Samisk kunst og design i Nasjonalmuseets samling

Saken er oppdatert 8. februar 14.45
Kunstavisen ble med på omvisning i den samiske samlingen på Nasjonalmuseet, på samefolkets dag, 6. februar. 

Det første verket som møter oss på Nasjonalmuseet er Máret Ánne Saras Pile o’Sapmi (2017). De 400 reinskallene danner mønsterreferanser til det samiske flagget, og hvert eneste dyr har et kulehull i panna. Det nå ganske så kjente verket ble til da kunstnerens bror ble rammet av statens vedtak om tvangsslakt av rein i Vest-Finnmark. 

Joar Nangos A House for all Cosmologies var en del av åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst i 2022, og ble kjøpt inn av museet samme år. Det arkitektoniske kunstverket er inspirert av den samiske torvgammen, darfegoahti. Verket er plassert på museets takterrasse og man må, ifølge samlingskurator Bente Aas Solbakken, fyre bål for å holdet det vedlike. «Den vedlikeholdes gjennom bruk. Om vi bare lar den stå gjennom den fuktige Oslo-vinteren dør den,» forteller hun, og fortsetter: «A House for all Cosmologies er et hus på et hus, det griper inn i museumsarkitekturen som en slags forstyrrelse, en tankevekkende og tydelig tilstedeværelse.» 

En yngre kunstner i klesdesignavdelingen er Ramona Salo Myrseth, antrekket er fra kleskollesjonen Den samiske halvtimen (2018), og er inspirert av Sáivu, en magisk verden i samisk mytologi – et slags er paradis etter døden. Myrseth er en del av en voksende internasjonal bølge av unge kunstnere og designere som formidler urfolksverdier – der naturen er i samspill med mennesket. «Kan jeg brenne denne bjørkestokken, kan jeg skyte dette dyret?» sier omviseren. Den nålevende kunsthåndverkeren Aslaug Magdalena Juliussen er representert med verket BeinpipeKule (2014). Juliussen bruker tilgjengelige materialer som reinsdyrbein i sine verk, slik samiske kvinner plukket opp hornene etter reinsdyrjakten for å lage redskaper, eller kunst. Iver Jåks’ Offerstøtte II (1996) kollapser om man fjerner en av verkets deler – man skal støtte hverandre, bygge opp hverandre. Jåks’ verk tematiserer også den forsøksvise tvangskristningen av samer på 1700-tallet, symbolisert av et kors stilt opp ned.  

Sammen med John Savio er Jåks ifølge kunsthistoriker Monica Grini to av kunstnerne museet har satset på. I sin kritiske artikkel Så fjernt det nære: Nasjonalmuseet og samisk kunst (2019), skriver Grini: «de synes å være innsamlet mer konsekvent, med innkjøp over flere perioder, selv om også disse er kommet inn i samlingen via ulike avdelinger og innkjøpsordninger.» 

Hans Ragnar Mathisens egg-formede kart, titulert Rátkin IV (1983), ble overført fra Riksgalleriet i 1988. I 2018 ble Kart over Sábmi og stedsnavn i Troms/Sámi namat Tråm’sa guovllos (1974) lagt til i samlingen og kan nå sees på museet. Mathisens kunstneriske kart over Sápmi viser land uten grenser, med samiske stedsnavn, hentet frem fra hukommelsen etter at de ble fjernet fra norske, svenske og russiske kart fra 1600-tallet. En deltager på omvisningen skyter inn: «Det har blitt gjort mange misvisende oversettelser av stedsnavn fra samisk til norsk.» Hvorfor bytte navn på et fjell formet som en nese, som på samisk heter Langnes? 

Samisk kunst er aktuell som aldri før, og Kunstavisen anbefaler et nærmere studie av Nasjonalmuseets samling.