Intervju med Katya García-Antón, direktør for OCA På mange måter en optimistisk utstilling

Gratulerer med en kraftfull utstilling! Samsvarer det faktiske resultatet med det du forestilte deg for tre år siden da planleggingen begynte?

Kjernen er absolutt på plass. Vi ønsket å vise både individuelle og kollektive kunstneriske uttrykk for solidaritet. Jeg har bestrebet meg på å vise et mangfold av perspektiver, og perspektivrikdommen preger denne utstillingen mer enn noe annet. Å lage utstillingen har på mange måter vært en organisk prosess, i liket med det å lage en hvilken som helst utstilling, og det er alltid en læringsprosess knyttet til dette arbeidet. I store utstillinger der temaet er solidaritet er det ofte det vestlige perspektivet som råder. Slik er det ikke her. Verk i utstillingen betrakter solidaritet ut fra kvinneperspektiver, urfolksperspektiver, fra svartes perspektiver og fra et queer-perspektiv. Ønsker om å løfte frem mange forskjellige mikro-narrativer har vært til stede allerede fra starten av.

Kan du gi en kort innføring i de forskjellige delene av utstillingen?

Salen til høyre for trappen i 2. etasje er i sin helhet dedikert til en presentasjon av verk fra Museo de la Solidaridad Salvador Allende [Solidaritetsmuseet Salvador Allende] (MSSA). Utstillingen viser verk fra museumsinstitusjonens tre faser: fra oppstarten i Chile, tiden i eksil blant annet i Paris og tiden da museet gjenoppstod i Chile, etter Pinochets fall i 1990. Museet, som lever i beste velgående den dag i dag, er helt enestående i sitt slag – Det er utelukkende basert på donasjoner og solidaritet. Museet har i dag en svært stor samling. Blant dem som donerte verk er bevegelsen som kalles Chilenske Arpilleristas. Arpilleristas [betyr syersker som syr på strie], bestod av enker, mødre, tanter og slektninger av folk som forsvant under Pinochets regime. Da hovedforsørgerne i familiene forsvant, fikk de gjenværende beskyttelse av den katolske kirken, men jobbet også selv for å skaffe penger. Det gjorde de, blant annet, ved å produsere små broderier, kalt arpilleras, der de inkluderte fortellinger fra egne liv. I utstillingen viser vi et utvalg av disse.

I den andre store salen vises forskjellige arbeider fra det indiske Sahmat-kollektivet. Sahmat er en stor sammenslutning av kunstnere som siden 1989 har jobbet aktivt mot interreligiøse konflikter. Kollektivet består av billedkunstnere, filmskapere, musikere og dansere på tvers av religiøse grupperinger og tradisjoner. De jobber både sammen og hver for seg med, blant annet, bokprosjekter, utstillinger, dukketeaterforestillinger og parader. De jobber for å forsvare grunnlovens løfte om et samfunn med like rettigheter for alle og et sekulært demokrati. I samme sal er det montert et veggearbeid av den kolombianske kunstneren Beatriz Gónzales, som har tatt utgangspunkt i Pablo Picassos «Guernica», et emblematisk uttrykk for solidaritet. Verket henger i samme sal der Picasso i 1938 viste nettopp «Guernica», laget i solidaritet med ofrene for den spanske borgerkrigen. På fondveggen ser man «Solidaritetsteppet», et uavsluttet, kollektivt kunstprosjekt laget på initiativ fra Latin-Amerikagruppene i Norge. «Solidaritetsteppet», som er kuratert og koordinert av Ingrid og Astrid Fadnes, skal etter endt utstilling på Kunstnernes Hus ut på vandring i Norge. Et lydspor og en katalog tilhører også prosjektet. I første etasje vises arbeider av kunstnere som har jobbet aktivt mot atomvåpen og atomkraft. Blant disse finnes Hannah Ryggens vevde arbeid: «H.K.H Atomsen (Mr. Atom) fra 1952 og dessuten fotografier og en dokumentarfilm om Greenham Common, en fredsleir som jobbet aktivt mot en amerikansk atomvåpenbase i Berkshire i England. Utstillingen i 1. etasje rommer også et arbeid av kunstner og tidligere kurator ved Henie Onstad Kunstsenter, Gavin Jantjes. Hans verk er knyttet til egne erfaringer med apartheidregimet i Sør-Afrika, der han vokste opp.

Utstillingen har et spennende formidlingsprogram. Kan du avslutningsvis anbefale noe fra dette?

Ja, her vil jeg gjerne trekke fram MELA, som vi har invitert til å holde en omvisning i utstillingen ut fra sine perspektiver. De har vært svært aktive i debatter om antirasisme i Norge og jeg anbefaler deres omvisning. Og så er det 'Patchwork Dialogues', der Latin-Amerikagruppene inviterer til workshops med ambisjon om å diskutere gruppenes historie i Norge. En av disse workshopene er helt spesiell i det den skal vise en video fra en teaterforestilling vist på Nordic Black Teater laget av medlemmer av Zapatista-brigaden i Chiapas, Mexico som kom til Oslo i 1999.

Og samarbeidet med Kunstneres Hus har fungert bra?

Vi i OCA har opplevd en stor generøsitet fra Kunstnernes Hus og dialogen har hele veien vært svært god. Dette gjelder også det flotte samarbeidet om formidlingsprogrammet.