Kald kropp

Nitja senter for samtidskunst. Tiril Hasselknippe: Play, 2022 © Tiril Hasselknippe / BONO 2022. Foto: Arve Rød

Til tross for sitt inviterende og smått eventyrlige ytre, oppleves Tiril Hasselknippes rominstallasjon Play som utilnærmelig, hemmelighetsfull og innadvendt.

LILLESTRØM
Tiril Hasselknippe
Play
Nitja senter for samtidskunst
Står til 23. desember

Det blåser en scenografisk vind over kunsthøsten. Det er et kanskje litt generaliserende utsagn. Men, opptil flere utstillinger de siste ukene har bydd på mørklagte rom, lyd- og lyseffekter, scenerøyk og generell teaterstemning. Fra Apichaya Wanthiangs blinkende lysrigger og stemmekollasjer over et organisk formet landskap på Munchmuseet til Laure Prouvosts spektakulære himmel- og helvetevisjoner på Nasjonalmuseet. Og nå også i Tiril Hasselknippes skulpturelle rominstallasjon Play på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm, blir vi overveldet og overmannet av rekvisitter og audiovisuelle effekter.

Ikke at disse tre utstillingene i det øvrige har så mye overlappende innhold. Hasselknippes estetiske grep på Nitja består av en rekke organisk formete lysportaler som bukter seg gjennom utstillingssalen. Slanke og bøyde lysslanger henger fra taket i varierende høyder slik at de danner en slags søyleganger gjennom rommet. Lysslangene er støpt inn i epoksy og glassfiber, der Hasselknippes gjenkjennelige og røffe håndverk lar rester av plaststøp og fibertråder tilsynelatende stikke ut av formene. Lyset veksler mellom blått og kjølig turkisgrønt, og skimrer vinterkaldt i den svale tåka som nesten umerkelig brer seg fra en røykmaskin, kamuflert som sittebenk, langs den ene langveggen. Fra oven kommer abstrakte og vislende lydkulisser ­– lydopptak fra en såkalt vanntelefon som understreker og styrker den tvetydige, både meditative og konfronterende atmosfæren i rommet.

Nitja senter for samtidskunst. Tiril Hasselknippe: Play, 2022 © Tiril Hasselknippe / BONO 2022. Foto: Arve Rød

Lek med avstand
Tittelen, Play, inviterer naturlig nok til å tolke oppsettet som en lekeplass, og buene som apparater for bevegelse og interaksjon. Tekstplakaten ved inngangen forteller oss at så også er tilfelle ­– verket legger til rette for utfoldelse der barn «uansett funksjonshindringer» kan få muligheten til å henge med.

Utover det er det ikke så lett å se for seg annen lek her enn litt kontrollert og småekstatisk løping eller krabbing mellom og under de lysende formene. Play framstår som et magisk vinterlandskap som best bør betraktes, eventuelt interageres med, på armlengdes avstand, all den tid det tross alt er skjøre materialer og fininnstilt montering det er snakk om her. Til tross for sitt i utgangspunktet inviterende og smått eventyrlige ytre, oppleves Hasselknippes verden her som utilnærmelig, hemmelighetsfull og innadvendt.

Nitja senter for samtidskunst. Tiril Hasselknippe: Play, 2022 © Tiril Hasselknippe / BONO 2022. Foto: Arve Rød

Nervebaner og infrastruktur
Det er ikke nødvendigvis negativt, all den tid det bidrar til å «by-passe» leke-elementet, og åpne for en mer «voksen» grubling og innlevelse som bringer oss litt dypere under overflaten på Hasselknippes kulisser. Ifølge presseteksten bærer Play et dystrere budskap der nede. Verket gis en eksplisitt forbindelse til kunstnerens egen sykdomshistorie og erfaring med fysisk lidelse. De buktende og rufsete formene blir slik like mye antydninger om nervetråder og smertebaner; noe livshemmende like mye som leken livsutfoldelse.

Materielt og estetisk dveler Play videre på Hasselknippes tidligere skulpturelle arbeid med infrastruktur, nettverk og forbindelser som basis for sivilisasjon og samfunnsbygging, det være seg vegnett eller akvedukter og kloakksystemer. Play spiller seg ut med en teatral og invaderende estetikk som lett kan forkludre en skjør balanse mellom en opplevelse av nærheten til stoff og materialer og forståelsen av de mer episke elementene som danner underlaget for Hasselknippes prosjekt i stort. Samtidig åpner de lysende trådene til en lesning av nervetråder, kroppenes funksjonalitet og helbredelsen av – og aksepten for – sykdom som del av den samme basisen for samfunn og fellesskap, som de ytre strukturene som holder oss sammen. Og det er vel en innsikt verdt å ta med seg videre, ut i den blå vinteren utenfor.

    Stikkord