Intervju med Nicolai Strøm-Olsen, kunsthistoriker, gründer, forfatter og en av årets foredragsholdere på Kunstweekend. Kunstweekend organiseres for niende gang – Nicolai Strøm-Olsen om Gude, gründerskap og migrasjon som kulturgenerator
Nicolai Strøm-Olsen. Foto: Andreas Reutz
Kunstweekend, arrangementet som ligger i skjæringspunkt mellom kunst og entreprenørskap, er med årene blitt en forventet foreteelse på kunst-Norges høstprogram.
Istedet for å plassere dette arrangementet i hovedstaden, har det funnet sted i fjellheimen, nærmere bestemt på Geilo. Her ønsker initiativtaker Inger Anne Vik og kunsthistoriker, forfatter og gründer Nicolai Strøm-Olsen «å skape et ‘Norsk Davos’ for kunstsektoren, med stor grad av profesjonalitet, som forsterker relasjoner mellom sentrale kulturaktører og innovasjonsøkosystemet.» Det står ikke på ambisjonene. I månedsskifte oktober/november organiseres Kunstweekend på Geilo for niende gang.
Kunstfeltet har alltid hatt et halvnevrotisk forhold til feltene som omkranser det. Som var denne idéhistoriske gullkalven om autonomi til enhver tid truet av krefter utenfra, det være seg kapitalen, politikken eller teknologien – AI-industriens språkmodeller og billedmatriser er et åpenbart eksempel. Kunstweekend har jobbet mot å utvide denne samtalen, å trekke kunsten inn i innovasjonsfeltets dynamiske tryllekrets. Et sted hvor kunst, teknologi og næringsliv kan stimulere hverandre gjensidig. Et av målene ligger i å «bidra til at den visuelle kunsten blir en driver innen teknologisk og forretningsmessig innovasjon på lik linje med gaming og musikkindustrien.» Her i skjæringsfeltet mellom innovasjon og kultur samles man for foredrag, nettverksbygging og kunnskapsutveksling – men, interessant nok, alltid med kunsthistorien som en faglig overbygning.
Temaet for årets evenement er «Migrasjon», for kunstfeltet en kanskje noe uvanlig term, men i mindre grad i innovasjonsdiskursen. Kunstavisen har snakket med Nicolai Strøm-Olsen om veien til årets program og veien til Kunstweekend-formatet.
Fortell om din befatning med Kunstweekend på Vestlia – hvordan begynte dette prosjektet og hva var bakgrunnen for det?
Prosjektet startet da jeg og Inger Anne Vik møttes på en nyttårssamling i Tysk-Norsk Handelskammer i 2016. Inger Anne hadde lyst til å arrangere en «kunstkonferanse» på Geilo, og jeg så på den tiden dette som en god måte å skape nye inntekter for KUNSTforum.
Fra starten av bestemte vi oss for å fokusere på historisk kunst og kunsthistorie. Vi mente det fantes mange arrangementer som befattet seg med samtidskunst, og følte at vi ikke hadde like mye originalt å bidra med på det feltet.
Vi hadde to hovedmål. Det ene: å nå et betalingsvillig, kunstinteressert publikum og dermed bidra til at kunsthistorien ble formidlet på en publikumsvennlig måte. Det andre: å bygge bransjen ved å koble kunstfeltet tettere opp mot publikum.
Kunstweekend har fra første stund vært en intim konferanse der alle snakker med alle. Man spiser middager og lunsj sammen, noe som fører til at folk ender opp med å snakke med mennesker de ikke nødvendigvis kjenner fra før. Vi vet at dette har ført til nye samarbeid og gode relasjoner som ikke ville ha oppstått uten Kunstweekend.
I utgangspunktet var vi opptatt av kunsthistorie, internasjonalisering og reiseliv. Vi hadde foredrag om hvordan norske historiske kunstnere ble internasjonalisert, og kunstnere vi fokuserte på var blant andre Balke, Astrup, Sohlberg og selvsagt Munch. For å bidra til internasjonalisering inviterte vi alltid foredragsholdere fra internasjonale kunstinstitusjoner.
Hvordan har Kunstweekend-formatet endret seg fra oppstart og til nå?
Den store endringen skjedde i 2024. Da bestemte vi oss for å aktivt bidra til å endre bransjen ved å sette fokus på innovasjon – et tema som også går igjen i år. Dette er en sammenføring av mine interesser: startups og kunst.
Analysen vår var at kunstbransjen er preget av relativt lite forretningsmessig innovasjon. Vi er sene med å ta i bruk ny teknologi. Strukturen som fantes i 1914 – med museer, gallerier, kunstnerdrevne gallerier, internasjonale utstillinger og biennaler – står seg i stor grad ennå. En nykommer er kanskje kunstmesser, som er et forsøk fra gallerienes side på å nå et større publikum og øke prisene.
Sammenlignet med hvor mye verden har forandret seg på samme tid, er dette påfallende. Konsekvensen er at produktiviteten i bransjen faller, og inntektene blir lavere. Dette fører til at bransjen trenger stadig mer statlig støtte, samtidig som prisene stiger. Hvis vi ser på musikkbransjen og den nye bransjen for videospill, omfavner de ny teknologi og nye forretningsmodeller. Dette fører til økt omsetning, flere jobber i bransjene, og det blir lettere og billigere å konsumere verk fra disse sjangrene. Resultatet er at folks kulturkonsum flytter seg – fra visuell kunst til design, musikk, film og videospill.
Et annet resultat er at kunsthistorikere sjelden besitter kunnskap om forretningsutvikling og innovasjon, noe som ofte gjør at de stiller svakere i kampen om å overta ledelsen av kunstinstitusjoner. I den grad bransjen prøver å drive innovasjon, skjer det i stor grad i siloer, noe som gjør reell innovasjon vanskelig.
Historisk sett var det ikke slik. Mellom 1850 og 1914 var visuell kunst den mest innovative kulturbransjen. Det betydde at det var mye lettere å konsumere kunst i 1910 enn å konsumere musikk. Siden den gang er alt snudd på hodet.
Nå har vi fremdeles fokus på historisk kunst og inviterer foredragsholdere fra inn- og utland, men vi har også startups som arbeider med kunst på scenen. Målet er å bidra til at det blir lettere for kunstbransjen å innovere. Denne orienteringen kommer vi til å fortsette med.
Kan du si litt om din faglige reise fra kunsthistoriker til entreprenør- og oppstartsentusiast? Hva førte deg fra KUNSTforum og Hans Gude til Berlin og StartUp-scenen?
Dette henger sammen. Jeg startet KUNSTforum i 2009 sammen med André Gali og Tore Næss. Det var et startup-foretak – lenge før det eksisterte en startup-scene i Norge. I den prosessen gjorde vi mange feil. Noen av disse klarte jeg å unngå da vi startet Frekk Forlag i 2010.
Da jeg jobbet med Hans Gude, og noe jeg skriver om i boken, oppdaget jeg hvor opptatt kunstnere var av å nå nye markeder og bygge institusjoner. De eksperimenterte vilt med forretningsmodeller. Hele konseptet Tableau Vivant (som blant annet Brudeferden i Hardanger ble oppført som) var et forsøk på å la folk som ikke kjøpte kunst, kunne oppleve original kunst på scenen. Hans Gude selv var svært opptatt av å innovere kunstakademiene. Paradokset er at den innovasjonen – innen formidlingsteknikk og institusjonsdrift – som kunstnere fra 1850 til 1900 bidro med, fremdeles er rådende i vårt felt.
Erfaringen fra begge selskapene, og arbeidet med Hans Gude, gjorde meg mer og mer interessert i startups. Dette bidro til at jeg skrev boken Konkurransekraft i 2016. Jeg flyttet til Berlin fordi jeg ville bygge et selskap som kunne arbeide i hele Europa (Startup Migrants), og jeg trodde det var lettere å gjøre fra Berlin.
Årets tema for Kunstweekend på Vestlia er «migrasjon» – kanskje et litt uvanlig eller utypisk tema på et arrangement av denne typen. Fortell litt om utgangspunktet for og tanken bak dette?
Tema for i år er migrasjon og innovasjon. Jeg mener kulturlivet er veldig sterkt preget av migrasjon til Tyskland og Frankrike. Vi hadde ikke hatt norsk kunsthistorie uten migrasjon - men vi problematiserer det i liten grad.
Hvordan vil du si at årets program reflekterer og synliggjør denne inngangen?
Det er tydeligst i Abdullah Zeyn Hassan, en migrant fra Egypt til Tyskland, som er grunnlegger av startupen Museuful. Denne bedriften hjelper museer i Tyskland med å implementere KI i formidlingen av kunst. Dette er akkurat den typen innovasjon vi trenger – en tjeneste som kan brukes av alle, ikke bare museer.
Videre foreleser både Frode Skag Storheim og Vibeke Waallann Hansen om hvordan henholdsvis Hans Dahls og Christian Krohgs (to erkefiender) kunstnerskap ble formet av migrasjonserfaringen til Tyskland, og for Krohg også Frankrike. Fra litt utenfor kunstfeltet snakker Christian Grøvlen om hvordan den klassiske musikken i Bergen er et resultat av migrasjon til Tyskland og USA.
Beskrivelsen av temaet legger vekt på utvandringen til Amerika som et bilde på den spredningen av ideer, nye begynnelser og ny kreativitet som forflytning på ulike måter representerer. Hvordan vil du si at migrasjon konkret har preget og preger kunstfeltet i dag?
Kunstnere flytter på seg – det finnes store norske kunstnerkolonier i Berlin og New York. Men kunstinstitusjonene, som definerer kunsthistorien, forblir nasjonale. Det er noen unntak, som Fotografiska.
Dette fører til at kunstnere ofte får mange impulser, men også til at det er ganske store «transaksjonskostnader» for kunstnere som flytter, siden de må jobbe seg inn i nye nasjonale kontekster. Det er også en fare for at kunstnere faller mellom alle stoler – altså at de verken oppfattes som norske eller amerikanske. En kunstner som virkelig falt i den fellen, var Ludwig Munthe, som hverken er norsk eller tysk. Jeg tror mange av dagens samtidskunstnere står i fare for å havne i den samme fellen.
Har for eksempel StartUp Migrants jobbet inn mot kunst og kulturfeltet i deres arbeid? Hvordan ser kulturentreprenør-scenen i dag ut fra Berlin?
Startup Migrants har stadig deltakere på våre arrangementer som ønsker å gjøre ting innen kultur. For øyeblikket er det vel startups som arbeider med arkitektur og tjenester for forlagsbransjen som gjør det best. Vi gjorde også en pilot for kulturentreprenører med Kulturrådet i 2021, som var meget vellykket. Dessverre har vi ikke alltid kapasitet til å jobbe med det vi vil.
Kulturentreprenørskap er imidlertid et felt vi virkelig har lyst til å jobbe mer med – både for å hjelpe kunstnere og kunsthistorikere med å bygge bærekraftige forretningsmodeller, og for å trene opp bransjen i å tenke mer strategisk på forretningsmessig innovasjon. Det er et paradoks at Europa har en utrolig rik kulturarv, men at «kulturentreprenører» i snitt tjener 40 % av hva grunnleggere innen andre sektorer gjør. Dette er et felt hvor vi tror det er relativt enkelt å oppnå stor produktivitetsvekst.
Hvis vi ser på visuell kunst fra Berlin, må vi dessverre innrømme at det mest spennende på dette feltet for øyeblikket skjer i Storbritannia. Den tyske kunstscenen lider av mange av de samme utfordringene som den norske.
Hvordan kan migrant-tematikken og migrasjon bidra til å utvikle kunstfeltet og ta det i nye, produktive retninger?
I norsk kulturliv snakker vi om inkludering og demokratisk legitimitet når vi snakker om migrasjon. Vi jobber altså med migrasjon for å opprettholde status quo. Skal man få innovasjon, må man tenke at migrantene kommer til å forandre institusjonene fundamentalt. I Tyskland har 60 % av alle unicorns (startups verdsatt til mer enn 1 milliard dollar) minst en migrant i grunderteamet. Fokuset er ikke inkludering og demokrati, men hvordan vi kan sørge for at høyt utdannede migranter ikke flytter til USA, og at deres innovasjon kommer inn i bransjen så raskt som mulig.
Hva er ambisjonene for Kunstweekend på lang sikt? Har det funnet sitt format eller ønsker man å utvikle konseptet videre?
Vi ønsker å utvikle Kunstweekend til å bli en sterkere aktør for endring i kunstfeltet og bruke kunnskapen om startups og innovasjon i feltet. Deretter planlegger vi å starte en «Kunstweekend» i Tyskland våren 2027, slik at vi kan bli en aktør som arbeider på tvers av landegrensene.
