Feil fiende

I kronikken «Hunger games for kunstnere», publisert i Klassekampen (30.01.2026), beskriver Marianne Heier det økende antallet sponsorbaserte konkurranseutstillinger i norsk billedkunst det siste tiåret som et «Hunger games for kunstnere». Nevnte eksempler på slike konkurranseutstillinger er Lorck Schives kunstpris, Sparebankstiftelsen DNBs kunstpris, Sandefjord Kunstforenings kunstpris og Eckbos Legats kunstpris [Red. Eckbos Legat kunstnerstipend / Eckbos Legat stipendutstilling]. Det mer enn antydes at sponsorbaserte konkurranser undergraver solidariteten og gjør kunstneres utsatthet til underholdning. Metaforen er slående, men misvisende. Den bidrar i liten grad til en presis analyse av kunstfeltets økonomiske og institusjonelle virkelighet. The Hunger Games er en interessant, dystopisk voldsfantasi, ikke en treffende analogi til kunstpriser.

Konkurranse er for øvrig ikke et nytt element i billedkunsten. Kunstnere opererer allerede innenfor strukturer preget av utvelgelse: stipender, innkjøpsordninger, juryerte utstillinger, prosjektmidler og kuratoriske invitasjoner. Ressursene er begrensede, og prioritering er et grunnvilkår. Dette er ikke et resultat av private aktørers inntreden, men en konsekvens av et felt der etterspørselen etter støtte overstiger tilgjengelige midler.

Heier fremstiller sponsorater som privat velgjørenhet som fordrer takknemlighet og gir giveren symbolsk makt. Det er riktig at all finansiering innebærer relasjoner og rammer, men det følger ikke av dette at private bidrag er prinsipielt problematiske. Tvert imot utgjør mange kunstpriser et supplement til eksisterende ordninger, og bidrar til produksjon, synlighet og oppmerksomhet i et økonomisk presset kunstliv.

Det er legitimt å diskutere premissene for konkurranseutstillinger: produksjonsbudsjett, belastning for de nominerte, forventninger og institusjonell gevinst. Men å redusere kunstpriser til et format som først og fremst produserer tap, er en retorisk overdrivelse. Kunstpriser fungerer også som anerkjennelsesformer, som møteplasser og som en offentlig markering av kunstnerisk kvalitet.

Kunstnere er en utsatt yrkesgruppe, men usikkerhet og seleksjon er ikke unike vilkår i kunstfeltet. Mange sektorer preges av hard konkurranse om knappe ressurser. Spørsmålet bør derfor ikke være om utvelgelse i seg selv er moralsk suspekt, men hvordan kunstfeltet kan sikres et bredere og mer bærekraftig finansieringsgrunnlag.

Man kan kritisere konkurranseformatet uten å demonisere hele prinsippet om privat støtte. Når kunstlivet trenger kapital, oppmerksomhet og investeringer, er det vanskelig å se klokskapen i å avvise dem som faktisk ønsker å bidra. Kunstfeltet har nok utfordringer – og meningsytrere bør kanskje velge sine fiender med større grad av presisjon enn hva som er tilfellet i kronikken det her vises til.

Det gjøres oppmerksom på at Mona Gjessing sitter i juryen i Eckbos Legat stipendutstilling.