Intervju med Knut Brundtland Kunsten bidrar til at man ikke stivner

Du har tidligere sagt at det var liten interesse for billedkunst i ditt barndomshjem. Noen bilder må det vel ha vært ...

Generelt var det få bilder, og de vi hadde, kjøpte mamma og pappa av en mann som kjørte rundt i kassebil. For oss var det prioritert å bruke penger på å bo slik at det var plass til fire barn, to voksne og en hushjelp. Det som gjaldt hjemme hos oss var litteratur, politikk og filosofi. Det handlet om å lese aviser og å diskutere innholdet i disse. 

Hvordan begynte du da å interessere deg for billedkunst?

Min interesse for kunst oppsto i møte med Christian Holtermann, en kunstsamler og far til en kamerat av meg, Peder. Christian Holtermann var en mann jeg så opp til. Da jeg var 18-19 år gammel, bodde jeg i en periode hos dem. De omga seg med kunst på veggene som jeg, i utgangspunktet, ikke forsto noe av: Johs. Rian, Picasso, Hundertwasser og Chagall. Jeg tenkte at bildene så ut som om de var laget av barn, men jeg vurderte det også slik at en interessant type som Christian Holtermann forsto mer enn hva jeg gjorde. Jeg begynte derfor snart å lese bøker i deres store kunstbibliotek, og forsto gradvis mer og mer – til slutt satt jeg og leste interessert om Malevich. Jeg ble lokket med på en ekstrem utforskning av grensene for hva kunst er og ikke er. Jeg må også nevne en av våre store etterkrigskunstnere, Knut Rose, som i en periode var professor på Kunstakademiet, og som jeg var så heldig å bli kjent med. Egentlig var det han som ga meg nøkkelen til å komme videre. Han forklarte meg at det ikke var gjennom å lese om kunst at jeg ville forstå den, men gjennom å se på kunst.

Hvordan ble du kjent med Knut Rose?

Det var gjennom bestemoren til min kone, Cecilie, Annette Platou. Hun samlet på kunst av Kai Fjell, Rolf Nesch og Synnøve Anker Aurdal. Det var da jeg hørte Annette snakke begeistret om festspillutstiller Knut Rose [som var festspillutstiller i 1978] at Cecilie og min interesse ble vekket. Vi kontaktet han og spurte om å få komme på atelierbesøk på Bygdøy. Da vi dro derfra, hadde vi kjøpt vårt første store maleri. 

Hva er det ved Rose som du er så glad i?

Mange kunstnere som jeg har festet meg ved, har forsvunnet ut av mitt hode med årene. Ikke slik med Rose; kjærligheten til hans kunst har jeg holdt fast ved gjennom førti år. At han var den første kunstneren jeg snakket med på ordentlig og ble godt kjent med, har nok bidratt til den vedvarende interessen. Bildene grep meg imidlertid allerede første gang jeg så dem: de er dramatiske og vakre på en gang. Rose har evnen til å ikke gjøre det for åpenbart. Hans billedrom er oppbrutte og dynamiske, og med avansert fargebruk. 

Henger din kunstinteresse sammen med en interesse for å forstå mer av deg selv og livet? 

Ja, det er jeg ganske overbevist om. Det å utfordre seg selv følelsesmessig er jo viktig for ikke å stivne. Kunsten bistår i arbeidet med å gå dypere og bredere og kanskje lenger tilbake enn det man forstår selv. Kunst er også et redskap for å knytte seg til historien og det å tenke rundt historie.

Hvilken kunst føler du sterkest for?

Det er norsk og internasjonal samtidskunst.

De bildene der da? [jeg peker på to fotografier som henger på Knut Brundtlands hjemmekontor] 

Det er bilder tatt av Darren Almond. De tilhører serien Fullmoon.

Det må være en stor serie, for jeg så denne serien i New York på en utstilling for noen år tilbake og bildene fantes ikke der ...

Det er rett og slett fordi disse her er laget spesielt for et prosjekt som Cecilie, hennes partner, Anette Krosby og en gjeng av oss jobber med i Kenya i Afrika. Prosjektet drives av Milgis Trust og dreier seg, blant annet, om å redde utrydningstruede elefanter, å sikre godt vann, god helse og gode skoler i distriktet Milgis. Til tross for at Almonds Fullmoon- serie var avsluttet, reiste kunstneren til Milgis i 2017 og tok flere bilder. Almond var blitt interessert i vårt prosjekt og de nye fotografiene ble solgt til inntekt for Milgis-stiftelsen i Norge, som kun støtter Milgis Trust i Kenya.

Og over deg i kroken der henger ...?

Jo, det er en liten Rian. Men du, oppi hyllen der har jeg fem små malerier som jeg har fått av Kjell Erik Killi Olsen. Det er mitt reise-kit som jeg pleier å ta med meg når jeg er ute og reiser over lengre tid. Jeg ble faktisk inspirert til å ta med meg bildene våre rundt på denne måten etter å ha blitt fortalt en historie av Ørnulf Opdal om Roald Dahl. Opdahl hadde vært oppom Dahls suite på hotellet Parken i Ålesund der han bodde under et Norgesbesøk, og der sto flere mindre bilder av Malevich fremme på hotellrommet, bilder som Dahl hadde bragt med seg til Norge i kofferten sin. 

Jeg vet at dere også har noe religiøst forankret kunst her hjemme. Har du selv en tro?

Jeg har alltid hatt et åndelig behov, men jeg definerer ikke dette som religiøst. Jeg tar det mer ut i et behov for å være human og inkluderende, engasjert i andre mennesker og ikke å bare være interessert i meg selv og min egen familie. Det er kanskje relatert til en sosialdemokratisk kultur som jeg er vokst opp i. 

Forholder du deg til noen helt bestemte gallerier?

Da vi begynte å samle var det ikke så mange gallerier for samtidskunst i Oslo. Det var egentlig kun Galleri Riis og Galleri Haaken. Og så har det jo blitt flere og flere. Jeg var for øvrig mye mer aktiv med besøk før, men for meg har det blitt mer og mer de store museene jeg søker til og som jeg elsker: Metropolitan, Guggenheim, Tate, Louvre, Prado og dets like. Der blir man aldri lei. 

Når begynte du å tenke på deg selv som en kunstsamler?

Jeg må understreke at Cecilie og jeg samler sammen. For meg var det rundt 2000-tallet at jeg og vi begynte å tenke på vår virksomhet som en samling. Det som skjedde var at jeg var veldig ivrig på å kjøpe Rose-malerier, og jeg hadde en ambisjon om å få en fin samling av hans bilder. Det var allerede på slutten av 80-tallet. Da kjøpte jeg en samling av noen av Roses 70-tallsmalerier av en annen samler – dette var ganske store verk. Etter hvert satt jeg grensen nettopp ved 1970, fordi de arbeidene som Rose lagde før den tid ikke interesserer meg nevneverdig. Det er når figuren kommer inn at min interesse for hans kunstnerskap er størst. Å følge denne [figuren], hvordan den utvikler seg og hvordan figurene forholder seg til hverandre ... Jeg fulgte Rose helt frem til han døde. I en periode på 90-tallet vurderte vi å begynne å kjøpe hovedverk av andre store norske samtidskunstnere, slik vi hadde gjort med Rose. Vi fant imidlertid ut at det ble for fragmentarisk. Vi er nå mest opptatt av å eie så mange gode verk av en kunster at samlingen, potensielt sett, lar seg presentere som en utstilling. Slik det er med de fire fantastiske kunstnerne som vi har gått i dybden på: Tone Vigeland, Knut Rose, Mari Slaattelid og Fredrik Værslev. Når det gjelder Mari Slaattelid, som vi har kjøpt veldig mange verk av etter hvert, er jeg uendelig begeistret for de blå Hertervig-maleriene med furutre som var de første vi så, men som vi dessverre ikke har noen av. De senere Hertervig-fotoene har vi imidlertid kjøpt noen av, og det var ved disse fantastiske bildene at jeg og vi for alvor begynte å interessere oss for Slaattelid.  Vi har lært mye av å snakke med både henne og hennes mann, kunstteoretiker Stian Grøgaard. Også Fredrik Værslev, som jo er professor ved Konsthögskolan i Malmö, har både Cecilie og jeg, sammen og hver for oss, hatt mange fine samtaler om kunst med. Han har lært oss mye. 

Hvor viktig vil du si at det er å få tilgang til kunstneren og atelieret til en kunstner? 

Det er i hvert fall å foretrekke, og det bidrar til å opprettholde motivasjonen for å samle på kunstneren. At det er avgjørende, tror jeg imidlertid ikke. Når det gjelder Værslev, så bare Cecilie verkene hans på STANDARD (OSLO) i 2010, uten at hun kjente kunstneren overhodet.  

Dere er også opptatt av amerikanske Caroll Dunham, ser jeg ...

Ja, han oppdaget vi på et vis gjennom Atle Gerhardsen, men vi hadde også sett arbeider av han på Kunstnernes Hus på 90-tallet og andre steder. Jeg kjente jo til de tidligere bildene med neser og hatter og så kjøpte vi et maleri av et tre med blomster av Gerhardsen Gerner, men så kom utstillingen med de badende kvinnene rundt 2010, i Berlin hos Gerhardsen Gerner, og da først ble vi ordentlig begeistret selv om det tok noen måneder fra vi så dem til vi kjøpte. Etter dette har vi kjøpt flere bilder av Dunham, også en del papirarbeider. Dunham er jo både en stor tegner og maler. Vi mangler imidlertid mye Dunham for å kunne si at det er en samling. 

Bruker dere kunstrådgivere?

Nei, det gjør vi ikke, men det er flere gallerister som har vært viktige for oss med hensyn til det å bygge samlingen, herunder Haaken Christensen, Espen Ryvarden, Atle Gerhardsen og Eivind Furnesvik. Furnesvik er jo både velformulert og innsiktsfull og det er veldig bra det han har gjort for oss, spesielt med Josh Smith og også Ann Cahtrine November Høibo og Fredrik Værlev, som vi har kjøpt verk av gjennom hans galleri. Ellers er det Atle Gerhardsen som har vært viktigst i det å presentere utenlandsk samtidskunst til oss over lang tid, slik han også har vært helt sentral for mange andre norske museer og samlere. Vi lytter og lærer også av andre samlere, slik som Erling Kagge, Hans Rasmus Astrup og Christen Sveaas. Og så må man ikke glemme rådene og innsikten vi får direkte fra samtaler med kunstnerne, særlig Værslev, Rose og Opdahl.

Forstår man mer av kunsten etter hvert som man ser på den? 

Ja, det vil jeg si, men samtidig er det jo slik at flere av de store kunstnerne stadig overrasker oss, og det dukker stadig opp nye ting å forstå. Kunstnerne utvikler seg og går videre og da gjelder det bare for publikum og samlere å henge med. 

mona.gjessing@kunstavisen.no