Staten må ta større ansvar for kunstmuseene

Siden det i slutten av januar i år ble klart at KODE, et av Nordens største museer for kunst, kunsthåndverk, design og musikk i Bergen, nok en gang ikke fikk budsjettet til å strekke til, er det å anta at bevilgningene fra staten rett og slett er for små. Øivind Storm Bjerke var inne på tanken i sin drøfting av konsekvensene av den store museumssammen-slåingen i 2009 i Kunstavisen i forrige uke. Det er nærliggende å tenke at bevilgningene ikke holder, ettersom det ikke er første gang KODE går med underskudd. I stedet for å legge all skyld på KODEs direktør og styre og å kreve deres avgang, ville det ikke ha vært bedre umiddelbart – i samlet tropp – å oppfordre staten til å ta et større økonomisk ansvar? Først som sist. Deretter kunne man selvsagt undersøkt nærmere om direktør og styre kunne ha utført arbeidet på en mer kostnadseffektiv måte. Hvem vet hva det endelige utfallet av en slik undersøkelse ville ha blitt? Et annet spørsmål er hvorfor staten ikke selv denne gangen umiddelbart – og ved et hastevedtak – åpnet lommeboken og tilførte KODE de ekstra 16 millioner kronene som de manglet, slik at de omdiskuterte innsparingstiltakene kunne ha vært unngått. Det er lov til å utvise skjønn og demonstrere handlekraft også i Kulturdepartementet.

Kunstmuseum og nasjon hører sammen
På sikt er det Bergen by, fylket og staten som i lag må tenke nytt rundt driften og finansieringen av gigantmuseet KODE, men kanskje er det først og fremst statens ansvar å ta en betydelig større del av regningen enn den gjør i dag. Og ikke bare for KODE i Bergen, men overfor samtlige vesentlige norske kunstmuseer. Dersom det slås fast at kunstmuseum og nasjon uløselig henger sammen, slik Dag Solhjell og Jon Øyen hevder i boken Det norske kunstfeltet (Universitetsforlaget, 2012), lar museene seg definere som en del av en nasjonal infrastruktur – med alt det innebærer. Solhjell og Øyen skriver på side 151 at «kunstmuseene bygger identiteter for nasjoner, regioner og kulturer fordi deres samlinger og utstillinger på lett forståelig måte symboliserer og representerer det samfunn de virker i og for.»

Styrking av budsjettene
Det er for øvrig i alles interesse – ikke minst kunstnernes – at innkjøpsbudsjettene styrkes ved landets kunstmuseer, både de regionale og de nasjonale. Ikke bare for kunstnernes del, men også for kulturarvens del. Kunstmuseene burde ha råd til å vise og kjøpe inn de beste verkene til egne samlinger.

Det er likedan i alles interesse at kunstmuseene får økte utstillingsbudsjetter, slik at det kan produseres enda flere utstillinger av høy kvalitet, av både nasjonale og internasjonale kunstnere. Ved bruk av interne kuratorer eller eksterne.

Relevante rådgivere i Kulturdepartementet burde også, før de uttaler seg under budsjettkonferansen rundt situasjonen ved norske kunstmuseer, ta en reality check og oppjustere vedlikeholds- og driftsbudsjettene. Å holde seg med solide og veldrevne kunstmuseer i et rikt land som vårt, burde være en selvfølge.

Betydningen av de private samarbeidene
At det ligger nedfelt i dagens museumspolitikk, som har begrensede budsjetter, at kunstmuseene er nødt til å samarbeide med private aktører om innlån og deponeringer i kunstmuseene, er en annen ting. Dagens ordning, som springer ut av en lengre og vellykket tradisjon i norsk sammenheng, har med de skyhøye prisene i kunstmarkedet å gjøre. Ordningen støttes opp under – gitt at visse betingelser overholdes – både av den nåværende og forrige regjeringen. Vi kommer i dag ikke utenom det André Støylen og Anders Bjørnsen fra Sparebankstiftelsen DNB skrev i kronikken Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere: «Den mest attraktive internasjonale kunsten vil det uansett ikke være rom for å kjøpe innenfor et realistisk offentlig budsjett». (Aftenposten 01.07. 2019)

Vis vilje til å støtte kunsten
Hva som er et realistisk budsjett for norske kunstmuseer generelt, er ikke gitt en gang for alle. I første kvartal av 2024 peker imidlertid mye i retning av at et rausere budsjett er høyst nødvendig.