Få våren på!

OSLO
Anna Andersson, Miriam Hansen, Danae Io, Yujin Jung, Alice Slyngstad
Åpne systemer
Unge Kunstneres Samfund
Står til 26. februar

Unge Kunstneres Samfund (UKS) er tilbake på galleriscenen med en storslegge av et utstillingsrom. Organisasjonen tok for et drøyt år siden over det gamle Søilen Teater i Keysers gate i Oslo sentrum, etter at kunstskolen Prosjektskolen hadde holdt til der i 15 år. Lokalet er en kulturhistorie i seg selv – her debuterte i sin tid Wenche Foss, her opptrådte Édith Piaf og her skal hjemmefronten ha hatt sitt største våpenlager gjemt under scenegulvet i krigsåra.

Institusjonell nostalgi
For oss som aldri var innom verken teateret eller Prosjektskolen er synet av hovedsalen – eller Søilesalen som den opprinnelig het ­– nok til å føle en smule ærefrykt, både for rommet og for innsatsen UKS’ styre og ledelse har lagt ned i flytting og finansiering. Antikt utseende, bombastiske søyler løfter en klassisistisk utsmykket takhimling høyt over hodene; å entre UKS er som å stige inn i et fornemt romersk bad. Oppussingen har latt nostalgiske rester av gamle veggdekorasjoner, setningsskader og råbetong stå; en mesanin ringer inn salen med mindre utstillingsrom i overkant.

Som forhenværende UKS-er blir man jo selv rent nostalgisk. Den ambisiøse flyttingen fra «den gule hytta» i Rådhusgata, der Billedkunstnerne i Oslo (BO) nå holder til under lave tak, til en fabrikkhall i Lakkegata tidlig på 2000-tallet rinner meg i hu. Den postindustrielle innrammingen den gangen varslet nye tider, og passet godt til en kunst med institusjonskritiske og diskursive ambisjoner på en større scene. Samtidig mener jeg også å huske at det ble uttrykt en viss reservasjon til at lokalene kunne oppleves som for store og dominerende for kunstnere som fremdeles befant seg i karrierens startfase.

Vitnesbyrd om det usigelige
Å knytte den arkaiske estetikken i Søilesalen til noen tidsånd blir kanskje tvungent, annet enn at blandingen av white cube og gammelt teater ikke på noen måte står i motsetning til en kunst som tidvis har vist seg mer eventyrlig og surrealistisk. Åpningsutstillingen, titulert Åpne systemer, viser seg i alle fall utfordringen verdig. Den framstår nærmest som en miniatyrversjon av noe vi kunne sett på Astrup Fearnley Museet eller en hvilken som helst internasjonal biennale anno 2020-tallet. I positiv forstand altså – UKS viser her sine unge muskler.

Mellom søylene er det 200 kvadratmeter store gulvet viet to verk. Anna Anderssons Untitled (Forsythia Buds) beskrives i pressematerialet ganske kort som «stillferdig kraftfulle, monolittiske skulpturer som er resultatet av intuitive samtaler med skulpturelt materiale» [red. se bildet øverst her].Treplater er skåret til abstrakte, geometriske former og lagt ut over gulvet. Disse er i sin tur formet som røslige tredimensjonale former som troner som tause vesener og vitnesbyrd om det usagte og usigelige i kunstneriske prosesser.

Betrakter og betraktet
Forsythia er for øvrig en plante også kjent som Gullbusk, hvis knopper («buds») lyser opp i gyllen fargeprakt som en velkomsthilsen til våren, så det legger også noe til de institusjonelle omgivelsene og UKS’ «nye vår». Det botaniske element forfølges ellers i Miriam Hansens spa-skulptur i det tilliggende «verkstedet», et trangt rom dominert av langt mer prosaiske ventilasjonsrør. Flislagte hvilebenker og sitteanordninger er anlagt under tørkete og levende Engletrompeter, en vekst tidligere tider kalte Djevletrompet, forbundet med natteskrekk og forgiftning. Hansens spa-verksted knytter tvetydige forbindelser mellom planter og mennesker, der søvnen er både fluktmanøver og restitusjon.

Alice Slyngstad, "Soothing Pants", 2022. Foto: Arve Rød

Tilbake i hovedrommet strekker Alice Slyngstads teknologiske skulptur Soothing Pants seg høyt til værs [red. se bildet over]. Det framstår som et realt «biennaleverk» – teknologisk avansert og tematisk tidsriktig, og overveldende i sin estetiske kompleksitet. Et slags forheng av store glassplater er montert i trekkspillformasjon som vekselvis gjøres transparent og ugjennomsiktig – litt som Anders Tomrens installasjon på Veneziabiennalen i 2001. Effekten er forbløffende og gjør at man selv blir vekselvis betrakter og betraktet. Tekststrofer fra ulike chattingplattformer projiseres over glassplatene og sendes over oss gjennom høyttalere. Verket synliggjør og bevisstgjør hvordan man som deltaker i de digitale kommunikasjonskanalene er både beskyttet og eksponert av en teknologi vi bare delvis aner dybden i.

Teatrale ekko
På mesaninen har henholdsvis Danae Io og Yujin Jung tatt plass med bredspektret video og kryptiske arkivopptegnelser. Io dveler ved tilhørighet, historieskriving og mytologi knyttet til den greske byen Thebes – for så vidt også passende med tanke på omgivelsene – mens Jungs dobbelprojiserte videoinstallasjon vever sammen fabrikkarbeid, minner og mytedannelser i koreansk sammenheng. Verkene gir teatrale ekko i omgivelsene. Etterklangen tar vi med oss som løfter om et UKS som et fortsatt skapende og levende rom for våre egne drømmer, kamper og mytedannelser.