Viktig samisk overtakelse

Veneziabiennalen 2022 står frem til 27. november

Ikke bare har de tre banebrytende, samiske kunstnerne, Máret Ánne Sara (f. 1983), Anders Sunna (f. 1985) og Pauliina Feodoroff (f. 1977) tatt over hele den nordiske paviljongen i biennaleområdet Giardini, også i hovedutstillingen, The Milk of Dreams,* er det gjort plass til en presentasjon av ytterligere to profilerte samiske kunstnere: Britta Marakatt-Labba og Aage Gaup.  Førstnevnte best kjent for sine poetiske broderte arbeider, sistnevnte, blant annet, for sin politiske aktivisme og sine skulpturer. **

Urfolks utfordringer
Office for Contemporary Art Norway (OCA), en av oppdragsgiverne for den nordiske paviljongen, ønsker, med nåværende direktør og sjefkurator Katya Garciá-Antón i spissen, å rette oppmerksomheten mot den internasjonale relevansen Feodoroff, Sunna og Saras individuelle og kollektive historier har. Deres kunst fremhever, slik det formuleres på nettsidene til OCA, den akutte situasjonen mange samer og andre urfolk opplever i dag, i forbindelse med selvbestemmelse, retten til land og vann og avskoging. I kunstner, teaterregissør, samisk landvokter og politiker, Pauliina Feodoroffs intense performance Matriarchy som utspilte seg i og rundt den samiske paviljongen dagen etter selve utstillingsåpningen, ble publikum gjennom flere interessante estetiske grep, gjort oppmerksom på utfordringer knyttet til det å vedstå seg sin samiske identitet eller ikke.

Máret Ánne Saras Gutted – Gávogálsi og Ale suova sielu sáige ; skulpturelle, liksom svevende, takmonterte objekter i utstillingen, er tilvirket av tørkede reinsdyrmagesekker og fiskesnøre, spekede kalver og tørkede planter, og, som så mange av Saras politisk fundamenterte arbeider stammer også materialene i den aktuelle installasjonen fra familiens reindrift. Máret Ánne Saras mest kjente kunstverk i Norge er den monumentale reinskalleskulpturen Pile o’Sápmi, presentert under documenta 14. Installasjonen er kjøpt inn av Nasjonalmuseet og kommer til å være et av de første verkene som møter publikum når dørene slås opp den 11. juni i år.

Anders Sunnas fem uttrykkssterke, svære og politisk forankrede malerier, Illegal Spirits of Sápmi, 2022, – i OCAs pressemappe til utstillingen beskrevet som både «motstandshandlinger og helbredelsestilløp» – er sammenføyd av egentilvirkede, grove trerammer og hyller breddfulle av permer med rettsdokumenter. Illegal Spirits of Sápmi, 2022, skildrer historien om undertrykkelsen av samefolket, herunder Sunnas egen families femti år lange kamp for rettighetene til å fortsette med skogreindrift.

Transformasjon er et nøkkelbegrep på Veneziabiennalen 2022
Under Katya Garciá- Antóns ledelse har OCA lansert et dypt engasjement med nordområdene, og programmet et samlet OCA nå jobber for er: å skape kreative allianser som bryter ned en fortid og nåtid preget av kolonialisme og kanoniske tendenser og å snu konvensjonell tenkning på hodet, hvilket er forbundet med et av hovedtemaene for årets biennale: transformasjon. Selv har den italienskfødte kuratoren for årets biennale, Cecilia Alemani, vist seg ikke bare som en visjonær, men også handlekraftig kurator. Det kommer til syne i hennes prioritering av kvinnelige og ikke-kjønnsnormative kunstnere til kunstbiennalen i Venezia: blant utstillingens 213 kunstnere fra 58 land er det denne gangen invitert kun 21 menn. Tatt i betraktning at det i Veneziabiennalens 100 første år deltok færre enn 10 % kvinnelige kunstnere, de siste 20 årene om lag 30%, er det på sin plass å ta litt i. Kanskje ligger det også innbakt i den styrte kjønnsutjevningen en kritikk av den vel langsomme ferden mot likestilling i Italia. Alemani har på den 59. Veneziabiennalen for øvrig, sist, men ikke minst, lagt til rette for en kritisk gjennomgang av et antroposentrisk tankesett. I sitt innledningsessay i utstillingskatalogen stiller hun spørsmål som potensielt sett kan omkalfatre fastlåste tankesett og hierarkier: «Hva er det som skiller planter og dyr og mennesker og ikke-mennesker?»  og «Hvilket ansvar har vi for planeten, andre mennesker og andre livsformer?

En reise til Norge og Sápmi
På grunn av pandemien var Cecilia Alemani i sin kuratoriske research henvist til å føre hundrevis av samtaler med kunstnere på zoom, men noen reiser ble det også rom for underveis. Herunder en reise til Norge og Sápmi i 2020. Reisen var en del av OCA’s International Visitor Programme, og i løpet av nevnte opphold ble Alemani introdusert for kunstnere og eksperter som ga relevante perspektiver til det videre arbeidet med biennalen.

En opplevelse som sitter i
Det er sjeldent at jeg føler meg ordentlig beveget på utstillingsåpninger. Denne gangen var det annerledes: mange representanter fra det samiske kunstmiljøet var samlet rundt Fehns paviljong for å feire den samiske overtakelsen og det fremsto som et historisk viktig øyeblikk.

*Selve tittelen på hovedutstillingen er hentet fra en barnebok av den surrealistiske kunstneren Leonora Carrington (1917-2011) der alle i det fiktive universet, slik Alemani beskriver det, ...«kan transformeres til noe annet eller noen andre; en verden som er sluppet fri, breddfull av muligheter.»

**Andre utvalgte nordiske kunstnere i samme utstilling er Liv Bugge og Sandra Mujinga.