Intervju med Ruben Steinum, direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA) – Sápmi og de nordiske landene burde slå seg sammen til én nasjon

Direktør for Office for Contemporary Art Norway, Ruben Steinum. Foto: Marthe Thu

Direktør for OCA, Ruben Steinum, er svært global i sine mål om samarbeid og organisering. Det halvt fleipete forslaget om å slå sammen Sápmi og Norden handler primært om at det ville løst utfordringen rundt utvelgelsen av kunstprosjekter til den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen. 

I presentasjonen av ny direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA) i 2022, vektla styreleder Trude Gomnæs Ugelstad at Ruben Steinum har vist seg å være en fremtredende og engasjert leder på vegne av det norske billedkunstfeltet og at hans engasjement og ambisjoner er av stor betydning for videreføringen av OCAs hovedmål – som er å fremme norsk kunst i utlandet.

Videre uttalte Ugelstad at Steinum vil lede arbeidet med å sikre en ny strategi og implementeringen av denne med et kompetent team. Etter et år i den prestisjetunge jobben er det på tide å undersøke hvordan det går.

Hvilke oppgaver er OCAs viktigste?
– Vår primæroppgave er å styrke og profesjonalisere kontakten og aktivitetene for norske kunstnere – og det norske kunstfeltet – globalt.

Har dere et tall på hvor mange kunstnere dere ønsker å få ut hvert år?
– Alle som har vilje og ønske om å delta internasjonalt. Global deltakelse bør inngå som en naturlig del av de fleste kunstneres aktiviteter. Men vi har ikke tallfestet noe mål for dette per nå. Dette er det hovedsakelig to grunner til. Den ene er at kunstfeltet, sånn jeg kjenner det, opererer etter ganske lange linjer. Jeg tenker på begrepet «utsatt verdi», som for kunstfeltet handler om at potensiell økonomisk og samfunnsmessig verdi først kommer senere. Det er ikke sikkert at det kommer noe konkret ut av det første utenlandsoppholdet eller utenlandsutstillingen til en kunstner, ringvirkningene kan komme mange år etter. Det er uhensiktsmessig å målstyre på for kort tidshorisont. Det andre er at man i mange andre felt gjerne snakker om markeder der man skal tjene penger, men i kunstfeltet opererer vi i et opp-ned marked. Hvis du har stor økonomisk suksess, har du ikke nødvendigvis så mange kjøpere. Samtidig kan prosjektet holde høy kvalitet uten at det gir seg til utrykk som markeds eller publikumstall Vi vurderer det slik at en kunstners aktivitet er positivt i seg selv. Uavhengig av om det er en liten utstilling på et kunstnerdrevet visningssted eller en større utstilling på et museum. I stedet for flere måltall, ønsker jeg å bidra til at både kunstnere og kuratorer som har internasjonal aktivitet skal ta større kunstnerisk risiko og være mer ambisiøse.  

Finnes det en overordnet definisjon av institusjonen OCA?
– Ja, det handler, som sagt, om å fremme kunsten globalt. Men hvordan man når det er stadig i bevegelse. Det er en institusjon som ikke er ferdig formet en gang for alle, men som er i stadig utvikling. Jeg søker ikke etter institusjonens endelige stoppested. Det finnes ikke et OCA for evigheten.

Vil du karakterisere OCA som en institusjon i en vedvarende oppstartsfase?
– Vel, hvis man sier evig oppstart, høres det kanskje ut som om det ikke har vært noe der fra før. Det blir feil, for utgangspunktet mitt da jeg tok over jobben, var at OCA er en suksess, og at vi har hatt internasjonal aktivitet mye lengre enn det.

Hva slags OCA var det du tok over etter forrige direktør, Katya García-Antón?
– Jeg tok over et OCA som har jobbet solid og langsiktig med fokus på, understøttelse av og synliggjøring av kunstnere i Sapmí. I løpet av mitt første år har jeg sett hvor viktig OCA har vært i urfolksdiskursen. Jeg tok forøvrig over mens den samiske paviljongen fremdeles var åpen i Venezia, og der den samiske kunsten nådde ut til det virkelig store publikummet i kunstverden. Det var et fantastisk utgangspunkt for å fortsette det påbegynte arbeidet.

Har du noen andre ambisjoner enn å videreføre de visjonene som allerede lå der?
– Det er jeg i ferd med å forme. Overordnet kan jeg si at jeg jobber ut ifra en forståelse av at det er institusjonen som skal tilpasse seg kunsten og kunstnerne, i tillegg så er jeg teknologi-positiv og opptatt av den gjensidige avhengigheten mellom teknologi og menneske.

Dette går parallelt med at jeg stadig får bedre forståelse for bestanddelene OCA består av. Og her er jeg tilbake til begynnelsen av vår samtale: Jeg tror ikke OCA skal ha en statisk form, fordi vi trenger å kunne reagere mot og med kunstfeltet sånn som det ser ut til enhver tid. Grovt sett så har vi programvirksomhet – utstillinger, symposier, publikasjoner – og så har vi tilskuddsordninger. Disse er strukturert veldig forskjellig. Og så blander dette seg i nettverksarbeid. Vi bidrar generelt til at nettverkene til den enkelte aktør blir bedre.

– Jeg er utdannet kunstner og har i de siste ti årene jobbet i prosjekter som vil styrke kunstens plass i samfunnet. Jeg har en umiddelbar tillit til kunstnere og ønsker å understøtte det kunstnerne selv vil.

Hva slags nettverk er det som finnes i Norge og hvordan dannes de?
– I det inneværende året har jeg arbeidet med to satsninger knyttet til dette med nettverksbygging. Jeg har jobbet for å få opp besøksprogrammet [Red. International Visitor Program] og å styrke tilskuddsordningene. Det er avgjørende for OCA å være transparente i hvordan vi jobber. Her har vi fortsatt litt å gå på, men en ting jeg har gjort er å gå ut til alle kunstnerne og kunstinstitusjoner jeg møter og spørre dem om hvem de tenker at ville ha vært gode gjester til vårt internasjonale besøksprogram i Norge. Jeg vektlegger at vi skal ha god og direkte kontakt med feltet og her tror jeg at jeg, med min bakgrunn, kan bidra.

Hvordan er OCAs posisjon i de landene som dere sender folk til?
– Samtidskunsten er omdømmesensitiv, og det er mange forskjellige «kunstverdener». Det er en mengde sosiale koder som avgjør om du er viktig eller ikke. Den jobben OCA har gjort med det faglige programmet med blant annet fokus på det samiske og urfolksdiskurser har plassert OCA som en viktig aktør. Vi blir møtt med stor respekt, og det er inspirerende å erfare den anerkjennelsen som dette arbeidet har bidratt til.

Hvorfor er det kun kunstfeltet som kjenner til det gode omdømmet dere har i utlandet og hvorfor skryter vi ikke mer av de mange solide kunstnerne som OCA støtter opp om?
–Det er jeg enig i at vi må gjøre noe med! Vi ønsker selvsagt å nå ut med informasjonen om alle våre satsninger og alt kunstnerne vi støtter opp om får til. Når, for eksempel, Sandra Mujinga vant prisen Preis der Nationalgalerie 2021 så burde alle aviser i Norge selvsagt ha skrevet om dette. Vi burde helt klart oftere informere om og skryte av kunstnere som har suksess. I OCA er vi imidlertid fremdeles kun 6 personer som dekker veldig komplekse og mangefasetterte områder, så jeg ser jo også at vi som team bør utvides. Både for å kunne være mer til stede sammen med kunstnerne ute, for å kommunisere inn i Norge og få skrytt av all aktiviteten.

Kan du si noe om samarbeidet med de nordiske landene i forbindelse med Veneziabiennalen 2024?
– Jeg har allerede hatt et møte med Tze Yeung Ho, den norske kunstneren i det nordiske Gesamtkunstverk-prosjektet, men det er Moderna Museet som er hovedbestiller i år og som via den svenske kunstneren Lap-See Lam leder prosjektet. OCA er medbestiller og bidrar til delfinansiering av prosjektet. På sikt mener jeg at vi igjen må kunne diskutere om hvorvidt enkeltkunstnere kan få gjøre paviljongen alene. For øvrig burde konsekvensene av den nordiske paviljongen være at Sápmi og de nordiske landene slår seg sammen til én nasjon. Det er litt fleipete sagt, men det jo et paradoks at den nordiske paviljongen representerer nasjonalstater – det er et problem i strukturen.

Hvordan utvikles OCA fremover?
– Vi holder for tiden på å ansette til en ny stilling, Head of Programme, som skal bidra til å utvikle det diskursive og programmessige. Head of Programme er antakelig på plass på begynnelsen av nyåret.

Jeg er ute etter noen som vil tenke eksperimenterende og utforskende om nye plattformer, nye modeller og nye måter gjøre programmering på. Jeg vil gi plass til det spekulerende og udefinert søkende. Søke inn i framtiden.

OCA gir også ut bøker. Har dere en bestemt agenda med disse utgivelsene og har dere en bestemt politisk profil?
– En agenda, ja. Man ønsker å styrke enkelte diskurser. Satsningen på urfolks kunst og fokuset på deres rettigheter har uten tvil en politisk dimensjon. Sånn jeg ser det har alt en potensielt politisk dimensjon.

For en stund tilbake ble det hevdet i en av landets største aviser at ytringskulturen i arbeidslivet er Norges viktigste ytringsfrihetsproblem. Kan du snakke fritt på jobb?
– Ja, det er helt avgjørende for meg at jeg kan det. Når det er sagt, har jeg jo tidligere jobbet for Norske Billedkunstnere (NBK) en organisasjon med en vedtatt politikk, og der var det jo ikke først og fremst mine egne meninger jeg skulle fremme. Men, hvis jeg hadde opplevd at min mening grunnleggende sett sto i motsetning til organisasjonen jeg representerte, så må man snakke ut. En utfordring jeg står overfor i mitt arbeid i OCA er hvordan vi skal kunne jobbe med å øke det internasjonale arbeidet under den pågående klimakrisen. Her blir jeg stående i en tidvis kraftig kognitiv dissonans. Det er avgjørende å få ned klimautslippene, helt klart. Det må OCA også kunne svare klart og tydelig på. Samtidig tror jeg at løsningen på klimakrisen ikke ligger i at vi stopper å holde kontakten eller delta globalt. Løsningen er uansett ikke full tilbaketrekning. Et globalt samspill er avgjørende, og jeg tror på en kosmopolitisk verdens- anskuelse.

Lenke til OCAs tidligere og kommende program

FAKTA

Om Ruben Steinum
Ruben Steinum (han/ham) er direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA). Som direktør representerer han stiftelsen og driver den i henhold til organisasjonens formål.

Steinum er utdannet ved Kunstakademitet i Oslo (KHiO) og har tidligere vært styreleder for Norske Billedkunstnere (NBK) og Unge Kunstneres Samfund (UKS). Steinum er opptatt av å sikre kunstens rettmessige plass i samfunnet og målet om at alle skal ha like muligheter til å følge en kunstnerisk karriere på grunnlag av innsats og faglige kvaliteter snarere enn økonomisk og sosial bakgrunn

Om OCA
Office for Contemporary Art Norway (OCA) er en ideell stiftelse opprettet av Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet i 2001. Stiftelsens formål er å øke og profesjonalisere global deltagelse og internasjonalt samarbeid for det visuelle kunstfeltet i Norge. OCA fremmer og legger til rette for kunstnere og kuratorers globale deltakelse gjennom tilskuddsordninger, nettverksarbeid og faglig programmering som kontinuerlig utvikles og reflekterer mangfoldet og innovasjonen innen det globale samtidskunstfeltet. OCA er ansvarlig for Norges bidrag til billedkunstseksjonen på La Biennale di Venezia.

    Stikkord