten på det forelagte materialet i stort er riktignok ujevn. Et par landskaper i kull og fettstift sliter med anekdotiske detaljer – en kvinne bak plogen, et våningshus med spir – som blir mest trivialiteter. Et tungt kystlandskap med seilbåt i svart, hvitt og oker blir mest maling og ikke natur og viser at oljemaleriet ikke var der Nikes utfoldet seg best.

Det er under vann, blant sjødyrene og vannstrømmene, at materielle og mentale landskaper flyter sammen til noe forunderlig.

    Stikkord