Intervju med Vanna Bowles og Linn Cecilie Ulvin Kunstnerpar i urskog på Nesodden

Plassen heter Stein. Huset vi bor i er en tømmerbygning fra 1800-tallet som ble flyttet opp hit i 1903, fra husmannsplassen Persbråten litt lenger ned i veien, og som er bygd på etter hvert. Ellers har vi et anneks som fungerer som skrivestue og gjestehus, et brønnhus og et uthus med hønsehus, snekkerbod og bod. Tomta er på fire mål, og ligger i skogen i høyden over et tjern, plassert mellom flere store eiendommer. Det går en bekk over tomta, som fører til en liten dam hvor en kan ha fisk, forteller Vanna Bowles. Foto: Mona Gjessing.

For et par uker siden fikk jeg møte Vanna Bowles og Linn Cecilie Ulvin som bor på en gammel husmannsplass utenfor allfarvei på Nesodden. Hvordan har kunstproduksjon og liv artet seg for de to i det krevende året 2020?

Linn Cecilie Ulvin (LCU) ble klar over Vanna Bowles (VB) eksistens allerede mens de gikk på Kunstakademiet. Det var på den tiden da Kunstakademiet lå i St. Olavs gate og baren i bygget, Spasibar, var et populært samlingssted. Bowles bodde i egen bil på parkeringsplassen på skolens område.

VB: Det var forferdelige leiepriser og selv om det var kjempeslitsomt å bo sånn, varte det vel ett års tid. Jeg fikk nøkkel til skolebygget av vaktmesteren, og etter hvert sov jeg inne på atelieret i stedet for ute i bilen. Sånt hadde ikke gått i dag, med alle adgangsrestriksjoner og regler.

LCU: Men, det var først etter at jeg hadde gått ut av Kunstakademiet at Vanna og jeg ble kjærester.

I dag er kunstnerne gift, har hvert sitt atelier, to barn som går på Steinerskolen på Nesodden, to katter, fire høner og en hane.

Hønsehuset stod klart da de tok over stedet 15 august i fjor. Der bor dvergkochinhønene Greta, Emma, Marie Curie og Bølla, med hanen Billy, som de fikk etter at hanen St. Michael ble tatt av hønsehauk i høst. De begynte med ni kyllinger for et år siden, men både Poeta, Lillepjusk, Storepjusk og Rosa Luxemburg viste seg å være haner, og har blitt slaktet oppi skogen. Foto: Mona Gjessing

Hvordan har året med covid-19 preget kunstnerskapene deres?

LCU: Jeg har hatt et ekstremt år, egentlig. Jeg ble syk av en kjøttetende streptokokkbakterie – rett før covid-19 kom. Da nedstengningen tok til, lå jeg på infeksjonsmedisinsk på AHUS. Sykdommen har tatt mye av året. Etter sykehusoppholdet kom to hjemmesykepleiere kjørende inn til oss og gav meg intravenøs antibiotika daglig i fire uker, Vanna satte inn en seng her i stua som jeg bodde i, og etterpå var jeg sykemeldt og drev med rehabilitering i skogen. Denne sommeren skulle Vanna og jeg hatt utstilling sammen på Hå gamle prestegård, men den ble utsatt på grunn av korona. På et vis var jo det bra. Covid-19 har gått hardt utover økonomien. Flere oppdrag har blitt avlyst eller vært nødvendig å bearbeide, blant annet deler av SAMMENomGATA, et kunstprosjekt jeg er kurator for i regi av Kulturetaten som har fokus på temporær kunst i forbindelse med oppgraderingen av Thorvald Meyers gate i Oslo. Økonomisk sett har det gått dårligere og dårligere, og mange planer har blitt strukket i tid. Jeg er imidlertid glad for at planene fremdeles finnes. Arbeidsmessig, sånn for hodet, har det ikke vært så dumt. Vi har for øvrig hatt hjemmeskole med ungene, og det var positivt – vi har jo mye plass.

VB: På grunn av Linns sykdom var jeg i en lang periode bare her. Det var ekstremt skummelt, fordi jeg ikke visste om hun skulle overleve. Sånn var det. Da Linn lå på sykehus, var jeg jo hjemme med barna og jeg visste ikke helt hva det var som feilte Linn, bortsett fra at det var en blodforgiftning. Da hun kom hjem, følte jeg at den verste faren var over. Men planene om å få litt hjelp av kjente ved hjemkomsten, ble skrinlagt på grunn av covid-19. Jeg gjorde alt og fikk superkrefter. Barna var veldig fornøyde med å ha Linn hjemme og det oppsto en slags ro. Når skolen blev korona-stengt hadde vi begge undervisning med barna et par timer hver dag, og ellers var de stort sett ute i skogen. Jeg har for øvrig sagd ned 20 svære trær og hugget ved hele året, hele vinteren og utover våren – masse ved.

Jeg tok et kurs i trefelling og bruk av motorsag i fjor høst, og har fått skikkelig kick av å gå ut i skogen og felle trær. Det fungerer både som fysisk trening, mental avkobling, adrenalinrush og vedproduksjon, forklarer Vanna Bowles. Foto: Mona Gjessing 

LCU: Året med covid-19 har vært veldig anstrengende for alle kunstnere, men vi er svineheldige som begge har arbeidsstipend, selvsagt.

Vanna Bowles. Detalj av installasjonen Meningen med livet  på Vänersborgs Konsthall 2020. Foto: Vanna Bowles 

VB: Jeg har et større offentlig kunstprosjekt i Göteborg som jeg har jobbet med. Det er et tredelt arbeid i et gangstrøk i Göteborgs havn som består av en bue i murstein med keramiske fliser, to bronseskulpturer og en teglkonstruksjon. Arbeidet startet i 2018 og nå i april 2021 skal det endelig mures og monteres. Dette oppdraget har også ledet til et annet oppdrag som jeg har begynt å lage skisse til. Her vil jeg også arbeide med teglkonstruksjoner med keramiske fliser der mine tegninger er overført på flisene med dekalteknikk. For to dager siden var jeg ferdig med karantene etter å ha vært i Sverige og åpnet en utstilling på Vänersborgs Konsthall. Der viste jeg en stor installasjon; en tegnet scenografi med masker, drakter og tegninger. En variant av dette blir å se på Tegnerforbundet i Oslo i 2021.

Dere jobber hver for dere, men gjør også enkelte prosjekter sammen...?

LCU: Nå har det faktisk gått noen år siden vi jobbet sammen, men til sommeren blir det, som nevnt, felles separatutstilling på Hå gamle prestegård. Vi har gjort en del prosjekter sammen, utstillinger, bok og kunstprosjekter i offentlig rom, så kom det til et punkt der vi ønsket å jobbe hver for oss igjen.

VB: Det er bra å jobbe sammen innimellom, så vi ikke bare snakker om barn og hjem. Når vi samarbeider om kunstprosjekter er det som om vi kommer inn i hverandres hoder og det gir et kick.

LCU: Det at vi i det hele tatt kan jobbe sammen, handler vel om at vi har et kunstnerisk slektskap. Ikke bare at vi er kjærester og har laget en slags slekt sammen, men at vi interesserer oss for og forstår noe av hverandres kunstneriske univers. På Hå gamle prestegård skal vi for øvrig også prøve å ha med barna i et verk og vi gleder oss til å jobbe med det performative på stedet. Med dem.

Linn Cecilie Ulvin, Scenes Around A Table, 2016, performance og installasjon. Deltagere: Øystein Kvarv Jacobsen (terapeut og ungdomsarbeider), Inghill Johansen (forfatter), Grete Neseblod (billedkunstner), Sonja Nyegaard (forfatter) og Ahmed Umar (billedkunstner). Vist på utstillingen Seeable/Sayable, Kunstnernes Hus, kuratert av Ida Kierulf og Helga Marie Nordby. Foto: Thomas Widerberg 

Linn, du var i høst kurator for arrangementet Øyfori her ute på Nesodden? Fortell litt om dette.

LCU: Jeg har hatt en idé lenge som jeg planlegger å utvikle videre til et kunst-event for Nesodden, og tok initiativ til ØYFORI for å prøve ut hva det kan bli til. Jeg tok på meg oppgaven fordi jeg er opptatt av å synliggjøre det profesjonelle kunstlivet på Nesodden, og stedet. Jeg er også opptatt av spørsmålet: Hva er kunst? og da er jo det fundamentale at det produseres kunst. Kuratoroppdraget var på vegne av Nesodden kulturråd, en organisasjon jeg inntil mars var styreleder for, som har eksistert siden 2016, og et samarbeid med Marius Krohn-Hauglie som er visuell innholdsprodusent, og oppvokst her.

På Nesodden tenker jeg at vi framover trenger levedyktige profesjonelle miljøer og folk som er faglig sterke, og uavhengige og som forstår verdien av å utvikle miljøer, atelierfellesskaper eller visningssteder for kunst som holder høy kvalitet. Det fins spennende steder, organiseringer og initiativ allerede: visningsstedet Plum Trim, som holder til i et oppussingsobjekt på Nesoddtangen, Anna Daniells prosjekt Drama i Svestad steinbrudd er jeg spent på, Kristin Bergaust og Alexis Parra Pucho har nylig startet prosjektrommet SENT i en ombygget låve på Ursvik og De Utvalgte har bygget teater-naust på Fjordvangen. En traver er for eksempel Nesodden Jazzklubb som har mål om årlig festival, og det kan bli spennende med en fortsettelse av ØYFORI. Politikerne har en tendens til å fremheve at vi er kommunen med det høyeste antallet kunstnere i landet, men stoppe der. For at det skal bli virkelig bra å bo og jobbe på Nesodden for kunstnere, er det å styrke fagligheten knyttet til kunst avgjørende. Det profesjonelle kunstfeltet må tas med i utviklingen av kommunen, og bør møtes med stor interesse av kommunebyråkrater og politikere. Nye, uavhengige initiativer bør ses på som et sunnhetstegn og flere bør komme på banen. Det er kunstfeltet selv som kan utfordre kommuneadministrerte prosjekter og tiltak som ikke fungerer, er relevante, faglig forsvarlige eller brukbare. Å etablere kunstfaglig forsvarlige planer, og tydelige strukturer for kunst er nødvendig å få på plass for å forplikte kommune og politikere til å jobbe profesjonelt.

VB: Og det må bevilges penger. Da kan rådene fra profesjonelle kunstnere, og det vi driver med bli en del av virkeligheten i kommunen. Det vil gagne alle som bor her. Det vi tenker er at vi etter hvert blir nødt til å ha en festival her på Stein, i første omgang en situasjon der alle som er med både bidrar med kunst og deltar som publikum. Det er fint å tenke på – å få venner og kollegaer til å komme ut hit og lage kunst.